Her beveger man seg ikke på overflaten, men i bokstavelig forstand så går Munch dypt ned i krigsseilernes skjebne både før, under og etter krigen. Han går direkte til kilden – og henter fram tre av de nålevende krigsseilerne.

Som en av dem – Gunnar Knudsen sier: Vi er en utdøende rase. Han er imidlertid i godt selskap med sine to gode venner – Helge Solvang og Ingvald Wahl. Det er en rystende og sterkt gripende historie som rulles opp for oss. Ingen av de tre karene trenger å rope for å bli hørt.
Deres historie er så sterk i seg selv at den roper inn i vår innerste hjertekrok.

Tre trauste sjømenn forteller om lidelse og savn, om torpederinger og påfølgende nerveproblemer. De forteller en opprivende historie om hvordan det var å komme hjem.

Ingvald Wahl sier  det slik:
”Vi kom hjem i stillhet og ble mottatt i stillhet av våre. Jeg husker jeg kom inn til Tromsø som var en typisk norsk sjøfartsby. Der kom vi inn ca 100 krigsveteraner fra Handelsflåten. Vi lå der i mange, mange dager. Det var to aviser i byen - Tromsø og Nordlys, men ikke en av dem nevnte vår ankomst med et eneste ord. Det kunne nesten virke som om vi hadde vært på gal side. Det er innmari hardt å si det slik, men det er den nakne sannhet.
Senere erfarte jeg blant mine venner som havnet i andre byer langs norskekysten – det var ikke noe særegent det jeg hadde opplevd i Tromsø, de hadde opplevd det samme de også. Vi var ikke verdsatt for to flate øre noen av oss”.

Lange år med mange vanskeligheter

I denne filmen er det ikke noe som stikkes under en stol, men Munch Lund blottstiller også dem som motarbeidet krigsseilerne da de kom hjem etter krigen, og daværende regjering og statsminister levnes lite ære i så måte.
Det skulle altså gå 26 år før krigsseilerne fikk den lønnen de hadde krav på, oppspart gjennom Nortraship. Ikke bare kunne inntektene som krigsseilerne seilte inn, med fare for sitt eget liv, betale den norske regjeringen i London under krigen, og gjenoppbygningen av Norge etter krigen. Da de skulle få pengene de vitterlig hadde krav på, ranet den norske staten til seg hele beholdningen, godt hjulpet av krigsseilernes egen organisasjon, Norsk sjøfartsforbund. At de samme herrer med et pennestrøk sendte tusenvis av krigsseilere rett i ulykken virket ikke som noen bremsekloss. Den norske staten kunne for all tid skrive seg inn i etterkrigshistorien som ”røverbanden” som for all tid vil stå for den største skampletten i vår historie.
Da utbetalingen kom var det for sent for mange av krigsseilerne – de var borte.

Fire gode venner på filmpremieren. Fra venstre Gunnar Knudsen, Helge Solvang, Jenny Kristiansen og Ingvald Wahl

Et meget sterkt inntrykk gjør også datter av krigseileren, Ivar Lorang Kristiansen, som omkom etter torpedering 100 nautiske mil syd for Grønnland 20. mai 1941. Han var da 27 år gammel.
Jenny Kristiansen forteller om hvordan moren ble umyndiggjort av rikstrygdeverket i forbindelse med pengene hun hadde krav på etter mannen som omkom under krigen.

De har sin ære i behold

Det stoppet ikke der. Krigsseilerne stilte sist, også i boligkøen med begrunnelsen av at de hadde vært utenlands.

Et slikt tøvete svar viser for all tid hva som kan skje når ukompetente folk skal styre og stelle. Saken var jo at krigsseilerne ikke hadde hatt noen mulighet til å komme hjem. I stedet seilte de år etter år – døgnet rundt – på seilende kruttønner for å hjelpe sitt eget fedreland til å vinne kampen mot nazistenes menneskeforakt. Forrakt for den gruppen sjøfolk er det også, som det kommer fram i filmen, når krigsseilerne vil gi sitt svært verdifulle arkiv til nasjonalarkivet. Saken er grei så langt, men hvis de ønsker å skjenke  denne gaven til dem, så må de også betale rundt 500 000 til arkivet.

Det er hårreisende å høre de tre  krigsseilerne fortelle sine historier, men enda mer hårreisende er det at våre egne myndigheter har hatt en slik nedlatende holdning til dem.
Tittelen er så korrekt som den kan bli: ”Krigsseilerne – med æren i behold”.
Hvis det er noen som har sin ære i behold så er det virkelig krigsseilerne, men filmen viser samtidig at det er en del instanser i Norge som står ribbet tilbake. uten fnugg av ære. Denne filmen viser med all tydelighet at det nok er et kapittel i norsk krigshistorie, mange skulle ønske aldri hadde blitt skrevet.
(Både Ingvald Wahl og Gunnar Knudsen er omtalt på Aktive Fredsreiser nettsider, under linken ”tidsvitner”.)

Filmen er en viktig dokumentasjon

Vårt tidsvitne Gunnar Knudsen, som for øvrig er en av Norges høyest dekorerte krigsseilere, forteller hvorfor han er med i denne filmen:
- Jeg tror at jeg overlevde alle redslene under krigen, for at jeg senere skulle fortelle om dette, ikke minst til den oppvoksende generasjon. Det har jeg fått gjøre på over 100 tematurer for norske skoleungdommer som har reist med Aktive Fredsreiser.
Jeg har alltid vært veldig opptatt av formidling, både gjennom foredrag og radioprogram, men når vi er ute på disse reisene så er vi sammen åtte dager i strekk.

Da har jeg en unik mulighet til å blir kjent med reisedeltakerne, jeg kan fortelle om mine opplevelser og de får rikelig tid til å stille spørsmål.
Jeg var veldig glad da jeg fikk spørsmål om å være med i Eilert Munch Lunds nye film,  sammen med mine gode venner Helge Solvang og Ingvald Wahl.
Gjennom denne filmen når vi langt ut med krigsseilernes historie, og filmen er et meget viktig bidrag når det gjelder dokumentasjon av denne epoken i norsk historie, sier Gunnar Knudsen.
(Gunnar Knudsen er også aktuell med boken ”Fra krigsseiler til Aktiv Fredsreiser” som utgis på Aktive Fredsforlag)

”Krigsseilerne – med æren i behold” er en film vi gir våre beste anbefalinger, og den burde faktisk være med i historiepensumet i norske skoler.