Utryddelsesleiren Auschwitz

Skrevet av Leiv Smith-Solbakken.

En historie om hvordan verdens største "utryddelsesfabrikk" ble til og hvordan enkeltmennesker opplevde å være der.

Det motsatte av kjærlighet

"Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet", har Nobelprisvinneren Elie Wiesel sagt. Han vet hva han snakker om, som overlevde fangenskapet i Auschwitz.

Stiller man seg likegyldig til hvilke mennesker som tar makt og hvordan de styrer et samfunn, kan fort dette få de alvorligste konsekvenser. Jeg tror at hvis ungdom får se hva rasistiske og ikke-demokratiske bevegelser kan føre til, vil de lettere gjennomskue destruktive holdninger i vår tid.

Noe av det uhyggelige i denne historien, er at det kunne skje i moderne tid i en av Europas høyt utviklede kulturnasjoner.
Demokrati, menneskerettigheter og fred er ingen selvfølge. Det er noe vi alle må aktivt verne om.

Forspill

Like etter Hitler og nazistenes maktovertagelse i Tyskland i 1933, ble "Schutzhaft" eller beskyttende forvaring innført i Det tredje rikets rettssystem. Enhver som viste det minste tegn til aktiv motstand mot det nye regimet, kunne dermed uskadeliggjøres. De neste seks årene ble tusener av tyskere kastet i konsentrasjonsleir. Mange av dem skulle aldri få friheten tilbake.

Da krigen begynte, var det seks konsentrasjonsleirer i Tyskland med omkring 20.000 fanger til sammen. I løpet av de neste to årene ble det bygget flere leirer. Noen av dem er senere velkjente: Auschwitz, Belsen, Buchenwald, Mauthausen, Natzweiler, Neuengamme, Ravensbrück og Sachsenhausen.

Krystallnatten

Antisemittismen sør i Europa og da særlig i Øst-Europa var sterk lenge før nazistene kom til makten i Tyskland. Hitler ønsket å utnytte "kampen mot jødene" i propagandasammenheng i så stor utstrekning som mulig. Hans utsagn var krystallklart:
Jødedommen skulle tilintetgjøres.

Og om noen skulle være i tvil: Natten mellom 9. og 10. november 1938 ble nesten alle synagoger i Tyskland brent. Jødiske forretninger og bolighus ble ødelagt. En rekke jøder ble drept, og ca. 20.000 ble sendt i konsentrasjonsleirer. Den dramatiske hendelsen fikk navnet Krystallnatten.

Krystallnatten ble kjent over hele Europa. Også norske aviser ga inngående informasjon om overgrepene i Tyskland.

I løpet av krigen ble lavt regnet 12 millioner menn, kvinner og barn fra de okkuperte land drept av nazistene.
Sir Hartley Shawcross, Storbritannias hovedanklager, sa i sin avslutningstale ved kriksforbryterprosessen:
" Tolv millioner mord! To tredjedeler av Europas jøder utryddet, mer enn seks millioner av dem ifølge drapsmannens eget regnskap. Myrdingen er blitt organisert som en industriell masseproduksjon i gasskammerne i Ausschwitz, Dachau, Treblinka, Buchenwald, Mauthausen, Maidanek og Oranienburg."(8)

Da Holocaust nådde Norge

Da Tyskland så angrep Norge 9. april 1940, var det få jøder som flyktet ut av landet våren og sommeren 1940. Allerede mens kampene ennå pågikk, fikk norsk politi i Sør-Norge ordre av nazistene å beslaglegge norske jøders radioapparater.

Den alminnelige oppfatning blant jødene før oktober 1942 var at de "skulle likvideres enkeltvis ved at de skulle beskyldes for forseelser mot okkupasjonsbestemmelsene eller mot andre forordninger. Jødene var derfor ytterst forsiktige og mente ved lojal opptreden å kunne unngå arrestasjon."(13)

Det ble foretatt noen enkeltarrestasjoner av jøder. Benjamin Bild fra Rælingen var den første jøden som ble deportert. Det skjedde 27. april 1941, og han døde i desember samme år i konsentrasjonsleiren Gross Rosen. I alt ble 11 deportert på lignende vis før jødeaksjonene høsten 1942. (12)

I oktober 1941 startet forberedelsene til å utrydde enhver person i Norge med jødisk blod i seg. Ved "kunngjøring om stempling av legitimasjonskort som tilhører jøder" fra Politidepartementet, ble det bestemt at alle jøder skulle få stemplet "J" i sine pass. Ordningen ble kunngjort i landets aviser 20. januar 1942, og burde gi de norske jødene enda mer grunn til bekymring. Dette la grunnlaget for en systematisk registrering, som senere ble brukt under massearrestasjonene i oktober og november 1942

24. oktober 1942 kom den skjebnesvangre ordren til det norske statspoliti:

Alle jøder skal arresteres!
Ordren ble iverksatt to dager etterpå, og gjennomført til punkt og prikke. I første omgang ble bare menn i alderen 15 år og oppover arrestert. Men da det tyske sikkerhetspolitiet hadde sikret seg skipstransport med avgang fra Oslo torsdag den 26. november ca. kl. 1500, ble massearrestasjonen av alle personer med "J"-stemplede legitimasjonskort iverksatt kl 0430 om morgenen.(12) Kvinner og barn ble oppsøkt og arrestert av norsk politi, Hirden og Germanske SS Norge utover dagen.

For de som bodde i Østlandsområdet, var Oslo havn første stoppested. Der ventet lasterommet på "Donau", som skulle føre de første jødene til Stettin. Neste stopp var Auschwitz.

Av de 532 norske jødene som var med på den første transporten, ble 186 arbeidsføre menn skilt ut, mens kvinner og barn ble enten skutt eller ført til gasskamrene.

Utryddelsen av norske jøder fortsatte. Etter grundig arbeid fra norsk politi, ble 159 personer deportert med "Gotenland" den 24. februar 1943. Dette var jøder fra Trondheim, Kristiansand, Narvik, Bergen og Stavanger.

Tilintetgjørelsen av jødene var imidlertid ikke komplett før deres eiendom og formue var konfiskert. Quislings forordning av 17. november bestemte dessuten at "halvjøder" og "kvartjøder" skulle registreres. (12)

Av de vel 1800 jødene som befant seg i Norge våren 1940, ble 767 deportert til Tyskland og/eller tysk-okkupert område. De aller fleste ble deportert direkte til Auschwitz. 26 overlevde. (10) 22 jøder ble drept i Norge. 230 familier ble utslettet. Resten flyktet til Sverige, der mange gikk inn i de allierte styrker. (11)

Det er mange i ettertid som har stilt seg spørsmålet hvorfor ikke deportasjonene vakte særlig bekymring for andre nordmenn enn jødene. Når kvinner og barn ble hentet ut fra sine hjem, skoler og barnehager, burde det være et sikkert tegn på at disse menneskene ikke skulle til noen arbeidsleirer.

Utgiftene ved arrestasjonene og deportasjonen med "Donau" ble nøye nedtegnet av Statspolitiet, som i alt hadde lagt ut 9.339 kroner til "div utlegg vedrørende avhenting og forsendelse av jødiske familier." (12) Selv om noen har hevdet at de norske politimennene som stod for arrestasjonene burde ha vært etterforsket og stilt for retten og anklaget for uaktsomt drap skjedde intet med disse etter krigen (7)

Møte med Aushwitz

I boken "Det angår også deg", (1) gjenfortalt av Arnold Jacoby, forteller Herman Sachnowitz at han og hele hans familie ble arrestert på deres gård i Stokke i Vestfold. Faren og de 8 barna, 3 jenter, Rita, Marie og Frida og 5 gutter, Martin, Elias, Samuel, Frank og Herman ble sendt til Tyskland med fangetransportskipet SS "Donau" av Bremen.
Etter fire døgns mareritt på sjøen med brøl: "hüpfen", "hinlegen", "aufstehen", iblandet slag og spark og andre ydmykelser, med påfølgende to døgns togreise fra Stettin, og så godt som ingen mat og vann under veis, stoppet toget. Støy og brøl utefra fortalte oss at noe nytt var i vente, forteller Herman Sachnowitz. Dørslåene ble skubbet fra. Det lille som var igjen av bagasje etter at SS-folkene hadde forsynt seg ombord i "Donau", ble slengt i en haug på plattformen. Alt skulle bli ettersendt, hette det.

"Stemningen var amper. De fleste kommandorop hadde vi ikke hørt før. Men vi skulle komme til å lære dem godt i den tiden som fulgte", sier Herman Sachnowitz.
Så ble alle stilt opp, fem og fem i hver rekke. En SS-lege sorterte i to grupper; alle arbeidsføre menn og en del kvinner mellom 15 og 40 år til den ene siden, og syke og gamle til den andre. Rechts! Links! SS-folkene som stod rundt var harde i øynene. Her var det ingen nåde.

Etter seleksjonen ble de som skulle dø drevet opp på lastebiler og kjørt vekk. I mylderet oppdaget Hermann Sachnowitz sin far på et av lasteplanene.
" Da han oppdaget meg i mengden som stod igjen, vinket han og ropte:
- Farvel, guttene mine, farvel!
Det var siste gang jeg så min far og mine søstre", forteller Herman Sachnowitz.

Blanche Major har i en årrekke vært tidsvitne og guide for turister som har besøkt Auschwitz. Hun var bare 19 år da hennes foreldre og 31 andre slektninger kom med togtransport til Auschwitz og ble sendt i gasskammeret. I løpet av et kvarter etter ankomst mistet hun og søsteren hele sin familie. "Jeg var heldig," sier den sterke lille jødinnen i dag.

"Vi var 3400 jøder ombord i toget. Begge mine bestemødre var med, 92 og 82 år gamle. Den yngste av mine slektninger var en niese på fem-seks år. Jeg husker den gule røyken som steg opp fra skorsteinene.
Vi visste ikke hvor vi var. Den flotte mannen i ridestøvler på perrongen, dr. Josef Mengele foretok utvelgelsen."
Av de 35 medlemmene av Blanches familie, ble hun og hennes søster kommandert til venstre. De fleste andre, barn, gamle, syke og gravide fikk ordre om å gå mot leiren. Der fikk de beskjed om å kle av seg og gå ned i dusjene. Ingen visste at de skulle dø i løpet av et kvarter. (3)

Herman Sachnowitz og alle hans brødre - den yngste var bare 17 år - og de andre voksne mennene ble beordret til avmarsj. Etter en kilometer kom en bred dobbelport i jern til syne. Over stod det med bølgete jernbokstaver: "Arbeit macht frei".
Innenfor mellom brakkene dukket det frem noen grå og skinnmagre skapninger, subbende og i fillete stripete kledninger som minnet mest om pyjamaser. Knokkelmenn, levende lik så magre og gustne at det så ut som de hadde glemt å dø.

En for en bukket Herman Sachnowitz' brødre under. I løpet av bare 5 måneder, fra desember 1942 til 15. mai året etter, var Herman alene igjen.

Auschwitz II - Birkenau bygges opp

"Auschwitz er et enestående fenomen i historien. Verken før eller siden har verden sett maken til organisert ondskap og bunnløs menneskeforakt", står det å lese i Arnt Stefansens bok, "Kai Feinberg fange nr. 79108 vender tilbake". (2)
Ca. 50 km vest for Krakow ligger by- og industriområdet Oswiecim med ca. 30.000 innbyggere. Området er flatt, fuktig og myrlendt. Klimaet er brutalt; om vinteren bitende, iskalde vinder fra Karpaterne i sør, om sommeren en kvelende og fuktig hete.
Området var en gang en del av det østerrikske keiserrike og ble kalt Auschwitz.

Etter tyskernes angrep på Polen høsten 1939, ble dette navnet tatt i bruk igjen av tyskerne.

Tallet på politiske fanger økte i betydelig grad. Fengselskapasiteten ble fullstendig sprengt. SS-sjefene måtte finne en løsning.
Et av forslagene var å bygge en leir rundt noen tidligere polske artillerikaserner ved Auschwitz. Stedet passet ypperlig. Det lå passe øde til. Jernbanen var godt utbygd, og befolkningen kunne lett fjernes.
SS-Hauptsturmführer (kaptein) Rudolf Höss ble satt på oppgaven, og ble den første kommandanten for leiren.
De første fangene kom på plass den 20. mai 1940. Det var 728 politiske fanger fra byen Tarnow. (4) Fangevokterne var en gjeng yrkeskriminelle samlet opp fra tyske fengsler. Disse var overført til Auschwitz, og skulle være de første til å bygge opp et leirhierarki og være ledelsens forlengede arm. Disse kriminelle skulle komme til å overgå sine overordnede i råskap og sadisme.
Utover sommeren og høsten 1940 vokste fangetallet raskt. I en periode i 1942 var tallet steget til 20.000. Fangene var stuet sammen i de 20 bygningene som leiren opprinnelig besto av. Tortur, straffeksersis og mishandling hørte til dagens orden. Den 7. juli dør den første polsk-jødiske fangen, Dawid Wingoczewki av sykdom og mishandling.
Den første tiden dør rundt 200 fanger i måneden av mishandling, utmattelse, sykdom og underernæring. Våren 1941 er tallet tredoblet.

Den 1. mars 1941 kommer Reichsführer-SS Heinrich Himmler til Auschwitz. Han har planlagt at Auschwitz skal bli sentrum for "den fullstendige utryddelse av jødedommen" og gir ordre til å øke fangekapasiteten til 30.000. Dette kommer klart frem i dagboknotatene til leirkommandanten, Rudolf Höss, som siterer Himmlers ord:
"De utryddelsesleirene vi har i øst, er ikke tilstrekkelige til å løse en oppgave av disse dimensjoner. Jeg har derfor tiltenkt Auschwitz denne rolle, fordi beliggenheten er transportmessig gunstig, og fordi området lett kan isoleres og kamufleres." (4)

I tillegg bestemmer han at det skal bygges en ny og større leir i landsbyen Brzezinka,
3 kilometer borte, med plass for 100.000 sovjetiske krigsfanger. Leiren skulle dekke et område på 1750 dekar, hvor det bodde ca. 1200 mennesker.

Disse jages bort, og husene rives. Materialene blir brukt til å bygge fangebrakker. I tillegg bringes inn en mengde brakkeelementer fra tyske hestestaller som settes sammen igjen for så å bli nyttet til fangebrakker.

Leiren fikk navnet, "KL Auschwitz II- Birkenau".

Dessuten skal en omfattende industriell virksomhet etableres i området, med fanger som arbeidskraft.

I 1943 kom en tredje leir i Monowice. Den fikk navnet "KL Auschwitz III og ble reist på fabrikkområdet til det tyske kjemikonsernet IG Farbenindustrie, som produserte kunstig drivstoff og syntetisk gummi. En rekke andre håndverkbedrifter for våpenproduksjon etablerte seg raskt. En intens byggevirksomhet utløstes, samtidig som tallet på fanger økte fra måned til måned.

IG Farbenindustrie var det første konsernet som fikk muligheten til å bruke tvangsfanger i produksjonen.

I årene1942-44 ble det opprettet 40 mindre filialer av Auschwitz-komplekset. Disse ble anlagt nær stålverk, gruver og fabrikker, hvor fangene ble misbrukt som billig arbeidskraft. (4)

Etter angrepet på Sovjetunionen 2. juni øker fangetallet enormt fra dag til dag, og døden er en hyppig gjest. Utpå høsten er drapstallene gjennomsnittlig 1.000 fanger hver måned. Vi vet at av 12.000 sovjetiske krigsfanger som fikk utdelt sitt identitetsnummer, ble 8.320 drept i løpet av de første månedene etter angrepet på Sovjetunionen. Vanlig avrettingsmetode er skyting og fenol-injeksering direkte i hjertet. Flere titalls fanger lider en grusom død ved at de blir dømt til å sulte i hjel i små fangeceller som hevn for at noen fanger har klart å rømme. (4)

Men ennå er gasskammer et ukjent begrep for kommandant Höss og hans medarbeidere.

Senhøstes 1941 gjør imidlertid hauptsturmführer (kaptein) Karl Fritzch et uhyggelig eksperiment: I kjelleren i Blokk 11, "Dødsblokken", sperrer han inne en gruppe sovjetiske krigsfanger på en brakke, samtidig som han sender inn giftgassen Zyklon B. Eksperimentet viser seg å være svært effektivt, for fangene dør etter få minutter. På den måten omkommer 600 sovjetiske krigsfanger og 250 av de svakeste fangene på hospitalet. Et av bevisene på denne forbrytelsen er "Dødsboken" som oppbevares i museets arkiver. (4)

Samme høst utvikler det tyske firmaet Topf & Söhne et krematorieanlegg som er i stand til å kremere hele fangekontingenten i løpet av tre-fire måneder!
Auschwitz har nå skaffet seg et virkelig gjennombrudd for massedrap, og har lykkes i å skape et helvete av råskap og umenneskelighet som ingen kan forestille seg.

Masseutryddelse som industri

Våren 1942 starter de systematiske massedrapene på jøder i Auschwitz. Men det første og eneste krematoriet hadde "bare" kapasitet for 350 lik pr. døgn, og det ble raskt for lite. Men Auschwitz II, Birkenau med over 300 bygninger var nå kommet opp tre kilometer fra hovedleiren. På det meste oppholdt det seg 100.000 fanger samtidig der.
Fire nye gasskamre ble tatt i bruk med tilliggende krematorier. Gasskamrene hadde kapasitet til å drepe 10.000 fanger pr. dag. Anleggene var bygd opp etter vitenskapelige metoder og med all den tekniske innsikt som tyskerne rådde over - den største tilintetgjørelsesfabrikk som verden noen gang har sett.

De nye anleggene var slett ikke frastøtende å se på der de lå delvis nedgravet i jorden med grønne plener og blomster omkring. Noen sopplignende ventiler stakk opp av jorden. Over porten til det parklignende området stod det "Bad". Fanger som kom dit, trodde de skulle på avlusing. Ingen uinnvidd kunne drømme om de redselsfulle scener som utspilte seg der inne. Jøder fra hele det okkuperte Europa ankom i kuvogner, opp til 70 mennesker i hver vogn. Togtransporten hadde i de fleste tilfelle vart flere døgn, med bedervet mat, ikke vann og med én dobøtte på deling for 70 mennesker. (3)
Når de dødsdømte, uvitende om hva som ventet dem, myldret inn gjennom hoveddøren til anlegget, ble de hilst med lystig og romantisk musikk. Først da de kom i det indre, begynte mistanken å våkne. De ble beordret til å kle av seg, henge klærne pent fra seg og knytte skoene sammen. Derpå ble de drevet inn i gasskamrene, kamuflert som baderom og utstyrt med dusjer. Disse foranstaltningene skulle forhindre panikk. Likevel begynte mange å forstå.

Kvinnene gjemte ofte barna sine under klærne idet de hengte dem opp på knaggene, og tok dem ikke inn i gasskammeret. Fangekommandoen pleide derfor under ledelse av SS-folk å undersøke klærne. De barna som ble funnet, ble så puttet inn i gasskammeret. (8)

Zyklon B

Så ble giftpulveret Zyklon B drysset ned gjennom ventilene og så skrudd igjen.

Höss har fortalt at han selv har studert de dødsdømtes reaksjon gjennom en gasstett tittespalte. I sin bok om Auschwitz-leiren har han gitt en skildring av hvorledes fangene reagerte når de merket virkningen av gassen. De begynte å rave omkring eller stormet mot døren der de sank sammen i en kravlende, klorende og kjempende haug av nakne kropper; en kamp som kunne vare opp til tyve minutter.

Etter en halv time ble den elektriske luftrenseren startet og likene heist opp med elevator til kremeringsovnene. Kremeringen av omkring to tusen lik i fem kremeringsovner tok tolv timer. "Særkommandoen" trådte så i aksjon. Under oppsikt av SS-vakter, ble utvalgte jøder satt til å klippe håret og fjerne ringer og ørepynt på kvinnene. Gullplomber i tennene på de døde ble plukket ut. (4) I en av blokkene i Auschwitz I vises en modell av denne uhyggelige prosessen.

Verdisaker ble hver måned sendt til Riksbanken i Berlin. Gullet ble smeltet om til barrer og sendt til den medisinske avdeling av Waffen-SS. Klærne ble renset og sendt til rustningsfabrikker til bruk for slave-arbeidere. Kvinnehåret ble brukt i rustningsindustrien. Asken fra menneskekroppene ble brukt som gjødsel på åkrene i nærheten.

Auschwitz ble også sentrum for utryddelse av 21.000 sigøynere. Sommeren 1944 ble sigøynerleiren oppløst, og alle sigøynere drept. Beviset på den forbrytelsen er oppbevart i egne arkiver. Materialet ble stjålet av fanger, og er siden blitt reprodusert og utstilt i Statens Museum i Oswiecim.
På 46 dager ble omlag 400.000 ungarske jøder gasset og brent, det vil si 8.700
pr. døgn. (1)

Tatoverte fangenummer

Fanger som ikke ble øremerket for øyeblikkelig utryddelse, ble registrert og fikk nummer. Disse numrene var i begynnelsen påsydd fangeklærne, og fra 1942 ble de tatovert på underarmen.

Visse kategorier av fangene hadde dessuten spesielle tegn; en rød trekant for politiske fanger, grønn for profesjonelle forbrytere, rosa farge for homofile, svart for prostituerte og fiolett for Jehovas Vitner. Jødene bar Davidstjernen. (8)

Vi rystes når vi i dag hører at de allierte mistet 9.000 mann under invasjonen i Normandie. I Auschwitz II - Birkenau kom gasskamrene opp i en kapasitet på 10.000 dødsofre i døgnet. Selv det var ikke nok til å få fangetallet fort nok ned. Så ble også andre metoder tatt i bruk som utsulting, overmenneskelig arbeidsbyrde, systematisk nedbryting av moral og livsmot, medisinske eksperimenter, tortur og vold."(1)
SS-Haupsturmführer Rudolf Höss kunne overfor retten i Nürnberg i 1946 skryte av at inntil han ble forflyttet fra Auschwitz i 1943, hadde han overvåket utryddelsen av 2,5 millioner mennesker.

Det er fra ham vi vet at dødstransportene til Auschwitz omfattet 90.000 fra Slovakia, 65.000 fra Hellas, 11.000 fra Frankrike, 20.000 fra Belgia, 90.000 fra Nederland, 400.000 fra Ungarn, 250.000 fra Polen og Øvre Schlesien og 100.000 fra Tyskland. (8)

Den første dagen i Auschwitz

Tilbake til Herman Sachnowitz.

Så fort man var kommet innenfor leirporten ble det oppstilling med brølende kommandorop;
" Seitenrichtung!""Abstand nehmen!"Stillgestand!"
En mann i svart uniform og blankpussede ridestøvler med prylestokk tok hver mann for seg.
"Was bist du von Beruf, du Judenschwein?" Du bist natürlich noch ein Geschäftsmann, was?"

Den neste halvtimen ble fylt med alskens råskap, umenneskelighet og brutalitet. Alle ble paralysert av skrekk. Slag, spark og rasende brøl og ville smerteskrik har brent seg fast i minnet for alltid. (1)

Så bar det til "seleksjon". Vinterklærne ble skiftet ut med stripete fangedrakter. Deretter ble alle jaget inn i et bad for å bli barbert på hodet og ellers på kroppen. Hvert eneste hårstrå skulle bort.

Alle ble så tatovert på venstre underarm. Herman Sachnowitz fikk nr. 79235.

Deretter var det å marsjere for å lære disiplin. "Seitenrichtung!" "Abstand nehmen!" "Das ganze Stillgestand!" Mütze auf!",Mütze ab!" Time etter time gikk, hele tiden i vill redsel for å gjøre en liten feil som kunne føre til den
mest umenneskelige avstraffelse. "Det er umulig å beskrive den kompliserte blandingen av nedverdigelse, fortettet hat, dødsangst og håpløshet som vi følte i en slik situasjon", forteller forfatteren.

Hverdagsliv

Dagen begynte ved halvfiretiden med brølet, "Aufstehn!" og deretter "Bettenbau!" en øvelse som drev fangene til vanvidd på grunn av vokternes umenneskelige krav til nøyaktighet. De ble aldri fornøyd. Til slutt var alltid en stakkar som måtte svi blodig.

Så var det "Waschen gehen! Los! Los!"
Skulle vannet være frosset til om natten, var det bare å løpe ut i snøen naken og ta snøbad i 10-15 kuldegrader. For rene skulle fangene være. "Sauberkeit", renslighet, var for nazistene en dyd. "Det nyttet bare så lite for oss jøder, for vi var jo alltid der "schmützige Jude", forteller Herman Sachnowitz.

Frokosten i fem-tiden var et brødstykke på 2-300 gram og en krus med surrogatkaffe, gråbrunt vann uten smak. Middagen besto av en liter suppe, uten kjøtt og kokt på dårlige grønnsaker. Til kvelds fikk fangene 300-350 gram rugbrød, 30 gram margarin, 20 gram pølse, samt te eller surrogatkaffe. (4)

På appellplassen kunne fangene bli stående i timevis før klarsignalet for avmarsj til arbeid ble gitt. Prylehest eller galge som avstraffelse på grunn av hendelser fra natten måtte først gjøres unna.

Hierarkiet

Øverste sjef for Auschwitz var inntil 1943 kaptein Rudolf Höss. Systemet var oppbygd slik:

Under leirsjefen stod rapportførerne, og under dem kom blokkskriverne som førte regnskap over fangetallet. De lavere stillingene ble stort sett fylt opp av tidligere fengselsfugler. Den øverste av dem var Lagerältester. Under ham kom Lagerkapo. Ordet "kapo" er italiensk og betyr "sjef".
Så fulgte Blockältester, Stubendienst, Kommandokapo og Vorarbeiter. De fleste av disse var yrkesforbrytere, tukthusfanger og voldsmenn hentet ut fra tyske fengsler. De hadde de rette innstillingene og de aller beste egenskaper til å kunne fylle slike stillinger, mente Himmler. Og mange gjorde sitt beste for å vise seg tilliten verdig. (1)
I likhet med alle andre leirer, var Auschwitz omgitt med elektriske gjerder. Sett innenfra var det først strukket en enkelt tråd i knehøyde der det med visse mellomrom var festet plakater med ordet "Halt" og et dødningehode. Det var forbundet med livsfare å bevege seg videre mot gjerdet utenfor som var strømførende.
- Hvor mange ganger jeg har sett fanger henge døde i det elektriske gjerdet når vi kom ut om morgenen, vet jeg ikke. Men det må ha vært hundrevis, forteller Herman Sachnowitz.
Ønsket en SS-mann å kvitte seg med en fange, var det bare å be ham hente et eller annet og så skynde på ham med hissige rop: "Los, Los!".
Ferske fanger utførte ordren og løp - for siste gang.
Skutt under fluktforsøk, hette det.
Levende skyteskiver var fristende mål for mange SS-soldater. (1)

Arbeidskommando

Var det behov for 100 fanger til en arbeidskommando, ble 100 tatt ut, uansett om 10-20 av disse var syke eller utmagret. Gjorde disse ikke arbeidet hurtig og godt nok, ble de prylt av kapoen eller slått i hjel. Når arbeidet var slutt, måtte de døde fanger bæres på skuldrene tilbake til leiren. Deretter måtte arbeiderne stå timevis på appellplassen til "vareopptellingen" var over. Hadde det vært 100 mann på en kommando ved utmarsjen, skulle det være 100 ved innmarsjen! Om noen var døde, spilte ingen rolle, bare antallet stemte.

Kapoens melding ved innmarsjen kunne lyde slik:

"Kabelkommando 2, fange nummer 78235 tilbake til leiren med 100 fanger, derav fjorten døde." (1)

På appellplassen

Oscar Magnusson forteller i sin bok:

"Før fangene får gå til sine brakker, må de stille opp på appellplassen.

En SS-offiser vandrer frem og tilbake, mønstrer alle med et rolig blikk.
-Deg vil jeg ikke se mer...

Han peker på en tilfeldig kar i rekkene. En vakt noterer fangens nummer.
Frem og tilbake...
Vi føler blikket hans på oss, aner røyken fra sigaretten.
En fange begynner å gråte.
- Deg vil jeg ikke se mer..."
Det er vilkårlig hvem som blir tatt ut. Neste morgen er de borte...
Så er det stakkaren som er blitt oppdaget ved at han har forsøkt å lure med seg tilbake til leiren en potet fra åkeren han har arbeidet i. For en slik forbrytelse er det bare en straff: døden.
SS-offiseren forkynner dommen. Hengning.
Rolig går han mot skafottet. Strikken blir festet, og så...

Alle på appellplassen må se på til skrekk og advarsel."

Som dagene går

En gang fikk Herman Sachnowitz en jobb av Stubendienst, en kriminell, grønnvinklet jøde. Han skulle skure brakkegolvet og jobbet så godt han kunne. Men antagelig har ikke arbeidet vært godt nok, for det ble fem slag med prylestokken på baken. Han avslutter historien slik:

"Fem blodsprengte valker over baken, tykke som pølser, var det så ille? Verre var sviket og nedverdigelsen. Verst av alt var at dette skyldtes en folkefrende, en jøde. Hvordan kunne en jøde synke så dypt?"

Det hendte at en og annen fange klarte å rømme. Når noen hadde rømt, og det manglet en mann på appellplassen, brøt helvetet løs. Blodhunder ble sluppet løs. Vaktholdet ble forsterket, og hele området avsperret. Time etter time måtte man stå på appellplassen, fra arbeidsdagens slutt og langt ut på natten, uansett om det var om vinteren med bitende sno og temperaturer på femten-tyve kuldegrader. Og stakkars den som prøvde å hjelpe en kamerat som segnet om. Ordren var gitt:
"Stillgestand!"
Ikke en fot måtte rikke seg.
Og så var tiden inne for SS-mennenes spesielle folkeforlystelse:
Prylebukken ble tatt frem, og fange etter fange ble plukket ut av rekkene og bøyd stramt over prylebukken med baken som høyeste punkt. To fanger ble satt til å holde hendene til stakkaren, mens to andre måtte å slå hver sin gang. Det kunne bli opp til femti slag på den stramme baken mens SS- mennene frydet seg.

Svimte stakkarne av, ble de vekket til bevissthet, og straffen kunne fortsette. Fangene skulle kjenne hvert slag.

Omsorg for hverandre

Flere av bøkene som omhandler opphold i tyske konsentrasjonsleire, forteller om utpreget omsorg for og hjelp til medfanger som var syke og i ferd med å bukke under.
Herman Sachnowitz forteller en episode om sitt møte med medfangen og nordmannen Kai Feinberg. Det var en dag det hadde vært mildvær. Den leirholdige jorda i området klebet seg som klister til treskoene, så det var et slit å få dem med seg. Det var en slik dag Herman Sachnowitz passerte sin venn, Kai Feinberg. Han lå i søla og pustet så vannet sprutet og boblet. Herman slet i sin venn så hardt han kunne, uten å få ham på beina. Det nyttet verken med trygling eller at Herman gjorde seg sint.

- Du må opp, ellers sender de deg i gassovnen, skrek jeg.
- La meg ligge. Slipp meg, jeg vil ikke mer!

Sachnowitz måtte forlate ham. Om kvelden da alle var kommet tilbake fra arbeid, var Kai Feinberg borte. Sachnowitz var sikker på at hans gode venn var forgasset. Men de skulle komme til å møtes igjen i Norge høsten 1945. Feinberg var blitt reddet, ikke av tysk barmhjertighet, men av tysk nøyaktighet. Han var blitt nummer 51 av en flokk på 50 fanger som skulle gasses. I den puljen skulle det ikke være verken mer eller mindre enn 50! Altså måtte han vente. I mellomtiden var Feinberg blitt sendt på Revier, der han hadde kommet seg.

På sykestua

Hvordan var det å bli syk å havne på Revier, en slags sykestue?
Det var stedet fangene fryktet mest av alt.

Herman Sachnowitz forteller om en gang det var så sprengkaldt at fangedrakten frøs til is på innsiden. I løpet av dagen forfrøs han tærne, en lidelse han skulle bli lenge plaget med. Men det ga seg ikke med det.
Feberen gikk opp, og Sachnowitz havnet på Revier med dobbeltsidig lungebetennelse. På en eller annen mirakuløs måte overlevde han.
Men så kom det SS-kontroll som var ensbetydende med seleksjon; SS-legene avgjorde hvem som skulle få leve videre og hvem som var så syke at de skulle i gasskammeret.
Sachnowitz strammet seg opp så godt han kunne, og slapp igjennom kontrollen.
Men så plutselig ble navnet hans ropt opp av en pleierske.
- Denne mannen har forfrosset tærne.

- Alle neglene ut, var SS-legens ordre.
Og så bar det løs, negl for negl.
Uten bedøvelse!
- Det svartnet for meg hver gang en negl ble dratt ut, sier Herman Sachnowitz og forstår ikke i dag hvordan han kom igjennom dette. Herman Sachnowitz er overbevist om at "behandlingen" var et ledd i den lange rekken av forkjellige former for tortur; de tallrike knep for å bryte ned livsmotet.

Oppbrudd

I juli var dødsleiren Majdanek ved Lublin blitt tatt av sovjetstyrkene uten at nazistene rakk å fjerne alle spor av sin fryktelige virksomhet. Dermed fikk en sjokkert verden de første ugjendrivelige bevis på hva som egentlig foregikk i de tyske konsentrasjonsleirene. Dette var et prestisjenederlag for SS-sjefen, Heinrich Himmler, som hadde satt alt inn på å skjule sannheten om "Die Endlösung". Derfor var han nå fast bestemt på å slette alle spor for massemord ved å jevne Birkenau med jorda, for dermed å gi verden inntrykk av at Auschwitz-komplekset bare hadde vært en "vanlig arbeidsleir".

Høsten 1944 må SS-ledelsen se i øynene at det vil ikke ta lang tid før deres største og viktigste konsentrasjonsleir er på sovjetiske hender. Tiden er i ferd med å renne ut. De dumpe drønnene fra fronten forteller sitt tydelige språk, og massemorderne i Auschwitz vet hva som venter dem dersom de drøyer for lenge.

Den 26. november gir Himmler ordre om at alle krematoriene i Birkenau skal ødelegges, og alle spor etter folkemordet på jødene skal fjernes. Kommandanten, Rudolf Höss blir satt til å lede arbeidet. Han setter opp såkalte "Abbruchskommandos" (oppbruddskommandoer), grupper av fanger som skal gjøre jobben med å fjerne sporene etter historiens verste forbrytelse.
"De veldige krematorieanleggene demonteres. Alt teknisk utstyr som kan brukes i andre konsentrasjonsleire blir skrudd ned og transportert vestover. Deretter rives bygningene. Resten av jobben skal sprengningsekspertene i SS ta seg av. Målet er å gi verden inntrykk av at Birkenau aldri har eksistert. Men det er ikke nok at leiren jevnes med jorden. En formidabel dekkoperasjon må til. Alt av papirer som kan dokumentere folkemordet på jødene må brennes eller fraktes vestover.
Ved inngangen til 1945 er det bare et spørsmål om dager før de sovjetiske styrkene inntar Auschwitz." SS-mennene rekker ikke å ødelegge de tekniske tegningene av gasskamrene og krematoriene. Ved å sammenligne disse tegningene med ruinene og beretninger fra fanger som overlevde, har man kunnet rekonstruere utryddelsesprosessen nøyaktig. Krematorier i Auschwitz I er bygd opp igjen av originale tyske metallelementer. (4)

Den 17. januar gis det ordre til evakuering av leiren. Om ettermiddagen den 27. januar kjører den såkalte SS-Liquidationsabteilung - "drapsavdeling" inn på området og driver alle fanger ut av brakkene. Noen blir dratt til side og skutt. Resten blir jaget frem til inngangsporten. Nokså nøyaktig 67.000 fanger får ordre om avmarsj. Disse har foran seg et mareritt av en dødsmarsj som knapt noen kan fatte: til jernbaneknutepunktet Gliwice, ca åtte mil vest for Auschwitz.
I 15-20 kuldegrader og tett snø og med bare en tynn fangedrakt som påkledning og treplater til skotøy blir dette mylder av levende beinrangler hundset av gårde, mil etter mil, time etter time. De som ikke greier å gå lenger, får straks en tysk kule i nakken.

Like før Den Røde Armé rykker inn i leiren, blir lagrene i den såkalte "Canadaleiren" tømt for de mest verdifulle eiendeler til de som var myrdet, og fraktet til Tyskland. Noen få dager før befrielsen setter SS-folkene fyr på lagerbygningene i et desperat forsøk på å fjerne alle spor.
Å brenne opp alt dette, var ingen lett sak. Nazistene rakk da heller ikke å fullføre verket. 30 bygninger brant ned. I ruinene fant man senere tusener av sko, briller, spisebestikk, baljer og tøyrester. (4)

I Auschwitz II - Birkenau var det 35 bygninger for sortering og lagring av eiendeler. Man får en viss idé om mengden av beslaglagt gods, når en vet - til tross for at nazistene klarte å brenne 30 av disse lagrene med innhold før de evakuerte leiren - at det ble funnet 348.820 dresser, 836.255 komplette sett kvinneklær, 5.525 par damesko, flere tusen tannbørster, barberkoster og briller, allslags kjøkkenutstyr og proteser i de gjenværende brakkene.
Et overraskende militært gjennombrudd fra de sovjetiske styrkene gjør at
SS-drapsavdeling står i fare for å bli omringet og tatt til fange. De stopper myrderiene og flykter over hals og hode. Etter alt å dømme er det dette som redder Kai Feinberg og hans syke medfanger.
En av dem som var med på marsjen, Jacub Gordon, har skildret marerittet i sin bok på følgende måte: "Vår vei fra Auschwitz var brolagt med lik".
Ca 7000 syke og marsjudyktige fanger blir igjen i leiren. "Jeg kjente at jeg ble nummen av frykt", har Kai Fleiberg fortalt. Han var overbevist om at SS-folkene ville gjøre alt som stod i deres makt for å kvitte seg med fangene. De visste mer enn nok til å få hele gjengen i galgen.
Så blir alt stille.
Neste morgen overtar Den Røde Armé leiren.

Den italiensk-jødiske forfatteren, Primo Levi har gitt en megetsigende beskrivelse av bødlenes paniske hastverk med å komme seg unna:

"Vi fant halvspiste tallerkener med suppe som var frosset til is. Et sted stod det igjen fulle krus med øl som var blitt til gul is - et annet sted kom vi over et sjakkbrett som var forlatt etter et par av åpningstrekkene var gjort." Russerne brukte mye tid på å samle bevis på nazistenes ugjerninger ved å ta bilder av likehaugene, av klær, sko, briller og hår fra dem som var myrdet i gasskamrene, de elendige brakkene, vakttårn og piggtråd osv. Ca. 7000 kilo menneskehår som var pakket i sekker ble funnet. Leirledelsen hadde ikke rukket å selge og sende dette til fabrikkene.
Tyske firma brukte håret til å produsere filt.

I museet kan man se pakker med filt som ble funnet i byen Kietrz. Analyser som er foretatt av Rettsmedisinsk Institutt, viser at håret og filten inneholder rester av grunnkomponentene til Zyklon B. (4)

Uhyggelige tall

De første årene ble togene med jøder tømt på godsstasjonen i Auschwitz. Men fra 1944 ble en ny skinnegang anlagt et godt stykke inn i inn i Birkenauleiren og med en avstigningsrampe tilstrekkelig stor for formålet.
De nyankomne ble straks undersøkt av SS-leger og offiserer.

De sterkeste ble utvalgt til tvangsarbeid, mens de svake og arbeidsudyktige ble ført direkte i gasskamrene. (4)

Verden vil sannsynligvis aldri få vite hvor mange mennesker som ble drept i de tre leirene, Auschwitz I, Auschwitz II -Birkenau og Auschwitz III, naziregimets største utryddelsesleir.
Mange ble sendt rett i gasskamrene uten å bli registrert. Ifølge Rudolf Höss ble omkring 70-75 prosent av de nyankomne sendt direkte i gasskamrene. (4) En annen årsak er at nazistene ødela nesten alt av skriftlig dokumentasjon før de måtte flykte. Vi vet at det bare i en av de tre leirene, Auschwitz I, i løpet av 1942 og 1943 ble brukt over 20.000 kilo Zyklon B i gasskamrene.
Ifølge leirkommandant Rudolf Höss trengtes 5 -7 kilo Zyklon B for å drepe 1500 mennesker. (4)
Ut fra det materiale som er til rådighet, har eksperter regnet ut at mellom 1,2 og 1,6millioner mennesker fant sin død i de fire og et halvt år leiranleggene var i drift. Totalt regner de fleste historikere med at mellom 5,3 og 6,1 millioner ble myrdet av naziregimet. (7)

Avslutning

Jeg avslutter med å sitere hva som står skrevet på en brakkevegg i Auschwitz:
"Den som glemmer historien, må leve den om igjen".
Men bussturene til konsentrasjonsleirene vil skape nye vitner som kan si:
"Vi har sett dette med egne øyne, og vi skal sørge for at verden aldri glemmer."

Dermed blir dette ikke bare en reise tilbake i historien. Den er også en reise i nåtiden og inn i fremtiden.

Kilder

1. Herman Sachnowitz: DET ANGÅR OGSÅ DEG
Gjenfortalt av Arnold Jacoby
2. Arnt Stefansen: KAI FEINBERG FANGE
NR. 79108 VENDER TILBAKE
3. Mari Jonassen: HVITE BUSSER
4. Statens Museum i Oswiecim AUSCHWITZ BIRKENAU
5. Oscar Magnusson: JEG VIL LEVE
6. Kirsten Brunvoll: VEIEN TIL AUSCHWITZ
7. Aage Georg Sivertsen: Da Holocaust nådde Norge
Krigsavisene, Del 29
8. Lord Russel of Liverpool: UNDER HAKEKORSETS
SVØPE
9. Oskar Mendelsohn: JØDENE I NORGE. HISTORIEN OM EN MINORITET
10. Kristian Ottosen: I SLIK EN NATT
11. Fra utstilling i Sandnes kulturhus: Samproduksjon mellom Norsk Folkemuseu og Statens bibliotektilsyn.)
12. Historikeren og tidligere medlem av Jødeboutvalget, Bjarte Brulands kronikk i Aftenposten 26.11.02
13. Fra et notat av den jødiske hjelpeorganisasjonen, American Joint Distribution Committee

Museene

Konsentrasjonsleirene i Oswiecim og Brzezinka (Ausschwitz I og II) er i dag bevart som museer som er åpne for publikum.
Blant de viktigste deler av utstillingen i Auschwtz II - Birkenau, er restene av gasskamrene, de fire krematorier, urner med aske av mennesker og jernbaneperrongene som fangene kom til.
I Auschwitz I er flere av blokkene åpne for publikum, bl. a. blokk 11, Dødsblokken". Denne var isolert fra resten av leiren og var "et fengsel i fengselet."
Kjelleren er bevart i sin opprinnelige form med celler hvor fangene ble holdt mens det ble foretatt "nødvendige undersøkelser". I tillegg var det tre typer straffeceller.
I celle nr. 18 plasserte SS fanger som var dømt til å sulte i hjel. Det var i denne cella den polske Fader Maximilian Kolbe ble plassert. Han hadde tilbudt seg å dø istedenfor en annen fange.
Celle nr. 20 er en mørkecelle, fullstendig avskjermet, slik at fangene kunne avlives med langsom kvelning.
Celle nr. 22 inneholder fire ståceller i målene 90 x 90 centimeter. I hver av disse ble fire fanger plassert som avstraffelse.
Plassen mellom Blokk 10 og blokk 11 er lukket på to sider med en høy mur. Den ene muren kalles "Dødsmuren". Ved denne ble tusenvis av fanger skutt av SS.
Det er vanlig at skoleklasser legger ned blomster ved Dødsmuren og leser et dikt eller lignende etterfulgt at ett minutts stillhet.
På den avskjermede plassen utførte SS- folkene særlige avstraffelser, så som å bli hengt opp på en spesiell pæl med bakbundne armer.
Vinduene mot plassen har skodder for å hindre at fangene skulle se de henrettelser som forgikk.
I Auschwitz II Birkenau ved enden av jernbanerampen og der ruinene av krematoriene og gasskamrene er, er det reist et vakkert og mektig internasjonalt monument over fascismens ofre. De norske skoleklasser pleier å stoppe opp ved den norske minneplassen og der legge ned blomster etterfulgt av ett minutts stillhet.

Man blir ellers guidet gjennom rom for rom i de tilgjengelige blokkene, og får på den måten en illustrasjon av de forbrytelser som ble begått av nazistene.