Frank Thorsen

Frank Thorsen er 2. generasjon tidsvitne. Som sønn av en krigsseiler har han sett viktigheten av å ta vare på også denne delen av krigshistorien. Hjemme på Laget, utenfor Risør, bor han i maritime omgivelser, bokstavelig talt både utendørs og innendørs. I et av rommene har han laget til en egen utstilling som viser farens skip og konvoiruter under krigen.

Skulle så gjerne visst mer... 

En tung ballast i bagasjen

Krigen var slutt og de sjøfolka som hadde overlevd kom tilbake etter fem års kamp. Nå skulle de som hadde familie forsøke å normalisere hverdagen sin. Men hva var en normal hverdag? I over fem år hadde deres hverdag bestått av spenning, redsel for torpedoangrep, bombing og skip som ble senket. Når ville det store smellet komme?

For mange av dem lå nervene nærmest utenpå kroppen. Rundt om i Norge satt koner og barn, som ikke visste hva sjøfolka virkelig hadde opplevd. Nå fikk de hjem en ektemann og far med både fysiske og psykiske plager. De sistnevnte plagene var kanskje ikke så godt synlige den første tiden. Men det kom etter hvert opp i dagen, og skulle snart føre til at mange av de som levde sammen med disse sjøfolka fikk tilværelsen radikalt forandret. I boka ”Menn uten medaljer”, skrevet av A. H. Rasmussen og utgitt på J. W. Cappelens Forlag 1964, skriver han i det første kapitlet:

 Det er lettere måte å dø på enn på gå til bunns, fastklemt i et torpedert skip, sperret inne i et maskinrom, skoldet til døde av hvesende damp eller sette til av sult og tørst og utmattelse på en flåte eller i en livbåt. Det er lettere måter å dø på enn å stekes på et brennende tankskip, å fryse i hjel i Nordishavet, å sluke brenselsolje eller langsomt dø av sine sår. Over 4000 nordmenn led en slik skjebne. 

Ovenstående sitat er en god beskrivelse av de redselsfulle hendelsene som sjøfolka hadde vært vitne til under krigen. Disse minnene var nå en del av den mentale bagasjen de hadde med seg hjem til familien. En ”bagasje” de gjorde sitt beste for å skjule. 

Frank Thorsen, er født og oppvokst i Larvik, i det som ble kalt for ”Stappegården”, før familien flyttet til Hoffsgate, eller for å si det på godt Larviksspråk ”rett bak Fram(banen)”. Faren hadde seilt under hele krigen, men det hindret ikke at Frank fulgte i hans fotefar, og seilte i 30 år som maskinsjef utenriksfart. Her forteller han litt om hvordan det var å vokse opp i en familie hvor faren hadde bakgrunn som krigsseiler, og hvordan det preget dagliglivet.

 Dro ut med kommunens garanti

 - Faren min - Johan Thorsen (født 17.2.1909) begynte først i lære som dreier på Alfred Andersen Mek. Verksted, og arbeidet der til han fikk fagbrev. Om kveldene tok han teknisk aftenskole, men det var sjømannsyrket som lokket, og i 1928 dro han ut. I likhet med andre ungdommer trodde han at et yrke til sjøs ville være en sikker framtid. Den gang var det slik at de som dro til sjøs måtte ha kommunal garanti i tilfelle de stakk av (gikk i land/emigrerte) i for eksempel USA eller Australia. Bestemor var enke og de var i alt 8 barn – fire gutter og fire jenter. Den gang var det vanlig at kommunen stilte garanti hvis ikke familien hadde råd til dette. Fars yngre bror - Frank – som jeg er oppkalt etter, reiste også ut, men omkom da M/S Ingerto ble torpedert i Atlanteren 12. mars 1942.

 Gunnar, Henning og Frank Thorsen

 Vi guttungene, Gunnar født i 1945, jeg i 1947 og Henning i 1949, forsto ganske tidlig at pappa hadde vært med på spesielle ting under krigen. Han tok oss gjerne med ned til Kanalkaia når han skulle ned å se på ”båtane”. Og det var spennnende når han forklarte oss om de forskjellige båtene. Ekstra stas var det når det kom inn båter han hadde jobbet om bord i. Han hadde seilt med flere skip fra Wilhelmsens Rederi, og vi var alltid velkommen ombord når de lå ved kai i Larvik.

 Jeg husker også at han av og til tok sjøfolka med seg hjem, og da kunne de sitte timevis utover kvelden og natta og gjenoppfriske ting fra seilasen under krigen. Vi guttene snappet alltid opp ett eller annet fra de samtalene, når de voksne trodde vi sov, og det gjorde ikke nysgjerrigheten vår mindre. 

Som regel var han stum som en østers når vi prøvde å dreie samtalene inn på krigen og konvoiene han hadde vært med på. Litt etter litt fikk vi lirket noe ut av ham. Da kunne han fortelle litt om Malta-Margit og det de opplevde under angrepene på Malta. Men ellers så var det svært lite vi fikk ut av ham etter krigen, for han var som de fleste krigsseilere, sterkt preget og fortalte lite. Et lite paradoks er at det i min klasse på folkeskolen var fem gutter som vokste opp i kirgsseilerhjem, men vi visste ikke noe om våre fedres felles opplevelser. At de alle hadde overlved både bombing og torpederinger, og sleit med nervene sine.

Jeg måtte selv reise til Malta 

 Far hadde vært med på Maltakonvoiene som endte med at skipet han var ombord i - M/S Talabot - og en annen båt, Pampas var de eneste som kom fram i mars 1942. Talabot ble bombet og senket 26. mars på Grand Harbour, Valletta. Alle ble reddet. Ei salongpike, Margit Johnsen, som seinere fikk navnet Malta-Margit var også om bord. Mannskapet ble seinere sendt med den britiske jageren, Eurora, til Liverpool. Margit ble igjen i noen måneder da det ikke var lov å ha kvinnfolk på britiske marinefartøyer! I Liverpool var han på sykehus noen dager, men det var bare for nervene, som han sa. 

Nåja bare for nervene – det var selvfølgelig noe vannvittig greier som vi ikke hadde mulighet til å forstå. Han gikk senere om bord i Tarifa, også fra Wilhelmsens Rederi, som var en flott ny båt, men fikk ikke kjemien til å stemme sammen med chiefen. 

Når det gjelder krigsseilerne så har jeg oppdaget at de har en ting til felles: De er fåmælte og lite villige til å fortelle. Kanskje er det slik at krigens redsler har meislet seg så fullstendig fast i dem at de rett og slett ikke maktet å fortelle om det? 

Selv dro jeg til Malta sammen med min yngre bror Henning, for med egne øyne få se havneanleggene der, og minnene etter det voldsomme bombeangrepet. Det var spesielt å være på det stedet hvor far og hans kolleger, mot alle odds hadde overlevd de voldsommme flyangrepene. 

Nervene kom smygende 

I oppveksten vår hadde vi innimellom snappet opp noen bruddstykker fra dagliglivet om bord. Som den gang de i Biscaya fikk brann i spylebeltet i motoren samtidig som alarmklokken hylte ubåtalarm. Da måtte han ringe til chiefen, men det var helt tyst i den andre enden. Forsøkte flere ganger, og til slutt springer han opp. Der finner han chiefen utenfor utgangsdøra til livbåtene, iført gummidrakt, sixpence, matpakke og lommelykt. Det var ikke mulig å få kontakt med ham. Han hadde rett og slett fått nervesjokk. 

Som barn forsto jeg nok ikke hva dette med nerver var, men jeg skulle få oppleve det i årene som kom. Vi bodde i Hoffsgate (bak Frambanen) fra 1957, og i de årene var det full utbygging av boliger i Byskauen. Det var lørdag og pappa hadde fri, og satt fredelig og leste dagens Østlands-Posten. Plutselig smalt det noe voldsomt, og hele huset ristet. I løpet av en brøkdels sekund var han på beina og skulle løpe ut. Da var han ganske så desperat inntil mamma fikk ropt: Ta det med ro Johan, det er ikke noe farlig, for de sprenger ut ei tomt i Burmaveien. 

I noen korte sekunder hadde han vært tilbake igjen da eksplosjonene var som verst på Malta, og det tok tid før mamma fikk roet han ned. Dette var en av de episodene som vi først merket oss. Senere var vi mer på vakt, og prøvde å finne ut hva som gjorde ham så redd. Det var ofte så lite som skulle til. Det kunne være nok å se et innslag i TV-nyhetene, så var han tilbake i konvoiseilasen igjen. Nervene var tynnslitte, men han var aldri sint på oss, eller kjeftet på oss.

Jeg husker en spesiell episode fra 1960, og det var et intervju i radioen med Willy Brandt. Da ga han følgende klare melding: Nå holder dere kjeft gutter, for nå er Willy Brandt på radioen. Og han skal jeg høre på! Etterpå fortalte han om bakgrunnen til hans interesse for Brandt, som da var kanslerkandidat i Tyskland. De hadde truffet hverandre i Oslo i 1930-årene, da Brandt var student i Oslo. Far måtte da i land for å opereres for magesår ved en privatklinikk i Oslo. Ifølge ham selv hadde doktoren som utførte den vellykkede operasjonen tilnavnet Harry med kniven. Far hadde da fått bo på en hybel sammen med en fetter. 

På samme hybelen bodde også Willy Brandt. Og de hadde den gang hatt mange interessante samtaler sammen. For far var dette uten tvil et betydningsfullt bekjentskap. De fant raskt ut at de hadde samme idealer, og de hadde mange interessante samtaler om det som rørte seg i tiden og i Europa. 

Dro til sjøs for å få nok til innskudd i borettslaget 

Etter krigen jobbet han som verksmester ved Maskinomsetning AS. Det var to ingeniører som hadde fått i oppdrag av den norske stat og taksere tyske etterlatenskaper som maskineri og lignende, å omsette dette. De kjøpte opp utstyret og sendte det til Larvik, og da beskjeftiget de 18 mann på det meste. 

Når far reiste rundt og skulle starte opp de forskjellige maskinene var ofte Henning og jeg med. Det var et stort problem med strømmangel etter krigen, og faren min monterte blant annet noen store hjelpemotorer og kompressorer fra et tysk skip, på Dalen og Portland Fabrikker i Brevik. Den tiden fikk han ofte oppdrag med å fikse maskiner om bord i båter som lå ved Kanalkaia i Larvik, og jeg husker en gang han måtte reparere hydraulikken på en karusell ved et tivoli som gjestet Larvik. 

For oss guttungene var det en drøm, for i tillegg til lønn for jobben fikk han med seg en bunke gratisbilletter. Vi kjørte karusell så mye vi orket, fordi vi - ungene til krigsseiler’n - hadde en far som kunne litt av hvert. Men det ble naturlig nok mindre og mindre med etterlatt materiell etter som årene gikk, og han dro ut igjen som sjømann i 1957, for å spare til innskuddsleilighet i borettslaget. 

Det var ikke sånn at leilighetene kom rekende på ei fjøl – det måtte jobbes, og pengene måtte tjenes inn for å kunne skaffe familien en leilighet i borettslaget. Et underlig fenomen fra den tiden er det faktum at krigsseilerne stilte sist i boligkøen. 

Krigsseilersyndromet melder seg 

Da far kom hjem fra den siste seilasen med Lancing begynte han som dreier på verkstedet hos Treschow-Fritzøe. Da hadde han fylt 50 år. Det gikk greit en god stund, men så merket vi at han begynte å slite mer og mer. Det var nervene som meldte seg for fullt, og han vendte stadig tilbake til krigen og opplevelsen fra den gang. 

Han hadde kort og godt fått "Krigsseilersyndromet”, og måtte slutte å jobbe. Hva som virkelig lå i dette forsto jeg først da jeg hadde lest Trygve Brattlis bok fra oppholdet i konsentrasjonsleirene. Han ble jo syk, når han rammes av det såkalte KZ-syndromet. Slik var det for faren min også. Han ville ikke belaste oss med torpedonervene sine, og de gangene vi fikk ham til å fortelle litt, var det nå helst de positive opplevelsene han trakk fram. Slike ting kunne han gjerne fortelle oss, mens de vonde tingene holdt han for seg selv. 

Jeg tror de fleste av disse karene prøvde å få et nytt liv, og ville derfor ikke rippe opp i krigen. Vi har jo både lest og hørt om utallige skjebner, men noe jeg i ettertiden har forstått bedre og bedre, var hvor viktig det var for krigsseilerne å ha en god og forståelsesfull kone. Mamma holdt ikke bare orden på ”butikken”, men hun balanserte hele tilværelsen vår veldig fint. Og det var hun som klarte å roe ham ned når de verste nerveproblemene kom. Hun var alltid rolig og tålmodig både med han og oss guttene. 

”Pappa var ikke bitter, men skuffet" 

Pappa var ikke bitter! Han var en tro sosialdemokrat, men hadde venta et oppgjør fra Nortrashipfondet – selvfølgelig. Han fikk et oppgjør og krigspensjon et år eller to før han døde og var glad for det, selv om det var seint. Ex gratia utbetalingen som kom i 1972, kom et år etter hans bortgang. 

Når vi guttane reiste ut til sjøs så var han tydelig på noen redere som vi ikke fikk seile for. Han mente de hadde jobba seg opp gjennom Nortraship, og det var ikke populært. På tross av de problemene han hadde pådratt seg som krigsseiler, var han glad for å ha familien rundt seg, og ikke minst det å ha en jobb å gå til. Aller best hadde han det ute på fjorden, med sin Lilly i sjekta, på jakt etter hvitting eller makrell. Da slappet han av og var i sitt rette element.