Så hjembygda bli utslettet

Av Oddvar Schjølberg

Da krigen kom til Norge var Telavåg et velutviklet lite øysamfunn med rundt 400 fastboende som levde i fred og fordragelighet. Lite ante de om at de bare to år senere skulle skrives inn i historiebøkene på lik linje med byene Oradour i Frankrike og Lidice i Tsjekkia.

Morten Telle opplevde utslettelsen av Telavåg på nært hold, bare 14 år gammel. Det hele startet natt til 22. september 1941. Da gikk 42 motstandsfolk ombord i en fiskeskøyte nede på havnen. De skulle til England. Telavåg var nemlig et senter for Englandsfarten. De illegale transportene mellom Norge og England under krigen. Med sin beliggenhet litt utenfor allfarvei, lå forholdene i Telavåg godt til rette.

- Jeg skal ikke underslå at det var en viss spenning knyttet til disse transportene, sier han. - Alle forsto at skøytene ikke skulle fiske torsk. Det var heller ikke fisk i kassene som ble lempet i land og i all hast skjult. Det var på mange måter spennende, men samtidig levde vi på kanten av en vulkan. Vi visste jo om radioene hos Laurits Telle og Søren Øvretveit. Mer enn en gang hadde vi sett folk samle seg for å få med seg siste nytt fra London.
- Men vi hadde ikke noen erfaring med krigen, sier Morten.
- Vi visste knapt nok hva et jaktgevær var.

I april 1942 hadde tyskerne fått flere indikasjoner på hva som foregikk i Telavåg. Samtidig blir de to motstandsfolkene Arne Værum og Emil Gustav Hvaal fra kompani Linge smuglet i land i Telavåg. Med seg hadde de både våpen, ammunisjon og sprengstoff. Agentene ble skjult hos ekteparet Laurits og Marta Telle.

25. april ble dette snappet opp av Gestapo, via den norske angiveren Johan Bjørgan. Dagen etter gikk de til aksjon. - Tidlig på morgenen 26. april startet det, forteller Morten. Han hadde vært inne i byen noen dager og visste ikke noe om de to Linge-karene som hadde ankommet Telavåg.

Søndag 26. april 1942

I grålysningen kom den tyske båten “Roland” fossende inn vågen. Ombord var ni eller ti tyske offiserer, angiveren Johan Bjørgan (som ble dømt til 18 års tvangsarbeid etter krigen), pluss et mannskap på to eller tre. Noen hørte nok brummingen fra de kraftige motorene, men det hele kom så overraskende. Før noen rakk å reagere hadde de lagt til kai i Telavåg.

Det var den mektige kommandant og Hauptsturmführer Johann Berns, hans nestkommanderende Henry Bertram og Helmut Klötzer som ledet aksjonen.
- Jeg husker at båten la til kai like nedenfor der vi bodde, forteller Morten. - Det var ved 6-tiden på morgenen.
Plutselig var også vi barna innhentet av krigens brutalitet. De tyske soldatene omringet raskt huset til Laurits Telle. Det hele kom så overraskende at ingen rakk å varsle de to Linge-karene.

Tidlig på morgenen fikk vi vite at de to Lingekarene hadde satt seg kraftig til motverge og skutt de tyske offiserene Berns og Bertram. Dette var begynnelsen på et mareritt ingen ante konsekvensene av. Uhyggen la seg som en klam hånd over Telavåg.

Noen timer senere så de at tyskerne kom bærende med Linge-karen Arne Værum, som var blitt skutt. De tok ham ombord i en båt, og la fra kai. Både mennesker og natur holdt pusten. Alle forsto at noe fryktelig skulle skje, men vi var helt uforberedt på det vi ble vitner til. I det båten passerte fyret, hørte vi en kraftig eksplosjon. I ettertid fikk vi rede på at Linge-karen ble kastet på havet og sprengt. De gav han ikke noen begravelse, men skjendet liket ved å sprenge ham i småbiter.

Det var Kommandör der Sicherheitspolizei und des Sicherheitsdienstes i Bergen, Hans Blomberg, som bestemte dette. Grunnen var at dersom liket ble begravd trodde han at folket i området ville gjøre den drepte til martyr og holde stor begravelse, og den gleden skulle de ikke under noen omstendighet få. Den andre Lingekaren - Emil Gustav Hvaal - var blitt såret og ført til sykehus. Allerede på sykehuset satte Gestapo i gang med knalltøffe forhør, for å prøve å få mest mulig opplysninger presset ut av ham. Etterpå ble han sendt til Trandum og skutt høsten 1943 sammen med den eldste sønnen til Laurits, Lars Telle, sier Morten ettertenksomt.

Represalier mot ei hel bygd

At to Gestapo-offiserer var blitt drept av norske motstandsfolk måtte hevnes. Det var Reichskommisar Josef Terboven, naziregimets øverstkommanderende i Norge, som selv gav ordren om at Telavåg skulle utslettes. Det skulle ikke være noe tilbake. Navnet Telavåg skulle ut av historien og glemmes for alltid. For å vise hvordan det ville gå med dem som satte seg opp mot “Det tredje Riket”, var dette en situasjon nazimakten ville gjøre maksimalt ut av.

Tidlig om morgenen 30. april slo tyskerne til. Alle menn mellom 16 og 60 år ble stuet sammen i løa til Laurits Telle. 66 i tallet. Kvinnene sto som hjelpeløse tilskuere. Bedre ble det ikke da soldatene plasserte ut sprengladninger rundt løa.

- Det er klart vi var redde, forteller Morten. - Vi trodde at også vi skulle sprenges i luften. Timene sneglet seg av sted. Utpå ettermiddagen åpnet plutselig soldatene dørene og jaget fangene ut igjen. Det var bare for at de skulle se hvordan soldatene sprengte de første husene.

I første omgang var det husene til Laurits Telle, Josef Øvretveit og Morten Nipen som ble sprengt. Det er som om jeg fortsatt hører smellene når ladningene går av, og hjemmene som møysommelig var bygd opp forvandles til pinneved. Et grusomt overgrep mot sivilbefolkningen.

Det neste som skjer er at de arresterte mennene blir samlet og i to rekker og ført ned til kaia.
- Jeg sto i utgangsdøra og så rekken av menn gå forbi. Det var et forferdelig øyeblikk da jeg oppdaget at far var blant dem. Alvoret i situasjonen begynte å gå opp for oss, og jeg kommer aldri til glemme mors reaksjon. Hun hadde også oppdaget far, og ble helt fra seg av angst. Ekstra bekymret var hun fordi han ikke hadde tatt med seg rasjoneringskort. Ikke penger heller, bare litt tobakk.

Hun gjorde klar en konvolutt med rasjoneringskort og vi ble enige om at jeg skulle forsøke å gi den til far. Da jeg fikk se ham prøvde jeg å gå fram til ham, men det resulterte i et svare oppstyr. De tyske soldatene sto postert med bare meters mellomrom. En av dem skrek til og rettet det skuddklare geværet mot meg. Jeg kan ennå høre klikket da soldaten ladet geværet. Far, som hadde bøyd seg fram for å ta imot den lille konvolutten fra meg, skvatt tilbake. Det var siste gang jeg så far i live, sier Morten.
- Han døde senere i Sachsenhausen.

Da fangene var eskortert ned til vågen kom den tyske soldaten tilbake og forlangte å få se hva som var i konvolutten.
- Jeg vet ikke hvem av oss som ble mest overrasket, men han gjorde store øyne da han fikk se rasjoneringskortene. Av en eller annen merkelig grunn gav han meg dem tilbake og forsvant.

Nede på kaia ble de arresterte stuet ombord i båtene og i ly av mørket stakk de til sjøs. Ved midnatt var de framme i Bergen og ble transportert videre til Sandviken skole, hvor de ble fordelt på to klasserom. Her ble de værende i 14 dager. Flere av dem gjennomgikk knallharde forhør, før de ble sendt videre mot KZ-leirene i Tyskland.
Senere ble seks menn til fra Telavåg sendt til Sachsenhausen og andre tyske KZ-leire. Totalt ble 72 Telavågmenn sendt til tyske konsentrasjonsleire.

Ferden mot Sachsenhausen

Det skjedde den 15. mai 1942. Mennene ble kommandert inn i seks store transportbiler og fraktet til jernbanestasjonen. Klokken 18.00 startet togreisen. Selv om kupéene var beregnet på seks personer, stuet tyskerne inn så mange de kunne, og plasserte væpnete vakter i hver eneste kupe. Gardinene ble trukket ned slik at ingen skulle se verken ut eller inn. I første omgang gikk turen til Grini hvor flere av dem måtte gjennom harde forhør.

Den 21. mai ble alle beordret om bord i fangeskipet “S/S Lautenfels”, og reisen mot Sachsenhausen var begynt. En annen av Laurits Telles sønner, Lars Elias, ble igjen på Grini, hvor han ble henrettet 1943. Som en siste hilsen skrev han en hilsen til faren i nytestamentet sitt. Vi gjengir hilsenen her:

Kjære far!
Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder,
da er livet ei så svært,
døden ikke heller.

Første etappe gikk til Ålborg, hvor de gikk over i et ventende tog. Da de passerte grensen til Tyskland kom SS-soldater ombord, noe telavågingene straks merket. Det ble en helt annen atmosfære. Ondskapen personifiserte seg. Via Hamburg - hvor de satt fengslet noen dager - kom de etter hvert til Oranienburg og KZ Sachsenhausen. Det var den 27. mai 1942.

Med nykommerne var det på den tiden over 200 norske fanger i leiren. Disse ble samlet i Blokk 3, hvor Einar Gerhardsen var den ene av de to “stue-eldste”. Dette var tittelen på dem som hadde ansvaret for å holde orden i brakka. I denne blokka satt også den norske forfatteren Arnulf Øverland, som bidro til å holde humøret oppe hos sine fangekamerater når han på sin karakteristiske måte siterte sine dikt for dem.

Sachsenhausen skulle kreve sine ofre blant telavågingene. Den første som bukket under var 43 år gamle Anfin Amundsen Midttveit. Han døde etter bare to måneder i leiren. Senere skulle flere lide samme skjebne. I alt døde 31 av 72 telavåginger. 28 av dem i Sachsenhausen, to i Natzweiler og en i Dachau. Sistnevnte var Magnus G. Telle. Han ble bare 20 år gammel.

Hva skjedde på Telavåg?

I Telavåg ble alt rasert. Dyrene ble fraktet til Bergen. Båtene ble tatt eller senket. Resten av husene ble sprengt. Det eneste som sto igjen var et lite klokketårn på gravplassen pluss noen gamle jordkjellere.
Etterpå gav Terboven beskjed om at bygda skulle evakueres. Alle kvinner, barn og gamle skulle samles i ungdomshuset, for videre transport.
- Nå var det altså min tur. Lillebror var bare tre år, så mor måtte passe på å få med det som var nødvendig. Vi tok på oss så mye klær vi kunne og pakket resten i en koffert og en pappeske.

Det var i alt 268 personer som nå satt og ventet. Den eldste var 93 år gammel og måtte bæres på båre, mens den yngste bare var 12 uker gammel.

Lørdag morgen hørte vi duren av en båt og snart fikk vi beskjed om å gå ombord. Sistemann som ble båret om bord var en eldre mann. Han var blitt sendt tilbake til Telavåg fra sykehuset i byen for at han skulle få dø hjemme. Nå ble han plassert under dekk sammen med de andre eldre personene.

En som klarte å lure seg vekk var en dame på over 80 år. Hun hadde ikke vært utenfor huset sitt på flere år. I det de var på vei ned til kaia, så hun sitt snitt til å løpe inn på utedoen vår. Der satt hun musestille og ventet. Utpå natta, da alt var blitt stille i Telavåg, listet hun seg ut, gikk langs vågen og havnet til slutt inne i Asphaugen. Der oppsøkte hun folk og fikk fortalt hva som hadde hendt.

- Jeg husker at det blåste kuling da vi så Telavåg - hjemstedet vårt - forsvinne i kjølvannet. Det er et syn som aldri kan slettes ut. Vi så røyken stige til værs fra ruinene av det om en gang hadde vært våre hjem. I noen av husene blafret gardinene ut av knuste vinduer. Det var som om de tok et siste farvel med oss, forteller Morten.

Skole ble interneringsleir

Fangetransporten ankom ikke Bergen før kl. 03.30. Båtene la til ved Nøstekaien og herfra ble telavågingene transportert med væpnet vakthold til Storetveit skole, litt syd for byen.
- Vi må ha vært litt av et syn, mener Morten. - 268 forskremte og maktesløse kvinner, barn og eldre, uten noen mulighet til verken å forsvare oss eller gjøre opprør. Til å passe på oss var det veltrente SS-soldater i fullt krigsutstyr på alle kanter.

På Storetveit var det gjort klar en seng til hver, og man hadde tatt i bruk både gymnastikksal og klasserom. Alf Lorentz Ørbeck, som var distriktslege, hadde klart å ordne en egen sykestue til de eldre. Dette var nok ikke helt i tråd med nazistenes planer. De hadde nemlig bestilt 500 kg med halm vi skulle ligge på. Det var Røde Kors som grep inn og ordnet senger til samtlige.
Tyskerne fikk heller ikke medhold i at alle fangene skulle stå opp igjen allerede kl. 08.00 for å bli registrert. To norske leger, Birkhaug og Scheldrup, grep inn. Skulle fangene registreres, kunne det gjøres i sengene. Samme dag ble alt de hadde av verdisaker registrert. Heldigvis forsto legene situasjonen, og hjalp til å lure unna det mest verdifulle.
- De norske legene gjorde en fin jobb og var solidariske med oss. Mange er av den oppfatning at legene også gjorde sitt til at vi ikke ble deportert videre til Tyskland.

Senere på dagen fikk de slippe ut i skolegården. Morten husker godt den trykkende stemningen som rådet. Ingen visste hva som ventet. De fikk ikke lov til å oppholde seg på framsiden av huset, og det var forbudt å gå bort til vinduet for å vinke til dem som gikk utenfor.

- De tyske fangevokterne var til å begynne med veldig strikse. Vi fikk ikke en gang åpne vinduene for å lufte. Etter hvert fikk legene til en ordning som gjorde at vi fikk lov til å lufte oss i den delen av skolegården hvor det ikke var innsyn fra gaten utenfor, sier Morten.

Da de dro fra Telavåg hadde de bare fått med seg noe småtteri, og det ble ganske snart klart at det var behov for både klær og sko. Ikke minst gjaldt det barnetøy.
- Jeg glemmer aldri den positive responsen fra folk i nabolaget. Det ble satt i gang en innsamlingsaksjon, og selv om det var krig og vanskelig tider for folk flest, var det utrolig å se givergleden som ble vist.

Familiene skulle splittes

Etter hvert ble det kjent at mennene fra hjembygda var sendt til Sachsenhausen. Dette førte til en ny usikkerhet – hva med oss? Var det vi som sto for tur? Frykten var til å ta og føle på, og det var mange som fikk problemer med søvnen. Jeg vet at mor fikk overbrakt to lapper fra far på Sandviken skole. Disse ble formidlet via en av de norske politimennene som var satt til å passe på oss.

Etter 105 dager på Storetveit, ble det gitt beskjed om kvinner over 50 år og menn over 60 år skulle flyttes til Framnes skole. For mange var nok dette en god nyhet, mens legene våre fryktet det verste. De hadde hørt antydninger om at mennene skulle sendes én vei, de ugifte kvinnene en annen vei, kvinner som hadde barn under seks år en tredje vei, og resten av barna en fjerde vei. Ved hjelp av legene ble det imidlertid bestemt at hele gruppen skulle sendes til Framnes, og den 15. juni foregikk den første transporten under sterkt vakthold fra SS-soldater.

Søndag 21. juni ble mødre og barn brått og brutalt skilt fra hverandre. Hjerteskjærende scener utspant seg. Gestapo-offiserene sto plassert rundt om på gårdsplassen og hadde forventet at Røde Kors og de norske politifolkene skulle hjelpe dem med denne “seleksjonen”. Ingen av dem rørte en finger for å hjelpe.
- Vi var livredde, forteller Morten. Det var forferdelig å se hvordan familiemedlemmer ble slitt fra hverandre med makt.

En snau uke senere ble det bestemt at barna skulle sendes østover, for å bli omplassert i “rettenkende” familier hvor de nazistiske tesene og idealene sto i høysetet. Tenk dere følelsene til mødrene. Så oppsto det heldigvis skarlagensfeber blant barna, og avreisen måtte utsettes. I begynnelsen av juli var det imidlertid slutt, og det ble gitt beskjed om at koffertene skulle pakkes. Avreise var allerede neste dag. Så skjedde det igjen noe utrolig. Plutselig begynte legene å løpe rundt for å sjekke oss. Det var jo som bestilt - det hadde brutt ut difteri. Dermed måtte barnas avreise igjen utsettes på ubestemt tid.
- Denne difterismitten var styrt av helsepersonellet. Det er jeg helt overbevist om, sier Morten med ettertrykk. 14. august ble det til alt overmål bestemt at også barna skulle overføres til Framnes.

Framnes

Framnes Ungdomsskule ligger på en halvøy like ved Norheimsund, og var godt egnet som interneringsleir fordi den lett kunne isoleres fra omverden.

Det var fortsatt noen som led av difteri, og disse ble isolerte i “gamlesalene” under tilsyn av distriktslegen i Kvam. Det forhindret ikke at en liten jente på bare 18 måneder døde da hun skulle til sykehus i Bergen. Heldigvis bedret sykdomssituasjonen seg etter hvert, og utpå høsten ble leiren erklært smittefri. Boforholdene ble også bedre. Morten fikk etterhvert bo på rom sammen med både moren og lillebroren.

Vaktholdet ble besørget av politifolk fra Hordaland politikammer, og de tok ikke alltid oppgaven sin like alvorlig. Noe som også gjorde situasjonen lettere. Selv var Morten på den andre siden av gjerdet ved flere anledninger og traff folk som han ble kjent med.

Etter hvert fikk de voksne forskjellige arbeidsoppgaver, også utenfor leirområdet. Blant annet fikk mennene lov til å låne robåter for å fiske. Det ble ikke de helt store fangstene, men følelsen av frihet var viktig. Det gjorde det så mye lettere å komme gjennom fangenskapet. Morten for sin del, fikk lov til å gå på et snekkerkurs som framhaldskolen arrangerte. Han hadde fått greie på at det var et lite snekkerverksted noen hundre meter fra skolen, og søkte politiet om lov til å gå dit. Det ble innvilget og dermed fikk også han en mulighet til å komme ut. Det ga ham en egen følelse av frihet, og gjorde sitt til at tilværelsen og oppholdet på Framnes ble mye lettere.

Dødsbudskap fra Sachsenhausen

En av lærerne på skolen hadde språk som hovedfag, og han var behjelpelig med å oversette brevene som kom fra Sachsenhausen. Ofte sto det at alt var bra, men mellom linjene forsto alle at situasjonen var helt annerledes. Noen av de tristeste minnene Morten har fra Framnes er dødsbudskapene fra Tyskland. Som regel kom det et slikt budskap hver fjortende dag fra høsten 1942 og fram til jul, men så ble det lenger mellom budskapene. Det var vondt for alle å høre når brevene ble lest opp. Det var jo venner og naboer som var døde.

- I august 1943 var det vår tur. Jeg minnes godt dagen vi fikk beskjed om at far var død. Han døde i juli, men det gikk altså noen måneder før beskjeden kom til oss. Han var en av de siste fra Telavåg som døde i Sachsenhausen. Jeg klarer ikke å beskrive fortvilelsen vi følte. Hvor gjerne vi skulle vært sammen med ham, eller stilt opp for å hjelpe. Vi var internert i hver våre leire. Slik er krigens ansikt - det er ofte de sivile som lider de største tapene. Tiden etter at far døde var vanskelig å komme gjennom. Vi var som en stor familie, og hver gang noen mottok dødsbudskapet så vernet vi om hverandre.

Amnesti for fangene på Framnes

Etter hvert søkte flere og flere av telavågingene på Framnes om å bli sluppet fri. Disse søknadene ble sendt til Reichskommissariat, og mange forskjellige årsaker ble ført opp. Noen var heldige og fikk innvilget søknaden. I mai 1944 ble det klart at alle skulle settes på frifot. Nesten to år etter de dramatiske hendingene i Telavåg. De hadde jo ingenting å vende tilbake til. Telavåg var slettet fra jordens overflate.

På selveste 17. mai kom to høyere SS-offiserer til leiren og erklærte at fangenskapet var over. Det var betingelser knyttet til frigivelsen. Ifølge SS Sturmscharführer Markschiess fikk ingen tillatelse til å flytte tilbake til Telavåg, og de måtte heller ikke fortelle noen om det som hadde skjedd der ute.
Hvor skulle de gjøre av seg? En del hadde jo slektninger de kunne reise til, mens andre igjen ikke hadde noenting. Selv eide Morten og familien ikke mer enn klærne og skoene de hadde på seg. Nå skulle de altså begynne på nytt. Bygge opp en ny tilværelse. - Det var en nokså håpløs situasjon, husker Morten.

Selv hadde han som nevnt klart å skaffe seg en jobb som møbelsnekker. Han ble derfor værende på Framnes en stund. Moren og broren flyttet ut til slekt på Hernar, hvor de ble tatt vel imot. Der bodde også søsteren til Morten. Hun hadde vært bortreist under de dramatiske hendelsene i Telavåg, og valgte å bli værende da det ble kjent hva som hadde skjedd. Etter hvert kom også Morten tilbake, og familien var igjen samlet.
Morten, som nå var snekkerkyndig, laget både bord og stoler, slik at familien hadde noe å sitte på.
- Det var nok dem som absolutt hadde hatt det best dersom de hadde fått bli på Framnes til freden kom. Fortsatt manglet alle mennene. Ektemenn, brødre, fedre og sønner satt fortsatt fanget i Tyskland. Når skulle de komme hjem?

Hjemsendelse fra Tyskland

I mars 1945 forsto både fanger og fangevoktere i Sachsenhausen at krigen nærmet seg slutten. De alliertes bombeangrep hadde økt betydelig, og flere av angrepene var rettet mot områder rundt leiren.

Ikke lenge etter startet transporten av norske og danske fanger fra Sachsenhausen til Neuengamme med De hvite Bussene. Den første “mellomstasjonen” på hjemreisen. I Neuengamme fikk telavågingene nok engang oppleve hvor umenneskelig krigen var. De hygieniske forholdene var fryktelige og fanger døde på alle kanter. De hadde fått et håp om at redningen var nær. I krigens siste dager ble de hentet og brakt til Danmark.

Derfra gikk turen videre til Sverige, hvor de oppholdt seg en måned. Den 28. mai 1945 kom de med tog til Bergen. Omtrent på dagen tre år etter at de hadde marsjert inn i fangeleiren Sachsenhausen.

Tilbake til Telavåg

Da freden kom og bygdefolket etter hvert vendte tilbake til Telavåg, var det et rasert ingenmannsland som møtte dem. Alt var ødelagt og borte.
- Til og med brønnene våre, forteller Morten.
- Vi måtte starte det møysommelige arbeidet med å bygge opp igjen bygda vår. Vågen så ut som om den aldri hadde vært bebodd. I løpet av disse tre årene var alt overgrodd. Det var bare å brette opp ermene, og starte med gjenreisningen, forteller Morten.

- Far var død, så mor og vi barna satt i gang som best vi kunne. Mor ble spurt om hun kunne tenke seg å drive butikk igjen, slik hun hadde gjort før krigen. Hva skulle hun starte opp med? Butikken var jo også brent ned. Folket i Telavåg var imidlertid ikke rådløse. De skaffet en flytende brakke med to rom. I det ene rommet bodde familien og i det andre startet hun forsiktig med å ta inn et lite vareutvalg.
- I hvert fall slik at de som drev med gjenreisningen kunne få kjøpt det de trengte til livets opphold, forteller Morten.

Selv dro han til Sverige for å gå på enda et snekkerkurs, noe som kom godt med når han skulle hjelpe til med å bygge opp nytt hus.
- Folk bodde nokså provisorisk, forteller han. - De tok i bruk alt fra små skur til naust. Først i 1949 sto det nye Telavåg ferdig. Da hadde vi brukt fire år på å bygge opp igjen bygda vår.

Det skulle gå mange år før menneskene fra Telavåg var bygd opp igjen. Mange slet med vonde minner og savnet av en far, en ektemann eller en sønn. De som kom tilbake fra Sachsenhausen slet lenge med opplevelsene derfra. De hørte fortsatt rop fra fanger som ble torturert, og om nettene var de tilbake i fangebrakkene, med en angst som nesten rev dem i filler.

- Hva med hat mot de som utslettet bygda di og drepte faren din?
- Det er klart at vi alle har hatt vårt å slite med i den forbindelse.
Jeg tror kanskje at gleden over at vi igjen var frie, overskygget det vonde vi hadde opplevd. Vi hadde med egne øyne sett hvordan det går når destruktive ideologier og politiske systemer får råde grunnen. Vi som opplevde disse tingene har et ansvar for å formidle et budskap og en advarsel mot slike systemer videre.
- Det jeg opplevde i oppveksten har vist meg hvor farlig det er når rasisme og nazisme får innpass. Under gjenreisningen lærte jeg også at det er ikke noen fremtid i hatet, sier Morten Telle.