I nazismens brennpunkt

I denne artikkelen beskriver den danske orlogspresten Martin Corfix den innsatsen som tyske, danske, svenske og norske prester utførte i Tyskland i kampen mot nazismen.

Corfix fikk anledning til å intervjue flere av disse prestene, og har derfor førstehånds kjennskap til dette temaet. Ikke minst hva prestenes arbeid betød i forbindelse med redningsaksjonen med de hvite bussene i de siste kaotiske ukene av krigen.
Artikkelen vil utvilsomt gi et mer nyansert bilde av denne aksjonen. Samtidig dokumenter også Corfix hvor viktig det er med mennesker som engasjerer seg i kampen mot menneske-fiendtlige ideologier. På tvers av landegrensene kjempet de norske og danske prestene side og side, og ga en uvurderlig hjelp til de skandinaviske fangene i tyske konsentrasjonsleirer og tukthus.

I nazismens brennpunkt

H.N. Blauenfeldts kontakt med folkene rundt Bekjennelseskirken og hjelpen til tyske jøder, samt danske arbeideres opphold i Tyskland, som igjen ble den direkte årsak til, at Axel B. Jeppesen kom til Berlin.

Videre omhandler en stor del av artikkelen Boas og Jeppesens arbeid for danske motstandsfolk, som etter tysk domsavsigelse ble sendt til tyske tukthus, fengsler og konsentrasjonsleire.
Redningsaksjonen for disse fangene er også omhandlet, fordi Boas og Jeppesen var med i forberedelsen av ”De hvite bussenes” hjemsendelse av de danske fangene fra Tyskland.

I samme periode arbeidet andre danske prester i Tyskland. På samme måte som de medarbeidere som var tilknyttet kirkene, er disse kun tatt med i forbindelse med de tre ovenfor nevnte prester i artikkelen.

Helge N. Blauenfeldt og Christianskirken i Berlin

Helge N. Blauenfeldt kom som nyutdannet cand. teol. til Christianskirken i Berlin i mars 1931, og det var her han hadde sitt første embete. Menigheten besto hovedsakelig av gamle ”navere”, som var kommet til Berlin, da det nye keiserdømmet ble grunnlagt i 1871, og hadde i en årrekke vært i tilbakegang.

Tiden som fulgte, skulle bli en periode med omveltninger – ikke bare for prest og menighet – men for hele Tyskland. Nazistenes maktovertakelse den 30. januar 1933 medførte i begynnelsen ikke noen egentlig forandring, men etter hvert som det nazistiske grepet langsomt ble strammet til, begynte vanskelighetene å melde seg for den danske koloni og menighet.

Den tyske arbeidsløsheten ble mindre, men innenfor den danske kolonien steg den merkbart, fordi unge 2. og 3. generasjons dansker var avskåret fra å få lærlingplasser på grunn av sin herkomst.
På utdannelsesområdet ga forskjellsbehandlingen overfor danske seg utslag i forhøyet betaling i forhold til det grunnbeløp som tyskerne skulle innfri. Disse forholdene var den direkte årsaken til utvandringen fra den danske koloni og menighet i årene 1933-40.

Det finnes også eksempler på at danske familier foretok nasjonalitetsskifte, fordi man ellers måtte se sin forretnings eller virksomhets eksistens truet. Mange av dem som valgte en slik løsning, fortsatte med å komme til Christianskirken, men de kunne ikke lenger stå som medlemmer i menigheten, fordi kirken kun måtte registrere danske statsborgere. (3)

For den danske presten var det en vanskelig balansegang i årene etter 1933, og i Danmark var man ikke interessert i, at den danske presten skulle komme med ”uheldige” uttalelser om forholdene i det store nabolandet.
Representanten (Gesandten) kammerherre Herluf Zahle, førte derfor et slags oppsyn med kirken og dens prest, og rapporterte jevnlig hjem til Utenriksministeriet i Danmark.
De årlige beretningene, som ble sendt til Dansk Kirke i Udlandet’s årsskrift, ble sammen med kirkebladet ”Kirkeklokken” innlevert til ”Gesandtskapet”, hvor man siden 1933 hadde hatt en fungerende presseattaché, Per Faber.

I 1933 fant han marsutgaven av ”Kirkeklokken” statsfiendtlig, og Blauenfeldt fikk en påtale av legasjonsråd Hoffmeyer. I kirkebladet hadde den danske presten gjengitt Kaj Munks ”Intervju med Sfinxen”, fra ”Vedersø – Jerusalem retur” samt utdraget ”En Samtale fra 1704” fra Joseph Chambers ”Der Frazösische Protestantismus”, hvor hugenotten Cavalier har en samtale med Ludvig den 14’s minister Chamaillart. Begge utdragene omhandlet temaet Gud og staten. (4)

Tysk kirkekamp

I august 1934 mottok pastor Blauenfeldt invitasjon til å overvære Ludwig Müllers innsettelse som riksbiskop i Berlin domkirke den 16. september. Forut for dette hadde det rast en heftig debatt i de tyske kirkelige kretsene. Den planlagte rikskirken hadde vært på tale i mange år før nazistenes maktovertakelse, spesielt hadde den nazistiske bevegelsen innenfor kirken – ”Deutche Christen” – vart opptatt av tanken om en riksbiskop, og en kandidat til embetet hadde man allerede funnet i Hitlers personlige venn – den tidligere garnisonspresten Ludwig Müller.

Fra den kommende biskops side var det lagt stor vekt på, at utlandet skulle være rikt representert ved høytideligheten. Tidspunktet for innvielsen hadde tidligere vært fastlagt, men var blitt utsatt.

I denne forbindelsen hadde Blauenfeldt, i samråd med daværende svenske legasjonsprest, Birger Forell, latt deres invitasjoner gå videre til deres menighetsråd. Blauenfeldt som ventet en ny invitasjon, ønsket nå å forhøre seg med DKU hjemme i Danmark, hvordan de mente han skulle forholde seg.
Personlig synes han det ikke var riktig å delta, nettopp fordi man fra riksbiskopen og den nazistiske siden hadde lagt stor vekt på utlandets velvilje.
DKU’s forretningsutvalg og biskop Ostenfeld rådet Blauenfeldt til å forhandle med de norske og svenske prestene, og stille seg solidarisk med dem. Det var derfor et samlet skandinavisk signal mot den nazistiske rikskirken og dens nye biskop, at ingen nordiske prester eller medlemmer av menighetsrådene deltok i den store propagandamessige begivenheten. (5)

I oktober 1943 ble Blauenfeldt sammen med den amerikanske prest og pastor Forell i Berlin, invitert til Dahlem-synoden, som etter Barmen-synoden i mai 1943, var den egentlige begynnelsen til organiseringen av Bekjennelseskirken, som var motsetningen til den nazistiske ”evangeliske” kirke.
To år tidligere hadde Blauenfeldt stiftet bekjentskap med flere av de folk som ble ledende krefter innenfor Bekjennelseskirken, fordi han av presten i Keiser Wilhelm Gedächniskirche – Gerhard Jacobi – var blitt innbudt til å delta i et tysk prestekonvent, bestående av rundt 10 tyske prester, blant dem Dietrich Bonhoeffer. (Les egen biografi om Bonhoeffer på Aktive Fredsreiser nettside>bibliotek>engasjerte mennesker/biografier)

Ved innbydelsen til Dahlem-synoden, mente Blauenfeldt at det var mest korrekt å forelegge denne for kammerherre Zahle, som imidlertid nedla forbud mot, at Blauenfeldt som offisiell dansk embetsmann og medlem av ”Gesandtskapet” deltok i synoden. Men han kunne likevel delta som privatperson.

Blauenfeldt besluttet likevel å delta som offisiell dansk prest, fordi han mente, at hans deltakelse ville være i overensstemmelse med, hva den danske folkekirken sto for. Ved synodens start ble de tre utenlandske prestene ønsket spesielt velkommen. (6) Resultatet av denne synode ble som kjent det direkte bruddet med den offisielle nazifiserte kirken. Likeledes ble prester og menigheter fra de forskjellige landskirker oppfordret til ikke lenger å ta imot forordninger fra den såkalte rikskirke, men utelukkende fra de av synodens nyinnsatte, styrende organer.

Den danske kirken og menigheten i Berlin ble ikke direkte berørt av den tyske kirkekampen, og Blauenfeldt beskrev situasjonen slik i 1936:
”Mange av oss føler det som å befinne seg mellom to stoler, og det er uholdbart, fordi det er så altfor lett - hvor underlig det enn høres ut – bildet halter litt – å innta tilskuerens makelig, iakttagende stilling.
Mens man derimot hjemme i Danmark – i hvert fall etter det kjennskap vi får til det via aviser og kirkelige tidsskrifter, ikke kan unngå å måtte ta stilling til Oxford-bevegelsen, mens det her nede i den tyske kirke skjer så gjennomgripende ting, at hver eneste menighet er berørt av det, er den danske Menighet i Berlin egentlig verken preget av det aktuelle Danmark eller av stedet Menigheten befinner seg på”.

Denne Oasetilværelsen kunne passe danskene utmerket, fordi man da kunne bruke kirken som et rolig hjem, men ”det kan også – som antydet – være et skadelig forhold, dersom Menigheden” skal være Lys og Salt i samfunnet, men hvordan være det, dersom man lever utenfor?”(7)

Blauenfeldt, som var ”barthiansk observans”, engasjerte seg i kirkekampen ved å hjelpe Bekjennelseskirken på flere måter. Blant annet stilte han sin prestebolig til disposisjon for Bekjennelseskirkens Broderråd, hvor pastor Jacobi var preses. Dermed kunne rådet samles i den danske kirke uten Gestapos overvåking. (8)

I 11937 og fram til 1939 sto Blauenfeldt som koordinator for tyske presters ferieopphold i Danmark, mens pastor Jacobi sto som garantist for, at kun prester fra bekjennelseskirken kom på dette tiltrengte rekreasjonsopphold.
For å få utreisetillatelse fra Tyskland måtte det foreligge en invitasjon fra en dansk prestefamilie. Som regel søkte bekjennelsesprestene via Jacobi, som videresendte søknadene til Blauenfeldt, (9) som i samarbeid med prestene Niels Overgaard, Harald Sandbæk, Gunnar Sparring-Petersen og biskop Noack formidlet kontakten videre til interesserte danske prester. (10)

De sendte deretter en innbydelse til de aktuelle tyske prestene. I de tilfeller hvor den tyske presten ønsket å ta med seg sin familie, kunne det oppstå problemer: Pastor Dührings sønn – Klaus Dühring – var i likhet med alle tyske gutter lovfestet medlem av Hitlerjugend. For å få reisetillatelse fra denne organisasjonen, var det helt nødvendig å oppvise innbydelse fra Danmark. Når reisetillatelsen var innvilget kunne man motta utstedelse av et tysk pass. Men fordi Klaus Dühring var sønn av en prest fra Bekjennelseskirken. skulle man i slike situasjoner fra dansk side sende en separat innbydelse, fordi farens kirkelige tilhørighet i seg selv var grunn nok til avslag. (11)
Ferieoppholdene i Danmark forløp greit, uten større innblanding fra tyske myndigheters side.

Men et opphold i 1937 førte til at presten Eugen Senger, etter et besøk hos pastor Berg Sørensen, Bisserup, ble angitt til Gestapo av en nazistisk kollega i Berlin. Etter dette satt Senger fem uker i fengsel. (12)

Side gjenforeningen i 1920 hadde det eksistert et reisestipend som gjorde det mulig for danske prester i Sønderjylland, å dra på studiereiser til Tyskland. Blauenfeldt var kontaktmannen mellom de danske prestene, som ble sendt til Berlin av biskop Ammundsen og senere biskop Noack, og de tyske prestene. På samme måter kom prester fra andre deler av Danmark for å sette seg inn i de spesielle forhold, som tyske prester måtte arbeide under i disse årene.
Under oppholdet fikk prestene – bl.a. P. G. Lindhardt, Paul Seidelin og Harald Sandbæk – anledning til å være gjestetalere i den danske kirke i Berlin. (13)

Blauenfeldt, som personlig kjente Niemöller, påtok seg dette oppdraget og anmodet retten om å få overvære rettsmøtene. Anmodningen ble avslått, og kun Niemöllers prost – Diestl – fikk adgang til å overvære rettssaken. Blauefenldt underrettet etterpå kammerherre Zahle, som på det kraftigste klandret ham – at han uten å ha rådført seg med gesandtskapet hadde henvendt seg til den tyske rettsinstansen i saken mot Niemöller, fordi denne saken var sterkt politisk betonet. I gesandtskapets referat fra møtet står det bl.a.:
”Gesandten innskjerpet alvorlig for pastor B., at han utelukkende bør holde seg til sin prestegjerning i streng forstand, og i alle andre forhold obligatorisk bør innhente Gesandtskapet direktiver, da hans stilling som Gesandtprest og kanskje overhodet som prest ved den danske kirke (i Berlin) ellers var uholdbar.”…
Referenten mener å måtte tilføye, at pastor B. ved tidligere anledninger har forelagt så vel Referenten som andre Tjenestemenn ved Gesandtskapet spørsmål, som i visse retninger tangerte politiske momenter, og at det ved slike anledninger, også av Gesandten var blitt innskjerpet overfor Pastor B. nødvendigheten av - under de nåværende forhold - å innhente Gesandtskapets direktiver, og følge disse ganske nøye i ethvert slikt spørsmål”. (14)

Ved domsavsigelsen ble Niemöller frifunnet, men den store folkemengden som hadde tatt oppstilling ved rettsbygningen – deriblant Blauenfeldt – fikk ikke mulighet til å lykkeønske den frikjente; Niemöller ble nemlig holdt tilbake av Gestapo som Hitlers personlige fange og måtte tilbringe syv år i konsentrasjonsleir.
Det lyktedes senere Blauenfeldt å framskaffe et referat fra rettssaken, via et av den danske kirkes medlemmer – Jacob Kronika – som var sydslesvigernes mann i Berlin og redaktør av Flensborg Avis. (15)

Jødene

Jødeforfølgelsene begynte etter nazistenes maktovertagelse den 30. januar 1933. Framsynte jøder søkte seg bort parallelt med at deres bevegelses- og handlefrihet ble innskrenket, men det ble stadig vanskeligere å skaffe seg utreise- og oppholdstillatelser.

Brevvekslingen mellom Blauenfeldt og jøder, samt ”ikke-ariere” fra denne perioden vitner om den store søkningen, den danske presten var utsatt for med hensyn til innreise i Danmark. Som regel hadde jødene et introduksjonsskriv fra en prest i Bekjennelseskirken.

Mange ble hjulpet, og via den svenske legasjonspresten i Berlin – Birger Forell – klarte mange jøder å komme til Sverige. Det var da også på grunn av dette arbeidet, og den sentrale rollen som Forell hadde som kontaktmann mellom Bekjennelseskirken og de nordiske kirkelederne, at han i 1942 fra nazistisk side ble anmodet om å forlate Tyskland. Forells etterfølger, Erik Perwe, fortsatte imidlertid det risikofylte arbeidet for de jødene som var gått ”under jorden” i Berlin da deportasjonene til utryddelsesleirene begynte.
Pastor Perwe utstyrte jødene med svenske pass, slik at de kunne flykte fra Berlin til det nøytrale Sverige. (16)

Dansk flyktningpolitikk på slutten av 30-tallet er på mange punkter et sort kapitel, og Blauenfeldt var så å si maktesløs, når jødene henvendte seg til ham angående opphold i Danmark. På dette tidspunktet var de danske myndigheter uhyre tilbakeholdne med å gi selv midlertidige oppholds-tillatelser til de jødiske flyktningene: Ingen flyktning fikk innreisetillatelse, uten at den pågjeldende kunne framvise et innreisevisum til et annet land, samt gyldig reisehjemmel til samme sted. Derfor så Danmark seg ”Nødsaget” til – som justisminister K. K. Steincke uttrykte det i forbindelse med et radioforedrag om ”Emigrantproblemet” i desember 1938 – ”å innføre den praksis allerede ved grensen å avvise alle utlendinger, som på grunn av vanskeligheter i deres hjemland ønsker å utvandre, og som kommer her til landet uten i forveien å ha innhentet innreisetillatelse.
Fravikelse blir gjort kun i de tilfeller hvor de angjeldende har innreisetillatelse til et annet land, eller når det dreier seg om politiske flyktninger”.

Fra 1938 var Blauenfeldts bestrebelser på å få jøder til Danmark derfor uten resultat. Men han fikk stadig henvendelser, som han videreformidlet til bl.a. professor Torm fra bevegelsen ”Den danske komité for ikke-ariske kristne” samt til danske prester, men tilbakemeldingene fra disse var alle likelydende: Ingen mulighet for innvadring. (17)
Dåp og inngåelse av fingerte ekteskap var en annen utvei, som danske jøder, som bodde i Tyskland, benyttet seg av. Dette var likevel ingen garanti, for at man ikke kom innunder Nürnberg-lovene; (18) å kunne framvise en dåpsattest var uten betydning, idet lovene gikk på ”rasen” og ikke på hvilket trossamfunn man bekjente seg til. Tross dette faktum lot åtte jøder seg i 1939-40 voksendøpe, (19) fire av dem var tyske kvinner, som senere inngikk pro forma ekteskap med danske menn for å bli danske statsborgere.

Den 9. april og tiden deretter

En uke før den 9. april 1940 ble pastor Blauenfeldt advart mot å ha kompromitterende materiale liggende. Advarselen kom fra pastor Adolf Kurtz fra Zwölf Apostelkirche i Berlin, som ikke ville opplyse mer om dette, fordi han ikke ønsket å begå forræderi mot sitt eget land. Etter denne meddelelsen brente Blauenfeldt all korrespondansen vedrørende sin observatørrolle i prosessen mot Niemöller. (20) Få dager senere fikk Blauenfeldt, via legasjonspresten – Forell – opplysninger om en snarlig tysk besettelse av Danmark og gikk derfor til gesandtskapets marineattaché – kommandørkaptein Frits Hammer Kjølsen – som allerede via flere kilder hadde fått informasjoner om et forestående angrep. (21)

Angrepet kom som kjent den 9. april. Samme dag hadde hr. og fru Blauenfeldt et ærend i byen, og da de kom tilbake til presteboligen, hadde Gestapo vært på besøk, og overfor den unge hushjelpen hadde de presentert seg som telefonmontører. De hadde samtidig installert lytteutstyr i telefonen, som tok opp de samtaler som ble ført via telefonene, så vel som de samtaler som ble ført i stuen. Da kirken ikke hadde meldt fra om noen feil ved telefonen, ble mistanken vakt. Samtalene i presteboligens stue ble alltid innledet med at pastor Blauenfeldt dekket til telefonen med en tykk hette, slik at man kunne prate mer fritt. (22)

Kolonien bar preg av det som hadde skjedd den 9. april, og i den påfølgende tiden møtte menigheten tallrikt opp. I et brev til DKU beskriver Blauenfeldt
det slik: ”Så kom den 9. april – den Dag, som ingen danske, hvor enn i Verden han er, kan glemme.”
Søndag den 14. april, søndagen etter besettelsen (tredje søndag etter påske), var den danske kirken fylt, og nettopp dagens evangelietekst kunne ikke passet bedre for en prest: ”Eders Hjerte forfærdes ikke, tro på Gud og tro på mig”., og Blauenfeldt fortsetter sin beretning: ”Mon ikke alle Dansker har glædet sig over at høre netop dette ord på denne Dag? - og da vi sluttede Gudstjenesten med Salmeverset: Gud ene Tiden deler, han saarer og han heler, han kender Smaat og stort, han intet ondt bestemte og intet godt forglemte, alt, hva han gør, er herlig gjort. – Ja, da havde Gud igjen givet os den Rankhed, der skal til for virkelig at kunne leve etter Kongens ord: at vise en værdig og korrekt Optræden”. (23)

Etter begivenhetene den 9. april overveide Blauenfeldt om han skulle dra hjem til Danmark, fordi han mente at det nærmest var en forpliktelse å tjene sitt fedreland, i alle fall mer enn og fortsatt være i Tyskland. (24) Men da begivenhetene hadde kommet mer på avstand, innså han ”at det er viktig, ”det større Danmark”, som Danske i Udlandet er, skal bevares og Sammenholdet styrkes”, som han uttrykker det i menighetens hilsen til DKU’s formann, biskop Bruun-Rasmussen, i anledningen av hans 70-årsdag; ”og det der sker skal ikke saa meget gennemleves og gennemgaaes, Skridt for Skridt. Og vi skal ikke lade os lukke inde i Snæverhed og national Egenkærlighed. Det er saligere at give end at tage, det gælder vist ogsaa mellem Folkene. Jeg tænker undertiden paa tysksindede Sønderjyder, som efter mit Skøn har givet det tyske folk – jeg tænker særlig paa kirkelige Forhold – noget værdifuldt menneskelig, som vi kalder dansk. – Det er jo alligevel det dybest liggende i det ”danske”, som vi nu skal finde å leve i, for at vise vor Eksistensberettigelse. ”Værn med Vid, hva helt er vort”,.. etc”. (25)

Etter besettelsen av Danmark begynte en ny kirkegjenger å komme i Christianskirken. Han ønsket ikke å oppgi sin adresse, så han kunne få tilsendt kirkebladet, og han deltok heller ikke i samværet etter gudstjenesten. Etter en stund henvendte han seg til Blauenfeldt; han var sønderjyde og medlem av DNSAP, og fordi han var dansktalende satte de ham til å overvåke, om den danske presten blandet politikk inn i sine prekener. Men observatøren var i bunn og grunn lei av hele denne oppgaven, og ville på denne måten lette sin samvittighet. (26)

Et av de første kravene okkupasjonsmakten stilte til Danmark, var at landet skulle utskrive arbeidskraft til Tyskland – fortrinnsvis til arbeid i de tyske kullgruvene – hvis ikke ville den tyske kulleksporten til Danmark øyeblikkelig opphøre. Fra dansk side nektet man å etterkomme kravene, men tillot likevel verving av danske arbeidere til den tyske industrien. Dette var nok en av de første danske regjeringsbeslutningene som nærmet seg det kollaboratøriske. Dermed oppsto begrepet tysklandsarbeidere.
I en årrekke hadde menigheten i Berlin vært truet av tilbakegangen i den danske kolonien, som mistet mange av den gamle ”stamme” i 30-årene; i 1940 var det således ca 1.000 danske tilbake i Berlin. (27)

Men så begynte tilstrømningen av tysklandsarbeiderne, som mer eller mindre frivillig hadde underskrevet en kontrakt på minst et halvt års arbeid.
Arbeiderne, som man i kirken kalte ”invasjonen”, medførte en stadig økende arbeidsbyrde for Blauenfeldt, og da man i Danmark så en fare i, at arbeiderne ble påvirket av uheldige ideologier og eventuelt ble nazistisk influert, førte dette til at DKU spesielt med den kirkelige betjening av disse arbeiderne, sendte en hjelpeprest til Berlin. Dette ble den nyutdannete cand. teol. Axel B. Jeppesen. Utenriksministeriet tildelte, etter Blauenfeldts råd, Jeppesen diplomatstatus, som ga skattefrihet, rimeligere vekslekurs og bedre tilgang til levnetsmidler. (28) I juli 1944 ble Jeppesen ordinert og den 24. august ble han innsatt i tjenesten av pastor Blauenfeldt.

Når transportene med arbeidere kom til Stettiner Bahnhof mottok prestene eller kirkens medarbeidere dem med publikasjoner om den danske kirkens beliggenhet, samt andre nyttige adresser. Når arbeiderne hadde funnet seg til rette i storbyen, og hverdagens problemer meldte seg, oppsøkte de den danske presten i Saarlandsstrasse. Han ble som en slags ”høyre hånd” for de unge, som ofte hadde dårlige tyskkunnskaper, og fungerte som for eksempel tolk ved samtaler med arbeidsgiverne, politimyndigheter og ”Arbeitsamt” eller ved legebesøk. Prestens rolle ble altså utvidet i sosialt henseende. (29)

Men også mange unge, som ikke tidligere hadde hatt tilknytning eller tradisjon med hensyn til tro og kirke, ble nå under tysklandsoppholdet interessert i det, det som før hadde virket så fjernt, og kirken ble en vesentlig del av hverdagen i det utenlandske.

En stor del av tysklandsarbeiderne hadde det til felles, at de ikke hadde noe politisk motiv for å jobbe i Tyskland.

Man var arbeidsløs, og hvis man nektet å reise til Tyskland, kunne det igjen føre til at man fra de danske arbeidsmyndighetenes side ble kategorisert som arbeidsnektende. Noe som igjen førte til tap av ledighetsstønad. Enkelte av de arbeiderne som oppsøkte kirken, ønsket en samtale med presten for å komme til klarhet i den faktiske politiske rollen de spilte ved sin tilstedeværelse i Tyskland. Men det var selvfølgelig mange motiv for å ta seg jobb i Tyskland. For eksempel utbetaling av barnetrygd, etterutdannelse i de typografiske fag, eventyrlyst, samt at det var en del unge nazister som søkte arbeid av politiske grunner. Men hvis det har vært noen overbeviste nazister blant de arbeiderne som oppsøkte kirken, så ga de seg i så fall ikke til kjenne. (32)

Faksimilen viser Reisepasset som Axel Jeppesen fikk utstedt i forbindelse med sin tjeneste som prest i Tyskland

Etter mars 1943 ble de alliertes flyangrep mot Berlin intensivert, og i takt med dette reiste de danske arbeiderne tilbake til Danmark, når deres halvårskontrakt opphørte. Blauenfeldt, som nå hadde vært prest for den danske kolonien i 12 år, følte på bakgrunn av denne utviklingen, at det ikke lenger var forsvarlig å oppholde seg i Berlin med hustru og små barn.  Likeledes var de hendelsene, som hadde funnet sted i København den 29. august, sterkt medvirkende til at Blauenfeldt nå mente han måtte hjem.

Den første søndag i advent 1943 holdt H.N. Blauenfeldt sin avskjedspreken i den danske kirken, hvor den gamle menighet var møtt opp for å ta avskjed med sin prest og prestekone. Nå ventet en ny menighet på ekteparet i Ringe på Fyn.

Tukthus og fengselsbesøk

Siden 1941 hadde prestene besøkt flere dansker som satt i tyske fengsler og tukthus. Det var de danske arbeiderne som under deres opphold enten hadde vært uforsiktige med uttalelser rettet mot nazismen, eller hadde begått ulovligheter som bedrageri mot firmaet eller drevet med svartebørshandel. Som regel var det snakk om simple vinningsforbrytelser. En ung arbeiderske hadde stjålet en fyllepenn, en annen hadde tilegnet seg litt brød, fordi han var sulten. I mange tilfeller var det slike forseelser, som ikke ville hatt noen konsekvenser i Danmark, men som i Tyskland kunne føre til et lengre fengselsopphold. (33)

I Danmark var motstanden mot okkupasjonsmakten for alvor begynt å gjøre seg gjeldende. Sabotasjehandlingene grep om seg i løpet av 1943, og befolkningens sammenstøt med tyske tropper førte til økende uroligheter i hele Danmark. Det hele kulminerte i august 1943 med folkestreiken rundt om i landet. Den 28. august sa den danske regjeringen nei til et tysk uultimatum. Neste morgen innledet tyskerne et uventet angrep på landets militærvesen, og det ble erklært militær unntakstilstand i Danmark. Konge og regjering opphørte med å fungere.
Danske motstandsfolk ble dømt ved tysk krigsrett, og de ble nå ført i et stort antall til avstraffelse i konsentrasjonsleirer og tyske fengsler og tukthus. Og dermed begynte et nytt kapittel for de danske prestene i Tyskland.
Pastor Axel B. Jeppesen var etter Blauenfeldts hjemreise, den eneste danske presten i Berlin.

I krigens siste to år, ble han i kraft av sin stilling, trukket inn i hjelpearbeidet og omsorgen for de internerte danskene. Dette engasjementet førte ham i kontakt med sjømannspresten Sophus Boas som i 1943 var kommet til Hamburg som hjelpeprest for pastor Sigfred Ingstrup-Mikkelsen ved den danske sjømannskirken. Fra de første rapportene om deportasjonene innløp, inntil krigens avslutning, ble en av de viktigste oppgavene for prestene å reise rundt for å spore opp og oppsøke de deporterte danske motstandsfolkene som var anbrakt i tyske tukthus og fengsler.

Skriftlige søknader til de gjeldende anstalter var resultatløse, og heller ikke generalkonsulat eller gesandtskap kunne påvirke saken. Ved å påberope seg rett til å besøke de innsatte som representant for slektningene, som jo var helt avskåret fra å komme på besøk, lykkes denne planen som regel, etter at fengselsledelsen i de fleste tilfeller hadde kommet med innvendinger. (34)

Prestene måtte altså på stedet prøve å bevege de lokale fengselsdirektører enten som ovenfor beskrevet, eller ut fra en sjelesørgerisk plikt. Denne fremgangsmåten ble kronet med hell de fleste steder, og hadde presten først vært i fengselet en gang, ble som regel de neste besøkene akseptert, selv om de i grunnen var ulovlige.
Via den norske presten, Vogt-Svendsen, fikk Boas en nyttig kontakt: Hiltgunt Zassenhaus var etter å ha blitt dimittert fra Hamburgs universitet, med en grad i skandinavisk språk, ansatt som tolk ved retten i Hamburg. Senere ble hun av Gestapo uttatt og ansatt som skandinavisk brevsensor og tolk. I 1942 fikk hun som spesialoppgave å gjennomlese og sensurerer norske og danske fangers brev. Hun kom etter hvert til å spille en veldig viktig rolle som tolk i spesielt de norske prestenes fengselsbesøk. Hun var sterkt antinazistisk innstilt og prøvde ut fra sin sentrale plassering å hjelpe fangene, som døpte henne til ”Tukthusfangenes engel”.

Via den norske sjømannspresten Arne Berge – som en gang i måneden, sammen med sin kollega Vogt-Svendsen – lånte Christiankirken for å avholde norsk gudstjeneste, ble også Jeppesen introdusert for nordmennene i Gross Kreutz. I denne lille byen, som lå ca 20 km vest for Potsdam, bodde to familier som var blitt deportert fra Norge. Den ene var familien Seip: Didrik Arup Seip, rektor ved Oslo Universitet, hadde sittet i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Under sterkt press fra høytstående universitetsfolk hadde han i 1943 blitt frigitt av Himmler. Men han fikk ikke reise hjem, og skulle i stedet bli i deportasjon (sivilinternert) sammen med sin familie som Himmlers personlige fange, og skulle til gjengjeld skrive ”Ariernes historie”. (35)
På samme måte var den andre familien kommet til Tyskland. Advokat J. B. Hjort, hans kone, sønner og døtre. (En av dem var Wanda som gjorde en utrolig innsats for de norske fangene). Sammen med de to familiene var også medisinerstudenten Bjørn Heger fra Oslo, som hadde sittet fengslet sammen med Hjort.

Ved møtet med nordmennene i Gross Kreutz ble Jeppesen også gjort kjent med, at det faktisk var mulig å gjøre noe for de danske KZ-fangene: hver uke overleverte Wanda Hjort pakker med næringsmidler, som kom fra Borghild Hammerichs danske avdeling av Den Norske Damekomité, til nordmenn i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.
Den 15. mars 1944 dro Jeppesen til Sachsenhausen som lå i Berlins nordlige utkant, ca 30 kilometer fra den danske kirken. Mot vanlig praksis fikk han foretrede for kommandanten over Oranienburg/Sachsenhausen, som Jeppesen beskriver på denne måten:
”Mitt inntrykk av Kommandanten er for øvrig, at han tilhører den typen, som uten skrupler gjør, hva han får ordre om, upersonlig og mekanisk i sin tale og holdning”. (36)
Jeppesen framførte flere ønsker, som alle ble besvart negativt: Absolutt ikke noen besøk av landsmenn, og spørsmålet om å få holde gudstjeneste ble avslått. På tross av dette ble det likevel opplyst, at de internerte danske fangene kunne få motta alle nyttige ting, og det var heller ingen begrensning for å motta næringsmidler.
Dette resulterte i at Jeppesen, eller kirkens menighetspleier – frøken Nina Nielsen – reiste ut til Sachsenhausen hver uke for å overlevere de næringsmidler som ble skaffet blant annet med bistand fra gesandtskapets kjøkkener. Likeledes lyktes for Jeppesen et par ganger å få levert bøker til fangene i leiren.

Dette besøket munnet ut i en rapport hvor Jeppesen redegjorde for fangenes situasjon på bakgrunn av samtalen med kommandanten, samt at han tilføyde opplysninger han hadde fått fra annet hold. Rapporten ble sendt med diplomatpost til utenriksministeriet i København.
I denne framgikk det bl.a.: ”..at de internerte får det som blir sendt til dem, samt at ernæringssituasjonen, takket være pakker fra Røde Kors, er bedre enn noensinne tidligere.

Foruten pakkene med fødevarer, har de behov for medisiner, for eksempel medisin til bruk for pasienter med lungebetennelse”. (37) Både Jeppesen og Boas prøvde flere ganger å oppsøke Reichssicherheitshauptamt i Berlin for å innhente besøkstillatelse til konsentrasjonsleirene. Tross iherdige anstrengelser var og ble dette en umulighet.  Jeppesen søkte senere å få sende fangene et månedlig eller ukentlig antall ”Seelsorgerische Rundschreiben”, men også her var svaret negativt.

Etter den 29. august 1943, inntrådte den tilstand som er blitt betegnet som ”departementschefsstyret”: Et styre av embetsmenn under ledelse av de forskjellige ministerienes departementssjefer, som opprettholdt den danske administrasjon, uansett om konge, regjering og riksdag hadde opphørt å fungere, og dermed også alt politisk samarbeid mellom Danmark og Tyskland. Det var dette styret, som fra starten prøvde å sammenfatte de ulike informasjoner, som kom fra prestene i Tyskland og pårørende, etter hvert som deportasjonene øket i omfang. (38)

Den 11. april 1944 var både Jeppesen og Boas hjemme i Danmark, og begge var beordret til å møte i utenriksministeriet. I ministeriet var man etterhånden blitt kjent med hva prestene, hver for seg, foretok seg i fangesaken. Det skulle være en ”inspeksjon” av prestene, som ved møtet med Frants Hvass, avdelingssjef i utenriksministeriet og departementsjef H. H. Koch, redegjorde for sin virksomhet. (39) Begge hørte med til hovedkreftene i hjelpearbeidet for de deporterte i konsentrasjonsleirene, og herfra kom også midlene til de næringsmiddelpakkene, som under Rød Kors’ logo ble sendt til leirene. I tillegg ble det også sendt pakker til tukthus- og fengselsfangene, men som hovedregel kom forsendelsene i retur, eller ble tilbakeholdt, fordi disse fangene – i motsetning til konsentrasjonsleirfangene – hadde en tidfestet dom og kunne derfor ikke motta noen forsendelse. Det var altså denne fangegruppen som led nød, fordi de ikke kunne motta næringsmidler utenfra, og derfor ble rammet av forskjellige mangelsykdommer, i tillegg til den sykelighet som ble forårsaket på grunn av mangel på frisk luft og mosjon.

Likeledes var det stor forskjell på de ulike fengsler: Straffeanstaltene i syd-Tyskland var sånn noenlunde, hva forpleining angikk, ”men Mangelen på Mad er imidlertid for en Mængde Danske og maaske især Nordmænd direkte katastrofal; blant Nordmændene dør mange af Tuberkulose”, som det heter i en av Jeppesens rapporter om prestenes arbeid. (40)

I København fikk begge prestene i stand en avtale med Røde Kors om å sende levertran, A-B-C-D-vitaminpreparater, tobakk og skråtobakk med diplomatpost til henholdsvis konsulatet i Hamburg og gesandtskapet i Berlin. Disse forsendelser, som utelukkende ble bekostet av sosialministeriet, ble smuglet inn til fangene. Likeledes mottok de norske prestene i Hamburg hjelp fra Danmark til de norske deporterte.
Boas, som dro rundt til de forskjelllige fengslene med tog, fikk fra gesandten i Berlin, minister Otto C. Mohr, utferdiget en bekreftelse på, at han ifølge sin stilling ofte måtte foreta tjenestereiser.

Han og hans norske kollega – Vogt-Svendsen - hadde den ordning, at de besøkte hverandres landsmenn i de fengsler, de kom til. På den måten fikk fangene flere besøk, og dermed flere fordelinger av matpakker.
På grunn av likheten mellom språkene fattet aldri tyskerne noen mistanker. Dessuten foretok også disse to prestene flere fengselsbesøk sammen, spesielt hvis det var lange avstander. (41)

I de fleste straffeanstaltene lykkes man med å dele ut matpakker, blant annet ved hjelp av de lokale fengselsprestene, men det var også fengsler hvor det var umulig. Pakkefordelingen var strengt ulovlig, og en avsløring ville fått vidtrekkende konsekvenser for prestene.

Det var tillatt for fangene, umiddelbart etter innsettelsen å kunne motta brev. Men fangenes pårørende i Danmark visste ikke hvor fangene var plassert, og dersom man hadde opplysninger, var denne informasjonen mangelfull og sporadisk. Fangene hadde på sin side kun lov til å skrive et brev hjem hver sjette måned, og det var bare tillatt å skrive 15 linjer i alt. Men her kunne prestene hjelpe; de fant de savnede og sendte deretter vedkommendes adresse hjem til slektningene med beskjed om, at den pågjeldende hadde det godt etc.

En viktig del av prestenes fengselsarbeid var derfor registreringen av fangene. Både Boas og Jeppesen førte egne lister over hvor de forskjellige fangene var anbrakt. Det tyske fengselsvesenet overflyttet nemlig i en uendelighet fangene fra tukthus til tukthus uten noe spesielt mål eller mening. Dermed kunne man ikke regne med de informasjonene man hadde fått fra blant annet Røde kors i København eller pårørende alltid stemte. Som regel fant man igjen de fangene som var ”forsvunnet”, og via gesandtskapet i Berlin ble prestenes ajourførte lister sendt til Utenriksministeriet i Danmark, som igjen førte fangekartotek og deretter viderebefordret fangelistene til Dansk Røde Kors. (42) Disse listene skulle senere vise seg å bli til uvurderlig hjelp ved redningsaksjonen for fangene.

Prestenes besøk varte fram til juni 1944, da ble det satt en brå stopp for deres virksomhet: Den totale krig var innledet, og som følge av dette ble fengslene nå hermetisk lukket – absolutt ingen besøk. Boas oppsøkte Jeppesen i Berlin og sammen ble de enige om å søke direkte til justisministeriet, og det ga resultat: Boas fikk sin tillatelse et par måneder senere, men fordi Jeppesen var legasjonsprest måtte søknaden gå via gesandtskapet, og først i desember 1944 forelå tillatelsen. Prestene hadde nå besøkstillatelse fra Reichsminister der Justiz i Berlin, (43) noe som resulterte i at det ble vanskeligere for fengselsadministrasjonen å legge hindringer i veien for prestenes virksomhet.

Politifolkene i Buchenwald

Den 19. september 1944 ble ca 2000 danske politibetjenter, under dekke av en falsk flyalarm, arrestert av tyske SS- og polititropper. Umiddelbart etter aksjonen ble politifolkene sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland, først og fremst Buchenwald. Kort tid etter rettet DKU’s formann, biskop Bruun-Rasmussen en henvendelse til Utenriksministeriet om denne saken. Ministeriet opplyste at saken ville trekke i langdrag, men de syntes det var så absolutt en oppgave for DKU’s utsendte prester. (44)

Jeppesen var imidlertid allerede i full sving med egne initiativ for å komme i kontakt med de bortførte politifolkene. Det kom også private henvendelser til ham fra Danmark i forbindelse med denne saken, og derfor reiste han like godt til Buchenwald den 7. oktober 1944. Han hadde ikke med seg noen besøkstillatelse, og etter reisen meddelte han Utenriksministeriet følgende (45): ”Kommandanten i Buchenwald talte jeg med, da jeg den 7.10.1944 besøgte Lejren, idet jeg, vel vidende at man ikke uden videre faar Lov til at besøge Fangerne, foretrak alligevel at forsøge dette, førend jeg henvedte mig til Reichssicherheitshauptamt i Berlin.
Det lykkedes da ogsaa at komme ind i Lejren, hvortil den eneste Forbindelse er en privat ”Lejrbane” fra Weimar til Stationen Buchenwald, der findes indenfor Afspærringerne. Kommandanten viste sig i højere Grad at gøre et menneskelig Indtryk end Kommandanten i Oranienburg etc.
Han henviste mig imidlertid ogsaa straks til Prinz Albrechtsstrasse, (46) saa at det eneste Resultat, jeg fik af denne Rejse, var, at jeg fik afleveret 3 smaa Levnedsmiddelpakker og iøvrigt fik et Indtryk af hvorledes Lejren var; det forekom mig, at barakkerne var uskadte af det Bombeangrep, der for nogle Uger side ødelagde en Del Bygninger i Lejrens Omtråde.”

Jeppesens utspill var strengt forbudt, men besøket fikk ingen konsekvenser for ham, fordi han hadde diplomatstatus. Han ble med uforrettet sak eskortert tilbake til Weimar av SS-soldater.

Fra nyttår 1945 fikk politifolkene, som følge av vedvarende press fra dansk side, krigsfangestatus, og de ble overflyttet til krigsfangeleiren Mühlberg, hvor den danske krigsfangesekretær, cand. teol. Chr. Christiansen, som var utsendt av KFUMs krigsfangehjelp, overtok besøkene i leiren. (47)

Senere lykkes det Jeppesen og pastor Christian Bakmann-Christensen, som i begynnelsen av 1945 var kommet til Berlin for å bistå Jeppesen (48) å holde gudstjeneste den 17. februar 1945 for danske politifolk som var i en arbeidskommando i byen Jessen. (49) Dette skjedde uten den nødvendige tillatelse fra Oberkommando der Wehrmacht, og var arrangert av en gammel dansk snekker, Jensen, som bodde i nabobyen Seyda. Han hadde helt siden han ble oppmerksom på politifolkene tilstedeværelse i området, levert brød og poteter til danskene, og hadde ved en slik anledning mildnet den tyske leirkommandanten, slik at det ble gitt tillatelse til å arrangere dansk gudstjeneste i leiren. (50) I den forbindelse mottok politifolka salmebøker og felttestamenter av prestene. (51) Senere besøkte Bakmann-Christensen politifolka på en transport gjennom Hamburg.

Den 12. oktober 1944 var Jeppesen og Boas hjemme samtidig, og hadde da et møte i Utenriksministeriet hvor de avga en beretning til Frants Hvass, og samtidig drøftet ytterligere fremstøt for å hjelpe fangene. På dette møtet deltok også representanter fra Sosialministeriet, ved departementssjef Koch, dr. Juel Henningsen fra sundhetsstyrelsen og fra Røde Kors kom direktør Helmer Rosting.
Ingen kunne selvfølgelig forutsi hvordan fangenes situasjon ville bli dersom Tysklands sammenbrudd ville utvikle seg til å bli en katastrofe, og forbindelsene til Tyskland ville bli brutt. Derfor opplyste Hvass på møtet, at det i Berlin, Hamburg og visse andre byer var deponert næringsmidler til fangene i en nødssituasjon. Likeledes skulle prestene informere fangene om, at de danske representasjonene i en slik situasjon ville fungere som hjelpesentraler.

Prestene fikk ved disse drøftingene i stand faste avtaler om levering av medisiner, forbindingsmateriell og salver etc., og Røde kors skulle levere det som prestene måtte trenge av næringsmidler til fangene. Det ble også bestemt å stille et foreløpig beløp på 2000 Reichsmark til rådighet for hver prest til dekning av uforutsette utgifter. Boas hadde blant annet i noen tilfeller betalt for fangenes tannbehandling, og han hadde også hjulpet dem med å betale de 2 Mark, som fangene i noen fengsler måtte betale for sensureringen av deres egne brev.

Boas og Jeppesen påpekte betydningen av å ha tepper og soveposer klare for fangene, dersom de ble satt på frifot. Den norske og den danske kirke i Tyskland kunne innrette sengeplasser til fangene, fordi hjemtransportene i en krisesituasjon burde være felles for dansker og nordmenn. (52)

Hjemsendelsen av de internerte

Fra nyttår 1945 inngikk prestene avtalen, at Jeppesen foruten Berlin også oppsøkte fengslene i den sydøstlige del av Tyskland, mens Boas fortsatte sine besøk i den vestlige delen. (53)

I begynnelsen av februar måtte Boas likevel gi beskjed til Utenriksministeriet i København, at det ikke lenger var mulig å få reisetillatelse, og fordi reisene måtte foretas med tog, var dette ensbetydende med at prestenes fengselsbesøk ble innstilt. (54)

I Sosialministeriet, som allerede etter begjæring fra Dansk Sjømannsmisjon dekket halvparten av Boas’ lønn, gikk man øyeblikkelig i gang med å skaffe en lastevogn for transport av presten og forsendelsene fra Danmark. (55)
Samtidig var forberedelsene i gang med å få hjem de ca 10000 skandinaviske fangene. Jeppesen var sammen med nordmennene i Gross Kreuz opptatt med planene om evakuering av fangene. ”Jyllandskorpset”, eller som det senere kom til å hete ”Det Danske Hjælpekorps”, var som tidligere nevnt planlagt og igangsatt av ekteparet Hammerich.

I Stockholm ledet den norske ministeren Niels Chr. Ditleff ”Styret For den Midlertidige Fangehjelp”, som bl.a. på bakgrunn av opplysninger fra de norske sjømannsprestene i Hamburg og folkene i Gross Kreuz hadde utarbeidet et fangekartotek lik det danske.
Ditleff hadde blitt informert om planene om hjelpekorpset av kontreadmiral Hammerich våren 1944, og senere ble disse akseptert av den norske eksilregjeringen i London. (56)

I desember 1944 var admiral Hammerich imidlertid blitt arrestert, og som en følge av dette overleverte Borghild Hammerich planene for ”Jyllandskorpset” til departementssjef Koch, som i forveien var innviet i disse. Hjelpekorpset hadde allerede fra starten av vært et kamuflert statsforetakende, fordi det var Sosialministeriet som var økonomisk garantist for planene.

Nymalte busser er klare til innsats

Jeg skal ikke her gå i detaljer når det gjelder selve aksjonen, som ble best kjent under navnet ”Bernadotteaksjonen”, og som nærmest var et puslespill lagt sammen av danske, norske og svenske brikker i skjønn forening, men derimot belyse prestenes, og spesielt Jeppesens rolle i redningsaksjonen.

I februar 1945 ble legen, dr. Johannes Holm som var avdelingsleder ved Statens Seruminstitut, sendt til Berlin, offisielt som lege ved den danske legasjonen. Men Holms egentlige oppgave var å koordinere de oppgaver som var planlagt av ”Det Danske Hjælpekorps” for byene Hamburg og Berlin.

Holm fikk etter sin ankomst kontakt med Jeppesen, som var den i Gesandtskapet som hadde best kjennskap til de internerte danskene. (57) Jeppesen presenterte Holm for nordmennene i Gross Kreuz, og sammen inngikk man nå et intimt arbeidsfelleskap.
Grev Folke Bernadotte var den 16. februar på oppfordring fra minister Ditleff og den norske eksilregjering kommet til Berlin for å forhandle direkte med Reichsführer Heinrich Himmler om de skandinaviske fangene. Dagen etter hadde professor Seip møte med Bernadotte, som nå ba om alle de detaljerte opplysninger som kunne fremskaffes vedrørende de internerte. I den anledning gjorde Seip Bernadotte oppmerksom på, at Jeppesen og de norske sjømannsprestene var mest sakkyndige når det gjaldt fangespørsmålet. (58)

Den 19. februar greide Bernadotte å få Himmlers tillatelse til at alle de norske og danske fangene ble samlet i konsentrasjonsleiren Neuengamme ved Hamburg.
Det ble likevel ikke i første omgang oppnådd aksept for at de deporterte kunne føres til Sverige. (59) Bernadotte fikk den 21. februar tillatelse til å forhandle med professor Seip og det danske gesandtskapet om det videre arbeide. Mens Bernadottes forhandlinger pågikk med Himmler, ble det samtidig i Gross Kreuz utarbeidet en plan over hvordan fangene skulle hentes ut fra de forskjellige leirer og fengsler. Parallelt med dette ble det utarbeidet kart over hvor de forskjellige KZ-leirene og fengslene var plassert, for å lette arbeidet når de skandinaviske fangene skulle ettersøkes. Dette arbeidet ble overlatt til Seip, Hjort, Vogt-Svendsen og Jeppesen. (60)

Deretter ble det arrangert et møte med Bernadotte i Gesandtskapet. På møtet, hvor Jeppesen, dr. Holm, Vogt-Svendsen, Seip og Hjort deltok, ble det besluttet at dr. Holm som representant for ”Det Danske Hjælpekorps”, også fikk overlatt det videre samarbeide med Svensk Røde Kors. Fra nordmennenes side ble det presten Vogt-Svendsen som skulle ivareta dette tillitsvervet. (61)

Alle de involverte var klar over at det var et kappløp mot tiden, fordi flere av fangene var svært underernærte, for enkelte av dem var det bare snakk om dager, hvis man skulle klare å redde dem. Derfor dro prestene ut på den siste store ”fangerunden” for å ajourføre fangelistene. Samtidig ble danskene og nordmennene, som på grunn av de alliertes framrykning ble evakuert fra anstalt til anstalt, forberedt på at de måtte være klare for en snarlig hjemsendelse, slik at ikke de forskjellige redningsgruppene skulle bruke unødig tid på dette.

Til denne oppgaven fikk Jeppesen og Bakman-Christensen stilt biler til disposisjon fra gesandtskapet, (62) og Boas fikk den lovede lastebilen levert med sjåfør fra Hamburg den 22. mars. Boas reisevirksomhet fikk imidlertid en brå slutt, da lastebilen indirekte som følge av et luftangrep, ble smadret i en kollisjon med en tysk militærbil natten til 14. april. Boas og sjåføren slapp fra det med mindre ytre skader. (63)
Mens dette arbeidet foregikk, ble det fra flere hold gjort anstrengelser for å få sendt de skandinaviske fangene hjem fra Neuengamme.

Fra dansk side forhandlet man så å si parallelt med, at Bernadottes forhandlinger med Himmler fant sted, idet gesandten i Berlin – Otto C. Mohr, og til dels Frants Hvass, hadde møter med rikspolitisjefen (sjefen for Gestapo) Ernst Kaltenbrunner i Berlin om politifolkenes løslatelse. I tillegg til dette foregikk det også samtaler i København mellom direktøren for utenriksministeriet, Nils Svenningsen, og Tysklands riksfullmektige dr. Best, angående løslatelsen av de sivile fangene. Både i Berlin og København oppnådde de danske forhandlerne betydelige innrømmelser fra tysk side. (64)

I perioden 12. mars til 21. april ble de skandinaviske fangene som nevnt oppsamlet i Neuengamme.
I april måned opererte ”det Danske Hjælpekorps” side om side med et redusert Svensk Røde Kors- Halvdelen av detasjementet var nemlig returnert til Sverige den 5. april, fordi det frivillige mannskapets tjenestetid på seks måneder var utløpt. Den 20. april på natten ga Riksstattholderen over Hamburg, Karl Kaufmann, på eget ansvar det endelige tilsagn om, at alle skandinaviske fanger kunne overføres til Danmark. Natten mellom 19. og 20. ble de danske bussene, som på Sosialministeriet henstilling hadde strømmet til Padborg hele dagen, i all hast malt hvite, og på morgenen rullet en ”Dunkerque armada” bestående av over 100 hvite busser og ambulanser over grensen med kurs for Neuengamme, som nå lå i den militære frontlinje. (65) Den 21. april ble den siste skandinav evakuert fra Neuengamme, og dermed var et viktig kapittel av prestene arbeid brakt til veis ende.

Ved siden av arbeidet for fangene hadde også prestene sin faste menighet som skulle betjenes. I Berlin var det ingen tvil om at byen ikke ville bli overgitt, og at hovedstaden derfor ville oppleve et ragnarok, som den gamle menighet sannsynligvis ikke ville kunne klare. Derfor fikk Jeppesen ved hjelp av utenriksministeriets bidratt til at menigheten kunne få opphold på Nørre Hospital og i De Gamles By i København, og i perioden 19. februar til 12.april ble den gamle koloni sendt til Danmark. (66)

Jublende dansker møtte bussene langs veien

Den 22. april 1945 forrettet pastor Jeppesen og pastor Bakmann-Christensen den siste gudstjenesten i den danske kirke, som på det tidspunktet var svært bombeskadet. Samme dag innledet russerne storangrepet mot Berlin.
I de siste dagene før Berlin falt bodde prestene på ulike steder. Bl.a. i Dahlem, hvor de hadde overtatt den danske landbruksattaches villa. Her bodde de fram til huset brant ned den 26. april. Sammen med villaen gikk også kirkebøkene tapt. Etter dette bodde de i ruinene, inntil Berlin ble inntatt, og våpenstillstanden inntrådte den 2. mai 1945. (67) I Hamburg ble pastor Boas på samme tid vitne til Hamburgs overgivelse til englenderne, som foregikk uten kamp.

I perioden 1933-1945 ble prestene på hver sin måte dratt inn i problemer og arbeidsoppgaver, som alle var et resultat av det nazistiske regimet, og som dermed ble en vesentlig del av deres prestegjerning.
Blauenfeldts mangfoldige virksomhet utgjør en betydningsfull del av den danske menighet i Berlins historie.

Mens man i Danmark hver dag i pressen kunne lese om de nazistiske redslene, var det dansker i Tyskland, som ikke forholdt seg passive, men som i stedet prøvde å hjelpe noen av nazismens ofre. At Danmark på den tid i Berlin hadde en kirkelig representant som Helge N. Blauenfeldt, har utvilsomt vært med på å styrke respekten for det som den danske folkekirken sto for.

Mye av Boas’ og Jeppesens tid og tanker var blant deres fengslede landsmenn, som levde i grenselandet mellom liv og død. En pakke vitaminpiller, en flaske levertran, ei skive med brød, det høres kanskje ikke så mye ut, men for fangene, som levde på et eksistensminimum, var det særdeles avgjørende, og mange dansker og nordmenn kunne da også takket være Boas’ og Jeppesens fangearbeid vende hjem med ”de hvitene bussene” i 1945.

Frigitte dansker blir tatt imot av glade familiemedlemmer

Sjelesorgen spilte likeså mye en viktig rolle og følelsen av ”at man ikke var glemt av de der hjemme”, var også med på å holde motet og utholdenheten oppe til siste slutt hos mange fanger.

Boas’ og Jeppesens innsats for de deporterte skandinavene er ikke alminnelig kjent, og deres navn må føyes til beretningen om ”de hvite bussene”, før det foreligger et historisk helhetsbilde at dette kapittelet fra okkupasjonstiden, samtidig som det er et viktig avsnitt av danske kirkehistorie, som må bevares for ettertiden.

Noter:

1.
Som bakgrunn for artikkelen ligger forfatterens emneoppgave i kirkehistorie. Institut for kirkehistorie, Købehaqnvs Universitet: ”Den danske Kirke i Berlin - specielt med henblikk på perioden 1933-1945”. 1988 med lektor, dr. theol. Martin Schwarz Lausten som veileder.
Siden januar 1989 har forfatteren under utarbeidelsen av den foreliggende artikkel vært tilknyttet forskningsprosjektet ”Kirken under besættelsen” v. biskop Vincent Lind, Odense, og lektor, dr. phil. Aage Trommer, hist. inst. Odense Universitet.

2.
En varm takk skal rettes til pastor emer. Sophus Boas og prost emer. Gunnar Sparring-Petersen som under arbeidet med artikkelen velvillig har besvart spørsmål.
En stor takk til pastor emer. Lis Blauenfeldt for villig å ha stilt sitt manuskript ”Den Danske Menighed i Berlin”, som er arkivert i Dansk Kirke i Udlandets kontors arkiv, Odense, til rådighet. Likeledes en særskilt takk til pastor emer.. Axel B. Jeppesen for lån av private notater fra perioden, samt for løpende veiledning. Cand.mag. Hans Sode-Madsen, arkivar ved Rigsarkivet, skylder jeg også stor takk for viktige råd og vink vedrørende min søken av kildemateriale i Utenriksministeriets og Sosialministeriets arkiver i Rigsarkivet. Likeledes skal det rettes en takk for DKU’s tillatelse til å benytte organisasjonens arkiver på Rigsarkivet og på hovedkontoret i Odense.

3.
Helge N. Blauenfeldts Aarsberetning 1936-37. DKU’s arkiv. Dansk Kirkes i Udlandets kontor, Odense. Lis Blauenfeldt: ”Den Danske Menighed i Berlin”.
Ikke publisert manuskript. s.62. Arkivert i Dansk Kirke i Udlandets arkiv, DKU’s kontor, Odense.

4.
Det sensurerte eksemplar av ”Kirkeklokken” med Per Fabers notater fra 9.3. 1939. Det Danske Gesandskab i Berlins arkiv. J. nr 37.c.2.3. Rigsarkivet. . Lis Blauenfeldt: ”Den Danske Menighed i Berlin”. Ikke publisert manuskript. s.70. DKU’s arkiv, Dansk Kirke i Udlandets kontor, Odense.

5.
Brev av 29.8.1934 fra Helge N. Blauenfeldt til formannen for DKU, biskop Ostenfeld. Dansk Kirke i Udlandets kontor, Odense. Brev av 30.8.1934 fra emigrantsekretær P. Poulsen, DKU, til Helge N. Blauenfeldt. DKU’s arkiv, Odense. DKU’s forretningsutvalgsprotokoll 1934, møte den 6.9.1934. DKU’s arkiv 1919-1952, arkiv nr. 10.053. Rigsarkivet, København. Brev av 7.9.1934 fra P. Poulsen, DKU, til Helge N. Blauenfeldt. DKU’s arkiv, Odense.

6.
Lis Blauenfeldt: ”Den Danske Menighed i Berlin”. s.70 ff.

7.
Aarsberetning 1935-36 for Den Danske Menighed i Berlin av H.N. Blauenfeldt. DKU’s arkiv, Odense.

8.
Lis Blauenfeldt: ”Den Danske Menighed i Berlin”. s. 85.

9,
Brev av 12.5.1937 fra pastor Beschoren, Berlin, Tegel. til biskop G. Jacobi. Følgeskrivelse til ovennevnte brev fra G. Jacobi til H. N. Blauenfeldt. DKU’s arkiv, Odense.

10.
Brev av 12.6.1937 fra pastor Overgaard til Blauenfeldt med en oversikt over de tyske prestene og deres verter i Danmark. DKU’s arkiv, Odense.

11.
Brev av 15.8.1938 fra pastor Dühring, Berlin-Pankow, til H. N.Blauenfeldt. DKU’s arkiv, Odense.

12.
Lis Blauenfeldt: ”Den Danske Menighed i Berlin”. s. 72.

13.
Lis Blauenfeldt: ”Den Danske Menighed i Berlin”. s. 72.

14.
Notis av 22.2.1938 fra møtet i gesandtskapet. Gesandtskapet i Berlins arkiv. J. nr. 37.c.2.3. Riksarkivet.

15.
Gunnar Sparring-Petersen: Levnedsbeskrivelse oppgjort til Det Kgl. Ordenskapitel. Riksarkivet
Opptak av samtale mellom G. Sparring-Petersen og Martin Corfix, januar 1991.

16.
Axel B. Jeppesen: ”Blant fiender og venner, s. 27. Viborg 1987

17.
Brevveksling mellom Blauenfeldt og tyske jøder ang. opphold i Danmark samt korrespondanse med folk i Danmark om samme sak 1938-1940. DKU’s arkiv, Odense.

18.
Den tyske riksdag vedtak av de antisemittiske lover: Riksborgerloven” og ”Loven til beskyttelse av det tyske blod og den tyske ære”. Vedtatt på ”rikspartidagen” den 15.9.1935.

19.
Årsberetninger for den danske kirke i Berlin 1938-39, samt 1929-40 av H. N. Blauenfeldt. Lis Blauenfeldt: ”Den Danske Menighed i Berlin”. s. 52-53.

20.
Brev av 16.2. 1989 fra pastor emer. Lis Blauenfeldt til Martin Corfix.

21.
Besættelsens Hvem-Hvad-Hvor, s. 431 ff. Kbh 1965. Lis Blauenfeldt: ”Den Danske Menighed i Berlin”. s. 79.

22.
Lis Blauenfeldt: ”Den Danske Menighed i Berlin”. s. 64.

23.
Brev fra H. N. Blauenfeldt til Dansk Kirke i Udlandet. DKU’s arkiv, Odense.

24.
Brev av 11.4. 1940 fra Blauenfeldt til DKU’s nestformann, pastor Nedermark.
DKU’s arkiv, Odense.

25.
Brev av 4.5. 1940 fra Blauenfeldt til Biskop Bruun-Rasmussen. DKU’s arkiv, Odense.

26.
Lis Blauenfeldt: ”Den Danske Menighed i Berlin”. s. 64.

27.
Tyske Ukerevy, nr. 17, 1. mai 1941. Intervju med pastor Blauenfeldt, Nazistisk tidsskrift, omhandlet dansk-tyske forbindelser, trykt på dansk.

28.
Brev av 22.4. 1941 fra Blauenfeldt til Biskop Bruun-Rasmussen. DKU’s arkiv 1919-1952, arkiv nr. 10.052. Pakke 9. Riksarkivet.

29.
Årsberetning av Axel B. Jeppesen m.h.t. arbeiderne 1941-1942. DKU’s arkiv, Odense. Brev av 9.3. 1989 fra Axel B. Jeppesen til Martin Corfix.

30.
Årsberetninger for den danske menighet 1940-41 av H. N. Blauenfeldt.
Årsberetning ibid. 1941-42 og 1942-43 av H. N. Blauenfeldt og Axel B. Jeppesen. DKU’s arkiv, Odense.

31.
Brev av 14. 9. 1940 fra Blauenfeldt til pastor Nedermark. Brev av 5. 1. 1942 fra Blauenfeldt til DKU’s formann, biskop Bruun-Rasmussen. DKU’s arkiv, Odense.

32.
Brev av 16.2. 1989 fra Lis Blauenfeldt til Martin Corfix.

33.
Brev av 11. 3. 1942 fra Axel B. Jeppesen til biskop Bruun-Rasmussen. DKU’s arkiv 1919-1952, ark. nr. 10.053. Riksarkivet.

34.
Rapport fra Axel B. Jeppesen av 12.10. 1944 om ”Danske og Norske i KZ-lejre og Fægsler i Tyskland” til Utenriksministeriet. Utenriksministeriets arkiv. J.nr. 6.u. 392. Riksarkivet.

35.
Det henvises til Didrik Arup Seips bok: ”Hjemme og i fiendeland”. S. 512 ff. Oslo 1945.

36.
Axel B. Jeppesens rapport om besøket (jvf. note 34). Utenriksministeriets ark. J.nr. 6.u.392, Riksarkivet.

37.
Rapport om Jeppesens besøk i Sachsenhausen den 15.3. 1944.
Sosialministeriets ark. nr 2. kontor, J.nr 820, Riksarkivet.

38.
En samlet framstilling av departementssjefsstyrets hjelp til de deporterte i Jørgen Hæstrup: Til landets beste, bd. 1 og 2, Kbh. 1966 og 1971.

39.
Jeppesens lommekalender, april 1944. I privat eie. Brev av 9.3. 1989 fra Axel B. Jeppesen til Martin Corfix.

40.
Jf. note 34.

41.
Samtale mellom pastor emer. Sophus Boas og Martin Corfix februar 1990. Det henvises til begge presters erindringsbøker: Sophus Boas: ”Hjælpepresten i Tyskland 1943-1948” s. 54. Kbh. 1985. Conrad Vogt-Svendsen: ”Med Guds ord i fiendeland”, s. 70 og 76 ff. Oslo 1965.

42.
Referat av 22.8. 1944: ”Pastor Boas har utarbeidet fullstendige fortegnelser over de danske fangene, og disse sendes med Kurerpost til UM”. (Red: tilføyd med håndskrift av kontorsjef Dahl.) Det er formodentlig denne liste som er avlevert til direktøren av statskonsulent Jacobsen. (red. det er snakk om utenriksministeriets direktør, Nils Svenningsen.
Jacobsen var landbruksattaché i Berlin) Utenriksmin. ark. J.nr. 6.u.351g. Riksarkivet. Axel Jeppesens fangelister av 1.8. 1944 og 20.9. 1944. I privat eie.

43.
Beskrivelse av forløpet i Jeppesens dagbok 1944. I privat eie. For øvrig henvises det til Axel Jeppesens ”Blant fiender og venner”. s. 56. Viborg 1987.

44.
DKU’s forretningsutvalgs protokoll 1944, møte den 5.10. 1944. DKUs arkiv. Ark.nr. 10053. Riksarkivet

45.
Axel Jeppesens beretning om besøket i Buchenwald d. 7.10. 1944. Avlevert i UM den 12.10. 1944. Utenriksministeriet ark. J. nr. 6.u.392. Riksarkivet.

46.
Gestapos hovedkontor, Berlin

47.
Christian Christiansen var hyppig gjest i den danske kirke. Han ble etter Tysklands kapitulasjon internert sammen med Jeppesen, Bakmann-Christensen og flere andre dansker i den russiske fangeleiren Planier Naja, senere overflyttet til Lubjanka-fengselet og først løslatt i juni 1946. Det henvises til Chr. Christiansen: ”Vi var i fængsel”, København 1946.

48.
Pastor Bakmann-Christensen var utsendt av DKU for virksomhet blant de danske tysklandsarbeiderne i byene Hamburg og Bremen. Etter at de fleste av arbeiderne var reist hjem, ble han fra nyttår 1945 overflyttet til Berlin.

49.
Axel Jeppesens lommekalender 1945. I privat eie.

50.
Axel Jeppesen: ”Årsberetning fra arbeidet i Berlin 1944-1945. DKU’s arkiv, Odense.

51.
Brev av 6. 1. 1946 fra ”kristelig Dansk Politiforening” v/Diderik Hansen til DKU. Takkeskrivelse for den hjelp og støtte pastor Axel Jeppesen og pastor Bakmann-Christensen hadde gitt de deporterte politifolkene. DKUs arkiv. nr.10.53, pakke 32, Riksarkivet.

52.
Møtereferat fra den 12. 10.1944 i UM. UMs ark. J.nr.6.u.391. Riksarkivet

53.
Essens av notis fra 19.1. 1945. UMs ark. J.nr.6.u.351 g. Riksarkivet

54.
Brev av 8. 2. 1945 fra generalkonsulatet i Hamburg (minister Yde) til UM.
UMs ark. J.nr.6.u. 392. Riksarkivet.

55.
Kopi av skrivelse fra sosialministeriet til Dansk Sømandsmission i fremmede Havne av 16.12.1944 ang. tilskudd til avlønning av pastor Boas. UMs ark. J.nr.6.u. 392. Notis av 24.2. 1945 av Frants Hvass. UMs ark. J.nr.6.u. 392. Riksarkivet.

56.
Jørgen Hæstrup: ”Til landets Bedste” Bd. 1. s. 415 ff. Hbh. 1966

57.
Johannes Holm. ”Sandheden om de hvide busser”, s. 62 ff. Kbh. 1948

58.
Didrik Arup Seip: ”Hjemme og i fiendeland”, s. 576 ff.

59.
Referat av 21. 3. 1945 av møte mellom representanter fra ministeriene; ”Det Danske Hjælpekorps”, Røde Kors og Folke Bernadotte i Kbh.
UMs ark. J.nr.6.u. 403.a. Riksarkivet.

60.
Didrik Arup Seip: ”Hjemme og i fiendeland”, s. 580 ff. De i Seips verk nevnte lister: ”P.M. angående gjennomføringen av de skandinaviske fangers samling i Neuengamme v/Hamborg” av 24. 2. 1945; ”Fortegnelse over skandinaviske fanger, forklaring til kartet, veiledning” av 25. 2. 1945. Det Danske Gesandtskaps arkiv. J.nr. 20. v.33. Riksarkivet.

61.
Beretning om prestenes arbeid. 1.2. – 18.5. 1945 av Axel Jeppesen, nedskrevet i den russiske fangeleiren Planier Naja 1945. I Privat eie. Axel Jeppesens notater fra møtet, samt lommealmanakk fra 1945. ibidem.

62.
Axel Jeppesens lommealmanakk fra 1945, samt beskrivelse av fangebesøk i Cottbus, Halle, Torgau, Waldheim, Dresden 19-27.3. 1945. I privat eie.

63.
Telefontelegram fra generalkonsulatet i Hamburg av 14.4. 1945 til UM om ulykken. UMs ark. J.nr.6.u.392. Riksarkivet. Den danske krigsfangesekretær, Chr. Christiansen, kom tilfeldigvis forbi ulykken og brakte Boas og sjåføren til skogene ved Friedrichsruh, hvor ”Det Danske Hjælplekorps” og Svensk Røde Kors hadde base under evakueringen av fangene. Her traff Boas avhentingsdetasjementet med de danske jødene fra Theresienstadt. (Samtale med Boas februar 1990 jf. kilde 41.)

64.
Referater av forhandlingene i Berlin og København i UMs ark. J.nr.84

65.
Notis av 18. 4. 45 0g 19. 4. 45. samt telefontelegram om avsendelse av konvoien av 20. 4. 1945. UMs ark. J.nr. 84 G 5/390a. Riskarkivet. I alt evakuertes 4255 skandinaver fra leiren den 20. og 212. april.
66.
DKUs forretningsutvalgs protokoll: møte den 5. 4. 1945. Brev av 12. 4. 1945 fra A. Jeppesen til Funch, DKU. DKUs arkiv. 10.053. pakke 10, Riksarkivet Kbh.

67.
Brev av 5. 5. 1945 fra Jeppesen til biskop Bruun-Rasmussen. DKUs ark. 10.053. Pakke 10. Riksarkivet.