Bombingen av Dresden 1945

Byen Dresden er hovedstaden i den tyske delstaten Sachsen, og fram til den annen verdenskrig var den regnet som en av de vakreste byene i Europa. Den ble betegnet som Nord-Europas Firenze eller Elbflorenz. Dresden er en flere hundre år gammel barokkby, og bugner av flotte byggverk. Den omtales som en av de fremste, tyske kulturbyene. Gamlebyen skinte av praktbyggverk og man kunne oppvise kunstskatter som trakk til seg mennesker fra hele verden.
Under annen verdenskrig så det ut til de allierte ville unngå å bombe byen. Kanskje fordi de kjente til alle de historiske bygningene

Overfylt med flyktninger

På slutten av 1944 var Dresden den eneste større byen i Tyskland som ikke hadde blitt utsatt for bombing. Det var stadige overflyvninger av bombefly, men det var andre byer i området som da var målet for bombetoktene.
De stadige hyppigere flyalarmene varte vanligvis en halv times tid, og folk gikk til sine tilfluktsrom – der det fantes slike.

Det er anslått at det var ca. 640.000 innbyggere i Dresden før krigen. Men ved årsskiftet 1944-45 var tyske styrker presset hardt av russiske tropper, og folk flyktet vestover – omtrent bare med det de klarte å pakke ned i en koffert, eller det de fikk plass til på en liten dragkjerre.

Det ble en enorm tilstrømning av flyktninger fra Schlesien til Dresden, og byen ble raskt overfylt. Byens myndigheter fikk store problemer med å få innlosjert disse menneskene. I den grad man klarte å organisere dette, ble de plassert i familier som kunne ta i mot dem, Noen ordnet seg med provisoriske telt, mens andre klarte å få en aldri så liten liggeplass i forskjellige saler som ble stilt til rådighet. Til slutt ble også kinoer og teatre tatt i bruk. Her fikk flyktningene tildelt et sete, slik at de i alle fall kunne sitte og sove med tak over hodet. Det er anslått at det befant seg rundt en million mennesker i Dresden i begynnelsen av februar 1945. Andre kilder opererer med et antall på 1.2 millioner.

Kvelden som forandret tysk historie

Så kom tirsdagskvelden som forandret alt i Dresden. Det var den 13. februar 1945 og klokka hadde passert 22. I radioen var det meldt om anselige flyarmadaer i retning Leipzig, men denne gangen passerte flyene bare over og fortsatte i retning Dresden.
Ikke lenge etter ble de første bombene sluppet over byen. Det var hundrevis av Lancaster bombefly fra det engelske RAF som startet det angrepet som skulle gå over i historien som et av de alliertes frykteligste angrep mot en sivilbefolkning.
Det var vanlig at britiske bombefly tok seg av de nattlige toktene, - slik var det også i Dresden. De amerikanske flyene kom på formiddagen dagen etter, og slapp ut sin dødbringende last.

Dresden ble jevnet med jorden. Tusenvis av uskyldige, inkludert et stort antall barn og flyktninger, døde under de skrekkeligste omstendigheter. Ikke minst skyltes dette bruken av napalm- og fosforbomber, som kleber seg fast til gjenstander og kropper som treffes. Denne type våpen ble brukt i stort omfang under flyangrepet. I byens fontener lå døde i hopetall. Desperate mennesker trodde de kunne reddes fra fosforbombenes ildhav ved å kaste seg i fontenene. Bombene fikk imidlertid vannet til å koke, og i stedet for at vannet skjermet menneskene, blir tusener brent levende.

Etter to voldsomme angrepsbølger måtte den tredje oppgis på grunn av den voldsomme varmeutviklingen.

Kulturbyen var jevnet med jorden

Da skadeomfanget ble registret, viste fasiten at et område på 15 kvadratkilometer i den indre byen ble helt ødelagt, deriblant 14 000 hjem, 72 skoler, 22 sykehus, 19 kirker, 5 teatre, 50 bank- og forsikringsbygninger, 31 forretninger, 31 storhoteller og 62 administrasjonsbygninger.

Den aldrende forfatteren Gerhart Hauptmann som kalte Dresden «min ungdoms morgenstjerne» skrev etter katastrofen som han selv hadde opplevd: «Den som har glemt hvordan man gråter, lærte seg det igjen under Dresdens ødeleggelse».

Brannen varte en hel uke

En av de engelske offiserene som var med på å planlegge angrepet på Dresden har siden fortalt at de alliertes plan var en total utslettelse av Dresden på raskest mulig tid. Man valgte å la flyene starte fra forskjellige flyplasser i England, fordi man ville unngå kaos når så mange fly skulle i luften samtidig.

Dresden brant i en uke. Den verste brannen kom en times tid etter britenes angrep. Tusenvis av separate branner forente seg i en hyl­ende brannstorm av samme typen som den RAF skapte i Hamburg juli 1942. Den feide over et 6500 mål stort område – praktisk talt hele den gamle delen av Dresden – med vinder av tornadostyrke som svidde av alt og alle som kom i deres vei og blåste ut livet til dem som hadde søkt tilflukt i byens kjellere.

Det som gjorde angrepet på Dresden så ødeleggende var at det ikke var noen motstand. Tyske jagerfly var stasjonert bare 8km unna, men bensinmangelen var nå så akutt at pilotene hadde forbud mot å ta av uten fullmakt fra divisjonshovedkvarteret. Denne fullmakten kom for sent, og pilotene måtte sitte på rullebanen og se Dresden brenne ned.

Nordmenn var i Dresden den dagen

En av de som opplevde terrorbombingen av Dresden var Ragnar Solheim. Han var med i et av de togene som fraktet krigsfanger, og de hadde kjørt inn på et sidespor da bombingen tok til. Solheim klarte å komme seg ut av jernbanevogna, og sammen med andre fanger søkte han tilflukt under vogna. Her var de øyenvitner til de grusomme hendelsene under bomberegnet. I et intervju med Friheten og NRK 40 år senere sa han det slik:
”Verre enn sprengbombene var at det også ble brukt fosfor- og napalmbomber. Folk og dyr løp omkring som levende fakler, og prøvde, langt de fleste forgjeves, å komme seg ned til og ut i elven Elben”.

Ragnar Solheim betegnet massebombingen som mer enn forferdelig, ja, som
folkemord.

14-åring fra Oslo opplevde det på nært hold

Overalt lå det oppbrente lik, og i elven Elbe fløt det av døde mennesker som hadde blitt truffet av ladningene fra fosforbombene. I et forgjeves forsøk på å slokke det brennende fosforet hadde de kastet seg i elven, men til ingen nytte – fosforet brant videre, helt inn til beinet. På Altmarkt - foran den utbrente Kreuzkirche - lå hauger av lik klar til å bli brent. (Bildet)

Usikre tall over de som ble drept

Da de Sovjetiske myndighetene kort tid etter angrepet okkuperte Dresden, anslo de at bombeangrepene hadde kostet 200 000 mennesker livet. Tyske myndigheter rakk å identifisere 35 000 døde, men ifølge den amerikanske journalisten og krigskorrespondenten William L. Shirer må antallet minst ha ligget på mellom 120 000 og 150 000. Shirer jobbet bl.a. som korrespondent i Tyskland under krigen, og han skrev boka "Det tredje rikets vekst og fall".

I Aschehougs leksikon (1969) ble tallet anslått til mellom 150 000 og 300 000.
Senere ble det nye nedjusteringer. Det vanligvis oppgitte tallet på opp til 35.000 døde må imidlertid nå reduseres til rundt 25.000, mener forskere.

Krig er forrakt for liv

Krigshistorikeren Rolf-Dieter Müller framholder at det som skjedde i Dresden var en ufattelig tragedie, uansett hvor mange som ble drept. Det var utvilsomt de sivile som ble hardest rammet, og Nordahl Grieg sa det så korrekt: ”Krig er forakt for liv”. Og dette ble tydeliggjort under bombingen av Dresden.

Etter krigen har det vært mange debatter rundt bombingen av Dres­den, om alt fra om bombingen i det hele tatt var nødvendig, til bruken av ildstorm. Mange mener at angrepet på Dresden var nødven­dig for å få en raskere avslutning på krigen, mens andre mener at angrepet var en krigsforbrytelse fordi de bevisst angrep sivile og ødela en kulturby.

De alliertes teppebombingen av kulturbyen Dresden har i ettertid blitt omtalt som en regulær terrorbombing som både førte til kjempemessige materielle
ødeleggelser, og ikke minst tap av et stort antall sivile menneskers liv.

Fordi angrepet skjedde uten deltakelse av sovjetiske militærfly, og heller ikke var gjort kjent for den sovjetiske overkommandoen før masseangrepet tok til, har det blitt spekulert i om den virkelige grunnen var at man måtte komme russerne i forkjøpet.
Alle militært sakkyndige visste at det bare stod om kort tid før Dresden ville bli forbigått, eller inntatt av sovjetiske styrker på deres offensive framrykking mot hovedstaden Berlin. Og historikerne stiller seg spørsmålet: Hvorfor ble den gamle kulturbyen, som ikke hadde noen spesielle krigsviktige anlegg, utsatt for en slik terrorbombing? Og man skjønte at Hitler-Tysklands fullstendige nederlag var nært forestående.

I et forsøk på å rettferdiggjøre det allierte bombeangrepet, har det blitt fremholdt at Dresdens industri under krigen var blitt omgjort til krigsindustri. I tillegg var Dresden et trafikk- og kommunikasjonsknutepunkt som ville vært av stor betydning for tyske troppeforflytninger til Østfronten. Jernbaneanleggene var også et av hovedmålene for operasjonen, noe som igjen påvirket tallene over de som ble drept, fordi området omfattet mengder med flyktninger fra Schlesien. Spørsmålet om hvorfor de allierte ikke bombet byen tidligere i krigen, hvis den hadde en militærstrategisk betydning, forblir ubesvart.

Vi blir lik de folk vi bekjemper

Den amerikanske forfatteren Kurt Vonnegut befant seg i Dresden under bombeangrepene, og vi finner hans øyenvitneskildring i romanen Slaktehus 5. Her skildrer han angrepet som et absurd eksempel på menneskenes ondskap mot hverandre.

Den britiske naturforskeren og marinelegen Thomas Henry Huxley hadde et godt poeng da han uttalte: Det verste med krig er at den gjør oss lik det folk vi bekjemper.

I London har britiske myndigheter satt opp en statue av mannen som var ansvarlig for den allierte bombingen av Dresden, Arthur Travers Harris, sjefen for RAF Bomber Command. Tyske myndigheter synes lite om dette, og de har da også protestert mot dette. Men også i England har statuen vakt protester, og den har blitt tilgriset så mange ganger at man måtte opprette politivakt på stedet.

Bombepiloten var med på gjenreisingen

Allerede 1945 ble arbeidet med å rense ruinene påbegynt, og 1946 ble planene for den første gjenoppbygningen presentert. Mange av de historiske bygningene er blitt restaurert.

Gjenreisningen av det gamle Dresden er et gledelig trekk ved dagens Europa.
Først ble den katolske hoffkirken ferdig. I 1985 kunne Sempers opera gjenåpne, takket være vesttyske midler. Kongedømmet Sachsens store slott fra 1500-tallet ble langsomt gjenreist.

Lystslottet Zwinger med sitt parkanlegg er ferdig, og det mest mirakuløse – Frauenkirche, Tysklands største protestantiske kirkebygning, ble gjeninnviet 30. oktober 2005, ett år før beregnet.

Det lød som en vanvittig tanke og helt urimelig at denne enorme kirkebygning skulle kunne gjenreises. Den lå som en ruinhaug. Men opp skulle den. Mange av steinene fra ruinen dannet et minnesmerke over krig, død og elendighet. De gamle steinblokkene ble nummerert i 1997, og brukt i gjenoppbyggingen, du kan se dem (3634 i tallet) som de mørke feltene i den ellers lyse sandsteinfasaden.

Det har vært en tidkrevende og omstendelig oppbygging siden starten i 1994, og det var et utall detaljer som måtte løses underveis. I fellesskap med myndighetene kom også banker, forsikringsselskaper og andre konserner med på laget, og gikk sammen om gjenoppbyggingen av kirken. En storstilet innsamlingsaksjon ble satt i gang.

En engelsk pilot som hadde deltatt under angrepet på Dresden ønsket å være med i gjenreisningen av den gamle kulturbyen. Sammen med sin sønn laget han det nye korset på toppen av kuppelen.

I dag er Dresden er vennskapsby med engelske Coventry, som ble rammet av tysk bombing under krigen, om enn i mye mindre omfang.
Men akkurat dette viser jo også hvor viktig det er å bygge broer mellom gamle fiender, og sammen gå videre for å skape en bedre verden.

Dresden i dag

Nynazister har brukt angrepet for å rettfer­diggjøre holocaust og kaller angrepet ”bombenholocaust” (holocaust ved bombing). Selv i dag lever debatten i beste velgående. Noe som har kommet til uttrykk, ikke minst ved markeringen mot nynazisme i Dresden 13. Februar 2012. Les mer om dette på frifagbevegelse.no

I boka ”Vitne til krig” beskriver Odd Claus situasjonen slik den var i dagene før, og under bombingene av Dresden. Familien Claus kom opprinnelig fra Tyskland, men hadde bosatt seg i Oslo. Her hadde faren jobb som møbelsnekker, og de ble norske statsborgere i desember 1930.
Høsten 1944 kom det beskjed fra den tyske okkupasjonsmakten at alle mindreårige av tysk avstamning skulle sendes til Tyskland - «heim ins Reich».
Denne forordningen fikk dramatiske konsekvenser for flere hundre nordmenn. De ble rett og slett tvangsforflyttet tilbake til Tyskland. Deriblant var søsknene Odd (14) og Erica (16) fra Oslo, som endte de hos en ukjent tante i den lille landsbyen Weinböhla, en forstad til Dresden.
Under bomb ingen av Dresden var de bare 6 kilometer unna, og i boka ”Vitne til Krig” skildrer Odd Claus både denne katastrofen, samtidig som han gir en god dokumentasjon på hvilke konsekvenser tilbakeføringen fikk for hans familie.
Dette er en bok vi gjerne anbefaler, og den er gitt ut på Cappelen Damm Forlag.

Kilder:

(Flere av kildene er artikler på internett, noen av disse har blitt fjernet og vi har ikke klart å finne disse igjen på nettet)

wikipedia.Bombing av Dresden (ny fane)
aftenposten.no meninger Seierherrenes-forbrytelser (artikkelen er fjernet hos aftenposten.no)
wikipedia.org Dresden (ny fane)
aftenposten.no (artikkelen er fjernet fra aftenposten,nno)
https://no.wikipedia.org/wiki/Odd_Claus (ny fane)
Fri fagbevegelse 14. februar 2012 (ny fane)

Bilder:
Terje I. Olsson
Fil Bundesarchiv Bild 183-Z0309-310, Zerstörtes Dresden.jpg