Verdenserklæringen om Menneskerettigheter art 1

"Alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd".
(Verdenserklæringen om menneskerettigheter art.1)

Den andre verdenskrig

De forente nasjoner, FN, en global organisasjon, grunnlegges i 1945 i et forsøk på å sikre varig fred i verden. Politikere og vanlige folk over hele verden er rystet over den annen verdenskrigens ødeleggelser og jødenes skjebne.

10. desember 1948 vedtar FN "Verdenserklæringen om menneskerettighetene". Erklæringen består av 30 artikler som ber medlemslandene å oppfylle innbyggernes grunnleggende rettigheter. Hvert land har ansvar for ikke å forskjellsbehandle mennesker på bakgrunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller andre forhold. Staten har også et ansvar for å sikre innbyggerne sosiale goder som skolegang, arbeid, tilgang til vitenskap og kultur i tillegg til ytringsfrihet, religionsfrihet, organisasjonsfrihet og retten til å delta i styringen av landet.

Innholdet og formuleringene i hver artikkel i Verdenserklæringen diskuteres lenge og grundig av landenes representanter. For eksempel ville den amerikanske representanten at ordlyden i første artikkel skulle være "All men are created equal". Dette likte ikke den kvinnelige representanten fra India. Hvis det skulle stå "all men" (alle menn); hva da med kvinnene? Representanten for Sovjetunionen på sin side likte ikke utrykket "created". Uttrykket kunne tolkes som om menneskene er skapt av en skaper, noe som var uforenlig med den sovjetiske kommunistiske, ikke-religiøse staten. Resultatet ble til slutt: All human beings are born free and equal in dignity and rights (...)".

Med Verdenserklæringen om menneskerettighetene ble det for første gang stadfestet på globalt nivå at menneskerettighetene gjelder for alle, uansett hvor i verden de bor. Siden 1948 er det forhandlet fram et stort antall internasjonale avtaler om menneskerettigheter, både i FN-systemet og i andre internasjonale organisasjoner. I tillegg til Verdenserklæringen er FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (1966) de viktigste dokumentene om menneskerettigheter.
Det at de finnes, betyr ikke at de alltid blir fulgt.
Det at de finnes viser at mennesker med forskjellig livssyn og interesser kan enes om noen fundamentale verdier og samarbeide i sin higen etter å realisere dem.

Hvilke rettigheter?

Verdenserklæringen beskriver et ideal for hvordan myndighetene skal behandle sine innbyggerne. Men hvert enkelt individ har også ansvar for å fremme respekt for andres rettigheter og friheter. Verdenserklæringen er ikke en oppskrift for egoisme, men for et samfunn hvor alle gis rom og mulighet for å utfolde sine evner og få sine grunnleggende behov dekket.

• De sivile rettighetene verner liv, integritet, frihet, rettssikkerhet, privatliv, familieliv, ytrings-, forsamlings-, forenings- og bevegelsesfrihet
• De politiske rettighetene verner retten til å ta del i sitt lands styre (stemmerett og rett til å stille til valg)
• De økonomiske rettighetene verner retten til arbeid, faglige rettigheter og en tilstrekkelig levestandard
• De sosiale rettighetene verner individets rett til understøttelse ved arbeidsledighet, sykdom, uførhet og andre forhold som den enkelte selv ikke rår med
• De kulturelle rettighetene verner retten til undervisning, å ta del i kulturlivet, nyte godt av vitenskap, opphavsrett

Hvem har ansvaret?

Fordi menneskerettighetene er regler for hvordan myndighetene skal behandle mennesker, er de en konstant utfordring til politiske myndigheter, politi, påtalemakt, offentlige sykehus, fengsler, ja til alle som har makt på statens vegne, om å behandle mennesker hensynsfullt og respektere deres integritet og verdighet.
Statene forplikter seg til å respektere menneskerettighetene ved medlemsskap i FN og andre internasjonale organisasjoner. I tillegg kan de ratifisere ("erklære seg for bundet av") konvensjonene, slik de blir en del av nasjonal lovgivning. Hvis statene svikter sin oppgave med å gjennomføre menneskerettighetene, har det internasjonale samfunn rett til å kritisere dem og eventuelt komme med andre reaksjoner. FN, Europarådet og de andre internasjonale organisasjonene skal kontrollere at statene overholder sine forpliktelser. Statene skal innlevere rapporter om hva de har gjort for å bedre beskyttelsen av menneskerettighetene. Innbyggere i europeiske land kan i enkelte saker klage til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Det er også mulighet for å klage til FN for brudd på noen av konvensjonene.

Brudd på menneskerettighetene

Brudd på menneskerettighetene finner sted i alle verdens stater. Ingen er perfekte. Men det finnes store gradsforskjeller. I Europa har særlig situasjonen i det tidligere Jugoslavia vært i fokus på 1990-tallet. Det er opprettet en egen internasjonal domstol for å etterforske og dømme krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten som er begått her siden 1991. En lignende domstol er opprettet for å dømme ansvarlige for folkemordet i Rwanda i 1994. Men også i mange andre land finner det sted omfattende og grove krenkelser. Nigeria, Algerie, Tyrkia, Burma og Kina er noen eksempler.

Ikke-statlige organisasjoner og vanlige menneskers deltakelse

Til tross for at myndighetene i Norge og i mange andre land er positive til menneskerettighetene, vil det alltid være behov for sterke ikke-statlige pådrivere. Det finnes en rekke organisasjoner som arbeider for menneskerettighetene både nasjonalt og internasjonalt. Blant de mest kjente er Amnesty International, Human Rights Watch og Den internasjonale Helsingforsføderasjonen som Den norske Helsingforskomiteen er medlem av.
Det er viktig at folk flest engasjerer seg. Alle har behov for kunnskap om menneskerettigheter, både for å hevde sine egne rettigheter og for å bidra til at andres rettigheter blir respektert. For å kunne forebygge og protestere mot krenkelser av menneskerettighetene, må vi ha kunnskap om dem. Da skapes det større forståelse for hvilke tiltak statene er forpliktet til å iverksette i forhold til oss alle, men ikke minst i forhold til de gruppene i samfunnet som ofte faller utenfor, som for eksempel flyktninger og asylsøkere, innvandrergrupper, vanskeligstilt ungdom, mennesker i institusjoner og andre.

"Since wars begin in the minds of men, it is in the minds of men that peace must be constructed".
(fra UNESCOs konstitusjon)

Menneskerettigheter er rettigheter alle mennesker har bare i kraft av at de er mennesker.