De Hvite Bussene

Et utdrag av boken "Redningen" av Kristian Ottesen
utdraget laget av Laila Arntzen

"FANGENE SKAL LIKVIDERES"

Da det gikk mot krigens slutt, hadde Tyskland et stor problem i hvor de skulle gjøre av alle fangene.

På den ene fronten rykket de allierte stadig nærmere konsentrasjonsleirene i det okkuperte Frankrike. På den andre fronten kom den røde armé stadig nærmere Auschwitz. Så langt det var mulig, ble fanger i konsentrasjonsleirer som lå nær områder fienden hadde erobret, evakuert til leirer som lå lengre inn i Tyskland. De kunne bli transportert, eller de måtte selv marsjere. Utenom muligheten til evakuering av fanger ble to alternativer vurdert. Enten kunne de overlate fangene til de fremrykkende allierte fra øst og vest. Da ville verden for første gang få overveldende kunnskap om hva som skjedde innenfor de tyske piggtrådgjerdene. Eller de kunne likvidere fangene. Men dette ville skape et nytt dilemma. De allierte ville finne spor av de likviderte, og dette ville gi grunnlag for enda større harme mot Det tredje riket.

Da det skulle treffes en beslutning om hva som skulle gjøres med konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, ble det innkalt til møte i regi av Heinrich Himmler. Her ble det gitt ordre om at Sachsenhausen skulle ødelegges, og alle fangene likvideres. Ødeleggelsene skulle skje gjennom artilleriild, luftangrep og gass. Alt skulle ødelegges. Men da leirledelsen skulle sette ordren ut i livet hadde de problemer. Artilleri, bomber og fly – alt var umulig å oppdrive. Det tyske flyvåpen var nærmest nedkjempet. Ved bruk av gass måtte det være nærmest vindstille, noe det aldri var i Sachsenhausen. Om vinden tok med seg gassen til byen i nærheten var det mer sannsynlig at innbyggerne der ville bli drept enn at fangene ville bli det. Man kunne skaffe troppestyrker til å skyte fangene, men hvordan skulle man klare å fjerne likene? Det var over 47 000 fanger i leiren. Utslettelsen av leiren var ingen enkel oppgave og man måtte finne andre måter å gjøre det på. Mellom 20. og 22. februar 1945 ble likevel over 4000 av de "farligste" fangen likvidert og brent. Midt under arbeidet med å utslette leiren kom en telefon fra Heinrich Himmlers kontor for hemmelige tjenester: Norske og danske fanger skulle utleveres til Sveriges Røde Kors!

NORGE I KRIG

Den 9. april 1940 rykket tyske militære styrker inn i Norge. I utgangspunktet ønsket Hitler en modell for okkupasjonen som lot samfunnslivet holde fram som tidligere, men hvor all makt ble overgitt Hitler-Tyskland. Den 23. april 1940 sendes Josef Terboven til Oslo for å vinne nordmennene for Hitler-Tysklands sak. Dette mislyktes på alle fronter, og den norske regjering ble avsatt. Alle politiske partier ble forbudt, med unntak av Nasjonal samling. Mange ledere i kultur- og samfunnsliv ble arrestert. I 1940 og 1941 ble det avsagt flere dødsdommer mot nordmenn. De fleste av disse ble omgjort til livsvarig fengsel etter den dårlige presseomtale dødsdommene skapte i de nøytrale land. Isteden for å bli stilt for krigsrett og henrettet, skulle politiske dødskandidater i hemmelighet sendes til Tyskland for å arbeides til døde. I løpet av 1941 og 1942 bli det foretatt en rekke masse-arrestasjoner i Norge. De deporterte fangene kunne være motstandsarbeidere, polititjenestemenn, studenter, "asosiale" eller jøder.

Av de om lag 9000 deporterte nordmennene kom bare 7000 hjem igjen. De øvrige omkom i fangenskap eller døde på veien hjem til Norge.

DEPORTERES

En av Hitlers mest prioriterte oppgaver var den grufulle utryddingen av jødene i første omgang dem som befant seg innenfor territoriet Hitler-Tyskland hersket over. Innenfor dette territoriet var nå også Norge. Høsten 1942 startet en massearrestasjon av norske jøder. 26. november forlot skipet "Donau" Oslo med 532 jøder om bord. Disse ble fraktet til Auschwitz. I løpet av et døgn etter ankomst var alle kvinner, barn og menn over 50 år tatt av dage. Tilbake sto 132 arbeidsføre jøder. Senere ble det sendt flere skip fra Oslo med frakt av jøder til Auschwitz. Totalt ble 739 norske jøder drept.

STUDENTENE

På tross av advarsler fra mange av sine egne, gjennomføre Terboven en storstilt arrestasjon av studenter og lærere ved Universitetet i Oslo. Om lag 1200 studenter og lærere ble arrestert den

30. november 1943. Etter press ble en del løslatt igjen, men Terboven ville deportere et stor antall studenter til Tyskland for å lære dem opp i germansk ideologi og oppdra dem til gode arier.

Etter endt opplæring ville han bruke dem i kamp mot kommunismen på Østfronten. Men studentene ville på ingen måte samarbeide i militæropplæringen. Også undervisningen i raselære var forgjeves. Etter hvert ble studentene samlet i konsentrasjonsleiren Bochenwald og de hadde få arbeidsplikter og kunne motta pakker hjemmefra.

"STAY PUT" - DOKTRINEN

Den 6. juni 1944 startet den allierte styrkes invasjon av Frankrike, med nedkjemping av hele Hitlers rike som mål. Med dette for øye måtte alle andre spørsmål komme i annen rekke - også redningen av de mange fangene i tyske leirer. Parolen til fangene skulle være "Stay put", altså "Vær hvor dere er til hjelpen kommer". De rent militære oppgaver var stadig videre inntrenging i det tyske riket. Men for regjeringene i de allierte land ble fangene i Tyske leirer etter hvert en av de høyest prioriterte oppgaver. Basert på meldinger fra ulike land, hadde den norske regjering regnet ut at det måtte være om lag 9000 norske statsborgere som satt som fanger i Tyskland. Nå gjaldt det å legge opp en plan for å redde disse. Men de norske fangene utgjorde en svært liten del av det totale fangetallet, og det var vanskelig å foreta en redning av de norske fangene isolert sett. Man ønsket et tiltak satt i gang under et alliert perspektiv. Hvert land utnevnte sin representant i et fellesapparat knyttet til hovedkvarteret, først i London, så i Versailles. I tillegg utnevnte Norge sitt eget kontor underlagt Sosialdepartementet.

En liten gruppe nordmenn hadde som et alternativ til det tyske fangenskap boplikt i Berlin men sine familier under tysk oppsikt Disse klarte å få levert pakker til nordmenn i flere av leirene, og fikk kartlagt hvilke fanger som satt der. Etter hvert fikk de en utstrakt kunnskap om fangenes kår og situasjon og var svært kritiske til den tilbakeholdende linjen med at fangene skulle bli hvor de var og vente på hjelp. Dette mente de var ensbetydende med døden for fangene. Det var en overhengende fare for at alle fangene ville bli drept i leirene før de allierte nådde fram. I tillegg ville det skorte mer og mer på mat, helse og oppvarming ettersom de allierte rykket fram og Tyskland var i kaos. Dette ble uttrykt i et notat som ble sendt til Stockholm og senere til London. Notatet gjorde inntrykk da det ble gjort kjent. I norske kretser i Stockholm framtvang notatet en ny vurdering av hele situasjonen og en nytenkning når det gjaldt fangenes forhold.

Den som kanskje bedre enn noen andre forsto at det måtte nytenkning til i London, var den tidligere norske ministeren i Warszawa, Niels Christian Ditleff. Han hadde under den tyske invasjonen av Polen selv stått midt i begivenhetenes sentrum når det gjaldt nød og elendighet. Ditleff var en venn av den svenske utenriksministeren. Han kjente personlig de fleste medlemmene av den svenske regjering, og han hadde utmerkede relasjoner til det svenske Røde Kors. Ved flere anledninger hadde han drøftet tysklandsfangenes situasjon både med presidenten i det svenske Røde Kors, prins Carl Bernadotte, og med visepresidenten – grev Folke Bernadotte af Wisborg. Det skulle vise seg at Folke Bernadotte skulle bli en viktig brikke i det videre arbeidet, og at Sveriges Røde Kors som en nøytral part skulle få innvirkning på den svenske regjerings holdning til hvordan man burde forholde seg til fangespørsmålet.

DEN SVENSKE GREVEN

I løpet av noen måneder våren 1945 ble navnet Folke Bernadotte kjent blant nesten alle norske og danske fanger i Tyskland. Man snakket om Bernadotte-ekspedisjonen og Sveriges Røde Kors. Man snakket om at Bernadotte på en eller annen uforklarlig måte skulle kunne hente norsk og danske fanger ut av alle konsentrasjonsleirer og fengsler i Tyskland.

Grev Folke Bernadotte var brorsønn av den svenske kongen. Etter studenteksamen fikk han sin utdannelse som kavalerioffiser. I 1928 giftet han seg og fikk fire sønner, hvorav kun to vokste opp. Som en mann av kongeslekt fikk Bernadotte tidlig representasjonsoppgaver, og ble også slik involvert i Sveriges Røde Kors. Som nyutnevnt visepresident i Sveriges Røde Kors arrangerte han møter med personer rundt i Europa for å orientere seg om organisasjonens verdensomspennende oppgaver og drøftet hvordan Sveriges Røde Kors kunne gjøre best innsats i krigen. Gjennom disse kontakter fikke Bernadotte en bred innføring i hele Hitlers system av konsentrasjonsleirer og fengsler. Disse opplysningene ble av stor betydning da planleggingen av redningsarbeidet tok til. Med sin kunnskap proklamerte også han at dersom "Stay put" – doktrinen skulle følges til punkt og prikke, ville det neppe være fanger igjen å hente ut av konsentrasjonsleirene etter Tysklands kapitulasjon. Da ville storparten av dem være døde. Bernadottes profetier stemte ikke med tidligere signaler som var blitt gitt gjennom de alliertes direktiver, og var en oppvekker.

FANGENE SKAL REDDES

Niels Christian Ditleff som i første omgang hadde kontaktet Sveriges Røde Kors, og Bernadotte, mente at en nøytral instans måtte bringes inn i bildet for ikke å komme i konflikt med de alliertes direktiver. Det svenske Røde Kors, med en unik posisjon både i og utenfor Sverige, var den rette instans å bringe på bane. Det svenske Røde Kors hadde uforbeholden støtte av den svenske regjering, og hadde anseelse i de alliertes hovedkvarterer. Etter hvert lyktes det Bernadotte å ta opp saken med den svenske regjering. Det ble enighet om at det var vel verdt et forsøk på å få fangene ut av Tyskland før landet brøt sammen. Utfordringen ville ligge i å finne en form som gjorde at planen ikke stoppet opp i det tyske byråkrati.

Bernadotte reiste til Tyskland for å få kontakt med den øverste sjef for konsentrasjonsleirene, nemlig Heinrich Himmler. Den svenske regjering var innforstått med dette, selv om det formelt sett lå andre må til grunn for reisen. Den svenske regjering dekket hans omkostninger, men understreket at Bernadottes oppgave var et Røde Kors-anliggende.

Den som skulle komme til å bli døråpneren for at Bernadotte skulle få møte Himmler, var

SS’ etterretningssjef Walter Schellenberg. Schellenberg var blitt mer og mer overbevist om at Tyskland ville gå ut av krigen som den tapende part. Han var klar over de ugjerninger som var blitt begått, og at han selv måtte regne med å bli stilt til ansvar. Han var opptatt av sin egen skjebne i en slik situasjon. Slik ble Schellenberg en nøkkelperson for Bernadotte til å få adgang til et møte med Himmler.

FØRSTE MØTE MED HIMMLER

En svensk representant hadde på forhånd varslet Schellenberg om Bernadottes ankomst.

Schellenberg vek ikke fra Bernadottes side så lenge han oppholdt seg i Tyskland og var til stor hjelp for Bernadotte. Dagen etter ankomst hadde Bernadotte en samtale med sjefen for det tyske sikkerhetspoliti, SS obergruppenführer Kaltenbrunner. På dette møtet ba Bernadotte om et møte med Himmler. Han oppgav at han på et slikt møte ønsket å diskutere mulighetene for å gi svenske Røde Kors-representanter adgang til en del av konsentrasjonsleirene for å hjelpe norske og danske fanger. Kaltenbrunner mente Himmler var en for opptatt mann til å kunne ta seg tid til dette, men foreslo at han burde avgi utenriksminister Joachim von Ribbentrop et besøk. Neste dag satt Bernadotte i møte med Ribbentrop. Her la Bernadotte fram sitt ærend, og ønske om et møte med Himmler. Ribbentrop stilte seg, til Bernadottes store overraskelse, positiv til dette. Han ønsket også et nytt møte med Bernadotte etter at han eventuelt hadde oppnådd et møte med Himmler, for å være orientert om samtalens innhold.

Himmler befant seg på dette tidspunkt 12 mil nord for Berlin, hvor han hadde innrette et midlertidig hovedkvarter. Her fant Bernadottes møte med Himmler sted.

Himmler stile seg absolutt avvisende til å la norske og danske fanger overføre til Sverige. Derimot stilte han seg ikke avvisende til å la norske og danske fanger samles i en egen leir, og være der inntil videre, under overoppsyn av Sveriges Røde Kors.

Da Bernadotte antydet at det måtte dreie seg om 13 000 fanger stilte Himmler seg igjen absolutt avvisende. Det kunne bare dreie seg om 2-3000 fanger. Men det ønsket han å undersøke nærmere. Etter et tre timer langt møte med Himmler var Bernadotte stort sett fornøyd. Han hadde oppnådd mer en han kunne håpe. Det var enighet om at Himmler skulle komme tilbake til saken når han hadde fått undersøkt hvor mange skandinaviske fanger det dreide seg om.

Neste dag var utenriksminister Ribbentrop orientert om saken, og uttalte at han ikke ville legge noen hinder i veien for at norske og danske fanger eventulelt kunne føres sammen i en leir i Tyskland under tilsyn av Sveriges Røde Kors.

Schellenberg som hadde ordnet med Bernadottes møter i Berlin hadde nå fått i oppdrag av Himmler å ta seg av de rent konkrete spørsmål som var blitt drøftet under deres samtale dagen før.

Bernadotte fikk tillatelse til å samle alle norske og danske konsentrasjonsleirfanger i én leir i Tyskland, under forutsetning av at Bernadotte selv ordnet transport. Sveriges Røde Kors skulle ha tilsyn til disse fangene, og leiren de skulle samles i var Neuengamme som lå utenfor Hamburg.

HJELPEEKSPEDISJONEN ORGANISERES

De forhandlinger som Bernadotte og Himmler hadde hatt om overføring av fangene til Neuengamme, bygget på to forutsetninger. Den ene var at hver enkelt leirkommandant i hele Tyskland som hadde norske eller danske fanger, skulle varsles om frigivelsen. Leirkommandantene måtte få tid til å klargjøre utleveringen. Den andre forutsetningen var at det med hver svensk buss skulle følge minst to representanter for Gestapo, for å påse at all kommunikasjon i bussen foregikk på tysk. Med 35 svenske Røde Kors-busser ville det bli behov for 70 Gestapomenn. Det var Schellenbergs oppgave å varsle leirkommandanten, noe han gjorde personlig pr. telefon. Disse hadde bare å utføre ordre.

Bernadottes orienteringer om forhandlingene til den svenske regjering ble mottatt med glede, og det ble samtykket om at alle kostnader med det videre redningsarbeidet skulle dekkes av statskassen, koste hva det koste ville. Bernadotte tok nå kontakt med den svenske hæren for å få hjelp til redningsarbeidet. Målsetningen var i løpet av kortest mulig tid å bringe alle norske og danske fanger i Tyskland i sikkerhet.

Redningsarbeidet ble dimensjonert etter Bernadottes tall på fanger, ikke Himmlers. Alt transportutstyr, drivstoff og proviant for dem som skulle reddes måtte bringes fra Sverige.

Administratorene i hæren fikk nå litt av en oppgave å ta seg av. De kom fram til at man trengte et personale på ca. 250, hvorav en del leger og sykepleiere. Man trengte ca. 90 kjøretøyer fordelt på personbiler, busser, lastebiler, verkstedvogner, kjøkkenvogner, sanitetsbiler og motorsykler. Og man trengte et hovedkvarter i Tyskland.

MED BASE PÅ FRIEDRICHSRUH

Fyrstinne Ann-Mari von Bismarck var en barndomsvenninne av Bernadotte. Hun var svensk, men gift med den tyske diplomaten Otto von Bismarck. Otto von Bismarck hadde tjenestegjort i Roma, men hadde lite til overs for Hitler og hans regime. Han søkte seg derfor fri fra utenrikstjenesten da hans periode i Roma var over. Paret von Bismarck sa seg straks villig til å stille sitt gods, Friedrichsruh, til disposisjon til hjelpeaksjonen. Her var det rikelig plass til alle de telt som måtte settes opp, alle kjøretøyene og til lagringsplass. Avstanden til Lübeck var bare 60 km. Hit kunne forsyninger sendes sjøveien fra Sverige.

Så var alt klart til start for en hjelpeekspedisjon av dimensjoner. 10. mars 1945 startet bussene fra Sverige, og 12. mars var de framme i Friedrichsruhs parkområde.

Hver dag ble det holdt stabsmøter ledet av enten Bernadotte selv, eller av oberst Björck. På møtene ble det gitt informasjon, og de ulike ekspedisjonene ble drøftet og planlagt. Når en ekspedisjon var gjennomført, ble det avlagt rapport om resultatet.

REDNINGSAKSJON SACHSENHAUSEN

Da Himmler i forhandlingene med Bernadotte hadde gått med på en særbehandling av norske og danske fanger, hadde han trodd at det bare dreide seg om 2-3000 fanger. Da omfanget av oppgaven gikk opp for ham skjønte han at han trengte god hjelp om han skulle klare å holde sitt løfte. For de hundrevis av tyske leirkommandanter, fengselsdirektører og statlige tjenestemenn som skulle sette vedtaket ut i livet, dreide dette seg om en enorm utfordring. I Stor-Tyskland, som nå inkluderte en stor del av Polen, var det våren-45 24 konsentrasjonsleirer. De fleste av disse hadde også underleirer med sin egen kommandant. Summen av alle hoved- og underleirer var på det høyeste over 1500. I teorien kunne det befinne seg nordmenn og dansker i alle disse leirene.

En omgjøring av Neuengamme til en samleleir for skandinaviske fanger var heller ikke problemfritt. Leirkommandanten der var lite samarbeidsvillig, og Himmler valgt å sende sin personlige stedfortreder, Walter Rennau, for å påse at avtalen ble holdt.

Bernadottes ekspedisjon valgt å starte uthentingen av fanger der de visste det satt flest skandinaviske fanger, nemlig Sachsenhausen. Der visste man med sikkerhet at det befant seg om lag 2000 norske og noen hundre danske fanger. Det Bernadotte hadde fått tillatelse til var å frakte fangene fra Sachsenhausen til Neuengamme. Men Neuegamme var på ingen måte klar til å ta imot over 2000 nye fanger. Leirkommandanten i Neuegamme nektet å ta inn nye fanger så sant ikke tilsvarende antall fanger ble fraktet ut av Neuengamme til andre leirer. Slik gikk det til at de samme bussene som fraktet skandinavene til Neuengamme, fraktet polakker, russere og franskmenn ut av samme leir.

Den første Røde-Kors-kolonnen til Sachsenhausen startet fra Friedrichsruh 15. mars 1945 kl. 17:00.

Den besto av 35 busser med tilhørende hjelpebiler. Avhentingen skulle skje alfabetisk. Fangen med bokstaven "A" i etternavnet ble deretter oppstilt etter fornavn. Da Røde Kors-kolonnen ankom, hadde de stått om lag ni timer på appellplassen. Med det kontrollsystem leirledelsen i Sachsenhausen hadde satt i gang var ikke innlastingen klar før kl. ett om natten. Den om lag 15 mil lange bussturen til Neuengamme tol ni og en halv time. I Neuengamme var en stor teglsteinsbygning og ti fangebrakker reservert for skandinavene. Disse var ikke ryddet og de fleste manglet senger. Noen madrasser ble skaffet til veie, og to fanger ble plassert på hver madrass.

Evakueringen til Sachsenhausen fortsatte. Hver natt kjørte 25 hvite busser merket med svenske flagg og Røde Kors-merker opp foran porten. Evakueringen skjedde i sju puljer.

Selv om Neuengamme var skittent og trangt for de nyankomne skandinavene, var det en stor forbedring. De var fritatt fra de 14 timers daglige slavearbeid de hadde utført i Sachsenhausen, med dertil hørende fire timer oppstilling på appellplassen. Og de visste at friheten nærmet seg.

Etter evakueringen av Sachsenhausen startet evakueringen av Natzweiler, Dachau og Melk. Leir etter leir ble besøkt av det svenske Røde Kors. Noen steder var deres ankomst ventet og fangene forberedt på transport. Andre steder måtte det forhandlinger, list og bestikkelser til før alle fangene var hentet fram. Fra de leirene det svenske Røde Kors kjente til, ble det fraktet nordmenn og dansker til leiren Neuengamme.

FORTSATTE FORHANDLINGER

I Neuengamme oppsto det problemer med at leirkommandanten ønsket å se på de skandinaviske fangene som "sine", og ikke som transitt - fanger under tilsyn av det svenske Røde Kors. I tillegg viste det seg at Kaltenbrunner som sjef for Sikkerhetspolitiet og medlem av den tyske regjering, truet med å velte avtalen mellom Bernadotte og Himmler. Bernadotte valgte å forhandle med Kaltenbrunner direkte i stede for å få nok en bekreftelse fra Himmler på at avtalen sto fast.

I møtet var Kaltenbrunner svært direkte og sa rett ut at han ikke aktet å medvirke til avtalen mellom Himmler og Bernadotte. Bernadotte svarte like klart at han ikke kunne finne seg i at en av Himmlers nærmeste medarbeidere prøvde å sabotere en avtale som Himmler hadde gjort.

Himmler hadde etter hvert begynt å erkjenne at krigen var tapt. På den annen side var han ideologisk så dypt involvert i kampen mot kommunismen at han ikke ønsket å kapitulere, men å samarbeide med vestmaktene mot kommunismen. Et slikt samarbeide mente han var mulig å få til, men ikke med Hitler som tysk leder. Annerledes mente ha det ville være med seg selv som leder. Det var blant annet på denne bakgrunn Himmler hadde banet veien for Bernadotte - ekspedisjonen – bak Hitlers rygg og med en betydelig fare for sin egen karriære.

Men Himmler var ikke alene om å ønske kontakt med de allierte. Også Schellenberg, som hadde tatt i mot Berndotte første gang i Berlin, ivret etter et samarbeide med de allierte. Man ønsket å diskutere muligheten for Tysklands kapitulasjon på vestfronten, og en felles nedkjemping av kommunismen.

Under et nytt møte med Himmler la Bernadotte fram ønsket om å transportere de evakuert fangene til Sverige. Til dette fikk han et negativt svar. Dette lå ikke innenfor Himmlers fullmakt å tillate.

Da Bernadotte igjen prøvde seg med om ikke i hvert fall kvinner og syke menn kunne få reise hjem, fikk han verken en bekreftelse eller avvisning.

Bernadotte fikk nå direkte spørsmål fra Schellenberg på vegne av seg selv og Himmler om han kunne være behjelpelig med å sette dem i kontakt med vestmaktene. De ønsket seg Bernadotte som mellommann mellom Himmler og vestmaktene.

FENGSELSFANGENE

Himmler var sjef over alle konsentrasjonsleirene. Men Tyskland hadde også en annen fangekategori – de som satt i fengsel. Det var personer som var blitt stilt for tysk krigsrett og hadde fått en dom. Disse dommene kunne variere fra dødsstraff og ned til noen måneders fengsel. Av og til ble en dødsdømt fange benådet til livsvarig fengsel. Fanger med dom ble sendt til Tyskland for å sone, men sorterte under et annet departement enn leirene – nemlig justisministeriet. Slik omhandlet Bernadottes avtale med Himmler ikke de som satt fengslet under justisministeriet. Dette var ikke Bernadotte klar over da avtalen ble inngått. Men forholdet til fengselsvesenet skulle likevel la seg løse. Det skyldtes Schellenbergs forhold til Thierack som var sjef på dette området. Disse to hadde studert jus på samme universitet. I over 100 av de 700 tyske fengslene satt det norsk og danske fanger. Stort sett var fengselsdirektørene samarbeidsvillige da representanter for det svenske Røde Kors dukket opp for å hente ut norske og danske fanger. De tyske fengselsdirektørene var stort sett en helt annen mennesketype enn leirkommandantene. De var embetsmenn som hadde fungert i sine stillinger lenge før Hitlers maktovertakelse som hadde liten betydning for fengselsfunkjonærenes arbeid. De visste hvem som var nærmeste overordnede og underordnede, og forholdt seg til det.

Noen norske sjømannsprester i Tyskland hadde lenge besøkt de norske fangene der, og kjente den enkelte fengselsdirektør. De kjente også til regelverket. Dette lettet arbeidet for Sveriges Røde Kors å få ut fangene. I tillegg ledsaget nå en eller flere av Schellenbergs folk ekspedisjonene. Noen ganger gikk uthentingen knirkefritt. Andre ganger hendte det at det skar seg.

Enkelte steder begynte det også å haste. Russerne rykket frem fra øst, de allierte fra vest.

VITNE TIL MORD

Den første leiren som ble erobret av allierte styrker, var Natzweiler, ca. åtte mil sørvest for Strasbourg, i september 1944. På dette tidspunktet var fangene evakuert til Dachau, og leiren var tatt i bruk som treningsleir for militærstyrker. Noen videre internasjonal publisitet om Natzweiler- erobringen ble det ikke. Men da britiske styrker rykket inn i Bergen-Belsen 15. april 1945 fikk verden et enormt sjokk. Leiren var intakt i den forstand at den var full av fanger. Himmler hadde først gitt ordre om at samtlige fanger skulle likvideres når de alliert nærmet seg. Senere gav han en kontraordre på dette. Da de britiske troppene rykket inn, fant de 60 000 levende og 17 000 døde fanger. Av de 60 000 levende, døde over 13 000 etter at de var blitt befridd.

Himmler hadde regelmessig inspisert sine konsentrasjonsleirer med tysk presse tilstede som dekket Himmlers besøk i leirene. Dette bidro til at ikke bare tysk, men også internasjonal presse gjennom år skapte et bilde av konsentrasjonsleirene som oppdragelsesleirer. Men i april 1945 fikk verden altså et mer sannferdig bilde av Himmlers leirsystem.

BERNADOTTE OG JØDENE

Da Folke Bernadotte første gang gikk i forhandlinger med Heinrich Himmler den 17. februar 1945, var hans mandat å forhandle om å få hente ut "norske og danske fanger". I denne formuleringen inngikk selvsagt også de norske og danske jødene. De norske jødene var, med får unntak, deportert til Auschwitz. Til sammen dreide det seg om 767 personer, men bortsett fra to tilfeller hadde man senere ikke hørt noe fra dem. De aller fleste ble som kjent gasset i hjel like etter ankomst. 456 danske jøder var derimot havnet i Theresienstadt. Her ble de arbeidsføre satt til å arbeide. De fikk motta Røde Kors pakker med mat og klær. Da svenske Røde Kors kom til Theresienstadt var de opprinnelige 456 danske jødene redusert til 423. Fem av dem var sendt hjem. Resten var døde.

TILBAKE TIL LIVET

Bernadotte hadde forhandlet seg til å få bringe de sykeste av fangene til Sverige. I tillegg hadde Det danske utenriksministeriet forhandlet med tyske myndigheter om hjemtransport av danske fanger. 120 danske busser ble på kort tid malt hvite, utstyrt med det danske flagg og sendt til Neuengamme. Nå startet transporten av fanger til Danmark og Sverige med danske og svenske busser. Danmark var enda under okkupasjon og transporten dit skulle skje i stillhet. Likevel ble det stort oppstyr og jubel da fangene ankom Danmark. I Sverige ble fangene tatt vel hånd om og utstyrt med nye klær. Å komme tilbake til livet etter år bak piggtråd og fengselsmurer var en utrolig opplevelse for de fleste. For bare få dager siden hadde de befunnet seg i en leir med SS-vakter og geværer. Og nå var de omgitt av vennlighet og varme.

HIMMLER VIL HA FRED

Enda var det mange fanger igjen i Neuengamme som Bernadotte ikke hadde fått tillatelse til å frakte til Sverige. Bernadotte ba derfor om et nytt møte med Himmler for å diskutere muligheten for å ta alle de norske og danske fangene ut av Tyskland. Først var Himmler meget avvisende. Men gav Bernadotte etter hvert tillatelse til å ta med seg alle kvinnene i Ravensbrück, også de som ikke var skandinaviske. Etter dette gjorde Himmler det klart at forhandlingene var slutt. Himmler hadde gitt sin medarbeider, Franz Göring, ordre om å overbringe beslutningen til leirkommandanten i Ravensbrück, men denne var svært negativ til beslutningen. Han hadde fått instruksjon av Hitler om å likvidere samtlige kvinnelige fanger i Ravensbrück dersom fienden viste tegn til å ville trenge inn i leiren. Himmler ringte da personlig til leirkommandanten og beordret ham å frigi kvinnene.

22. april 1945 ble alle de 15 000 kvinnelige fangene i Ravensbrück løslatt med beskjed om å gå til fots mot vest. De ville bli møtt av en transportkolonne fra det svenske, danske og det internasjonale Røde Kors. Det svenske hjelpekorpset fikk således med seg nærmere 4500 ikke-skandinaver fra Ravensbrück.

Mens Bernadotte var i Danmark ba Schellenberg om et snarlig møte. På vegne av ham selv og Himmler ba Himmler om umiddelbar hjelp til å komme i forhandlinger med de allierte om våpenhvile. Bernadotte svarte at et slikt budskap måtte først forelegges den svenske regjering, da det lå utenfor hans fullmakter å opptre som personlig sendemann for en fremmed stat. Men han var villig til å forelegge saken for Sveriges utenriksminister dersom han fikk en direkte anmodning fra Himmler. I møte med Himmler gav han uttrykk for det samme som Schellenberg og sa seg klar til å bryte sin ed til Hitler, som han mente ville ta sitt liv i løpet av kort tid. Han innså at Tysklands militære situasjon var helt håpløs, og ønsket å kapitulere på vestfronten for å slippe kapitulere på østfronten, og gi seg i hendene på russerne. Bernadotte sa seg villig til å formidle budskapet dersom han fikk et løfte om at også Norge og Danmark skulle sikres mot at krigen fortsatte der. Himmler hadde ingenting i mot at allierte tropper rykket inn i Norge og Danmark mens tyske tropper la ned sine våpen, så lenge landene ikke ble besatt av russere. Bernadotte spurte så hva Himmler hadde tenkt å gjøre hvis vestmaktene avslo tilbudet hans. " I så fall tar jeg kommandoen over en bataljon på østfronten og faller i kamp" svarte Himmler.

HITLERS POLITISKE TESTAMENTE

Så sent som på sin 56-års fødselsdag 20. april 1945, hadde Adolf Hitler latt seg hylle av sine nærmeste som Tysklands store fører og seierherre. Selv på denne dagen holdt han sin daglige tale i bunkersen sin med sjefene for generalstaben, hæren, flåten og luftvåpenet, for å analysere hvordan sluttseieren skulle sikres. Til tross for dette var han innerst inne klar over at krigen var tapt og at hans dager var talte. Og nå, da han innså at han måtte forlate denne verden, ønsket han å skrive sitt testamente. Den 28. april kl. 20 tilkalte Hitler sin sekretær og ba henne ta med stenografblokken og tilstrekkelig med blyanter og komme inn på hans kontor., Der dikterte han sin siste vilje. Det ble et langt dokument, som blant annet inneholdt følgende formulering: "Selv om jeg har avstått fra å danne egen familie, har jeg nå bestemt meg for, ved enden av min livsvei, å inngå ekteskap med den unge piken som etter års trofast vennskap har valgt å gå i døden sammen med meg."

Etter diktaten viet Hitler seg med Eva Braun mens sekretæren renskrev dokumentet som var preget av forvrengninger, løgn og hykleri.

Etter å ha utnevnt en ny regjering og sagt farvel til de rundt seg tok Hitler og hans nyervervede kone sitt eget liv. Hitler skjøt seg selv, mens han kone tok en giftkapsel. Likene ble brent.

SCHELLENBERG FÅR NY JOBB

Før Hitler tok sitt eget liv utnevnte han storadmiral Karl Dönitz til leder for det tyske folk. Dönitz ønsket med sin nye makt å forhandle med vestmakten om en kapitulasjon til tross for at dette hadde vært i strid med Hitlers ønske. Hitler avsatte også Himmler fordi han bak hans rygg ville forhandle med fienden. Himmler prøvde siden å begi deg sørover under falskt pass. Men ved en grenseovergang ble han avslørt av britiske soldater og ført til det lokale hovedkvarter. Her svelget Himmler en giftkapsel han hadde gjemt i munnen, og døde slik 23. mai 1945.

Schellenberg ble av Dönitz sendt til Sverige for å sikre at general Böhme kapitulerte i høvelige former. Etter bare noen uker som ambassadør i Sverige, ble Schellenberg sommeren 1945 sendt tilbake til Tyskland for å vitne i Nürnberg prosessen. Senere ble han selv dømt til flere års fengsle av Nürnberg-domstolen.

REDNINGEN AV FANGER FORTSETTER

På krigens siste dag kunne det konstateres at mer enn 20 000 fanger, av flere nasjonaliteter, var brakt i sikkerhet i Sverige av Bernadotte og hans svenske og danske hjelpekorps. Men bussene fortsatte å kjøre også etter at krigen var slutt i Europa.

Til sammen ble 30 000 fanger hentet hjem.