Tilbakemelding fra en far
Trond Arvid Isaksen
Tenkte jeg måtte sende noen ord, etter å ha tenkt og grublet ganske lenge. Tror jeg må begynne med å innrømme at turen vi hadde til Krakow og Berlin med besøkene i konsentrasjonsleirene har gjort STØRRE inntrykk på meg enn jeg noen gang kunne forestille meg.
Tidsvitne Ingemund Midttveit fra Telavåg guidet gruppen i Sachsenhausen
Da jeg kom hjem hadde jeg voldsom fortellertrang – fra og om turen. Og jeg har delt inntrykkene med mange - og jeg er vel ikke i utgangspunktet en taletrengt person. I alle fall - det å oppleve konsentrasjonsleirene, og fysisk være der ufattelige overgrep mot menneskeheten skjedde er noe jeg måtte bearbeide for meg selv. Jeg har måttet lese opp igjen bøkene til Kristian Ottesen, jeg har lest boken "Auschwitz - Nazistene og den endelige løsningen”, og jeg har sett noen dokumentarfilmer om 2.verdenskrig. OG enda er jeg ikke ferdig, jeg tror jeg ikke jeg blir ferdig. For historiens grusomheter gjentar seg; eksempelvis Midt-Østen og nå i Kirgisistan. (Se NRK)
Jeg skulle nesten ønske jeg var lærer for klassen slik at jeg kunne være med å bearbeide inntrykkene sammen med dem. Men det kunne vel blitt i overkant….. min datter mener at jeg – ”gamle gubben” ikke har noe i skolen å gjøre. OG dessuten var dette deres tur, og deres opplevelse…. Men jo da, dette har virkelig gått inn på den ”gamle gubben”.
Inngangen til Sachsenhausen
Så er det dette med interesser: 2.verdenskrig og det som skjedde da har jeg bestandig vært interessert i, ikke minst det som skjedde ”lokalt”. Hjemstedet mitt er ikke så veldig langt fra Narvik, det var ved Narvik at Hitler gikk på sitt første nederlag. Det var mange lokale fiskeskøyter som deltok i krigshandlingene i Narvik/Ofoten. Historiene til disse mennene (de var gamle menn da noen av dem fortalte dem til meg) – har også gjort uslettelig inntrykk. Mange av disse mennene opplevde ting som de aldri verken kunne eller ville meddele noen rundt seg.
Det var fæle opplevelser og mange slet nok med dette resten av sine liv… Disse karene kjempet for et fritt Norge, ufattelig for en innsats for at vi i dag får lov å ha tro, håp og meninger.
I tillegg bodde mine besteforeldre like ved et festningsanlegg; - min bestefars fortellinger var nok det som gjorde at interessen for krigen ble så stor. Også det at det var etablert fangeleirer i nærområdet, det satt både russiske og andre øst-europere i disse leirene. Grusomhetene var ubeskrivelige, om enn i mindre skala enn i de store konsentrasjonsleirene i Polen/Tyskland. Og så krigshandlingene rett utenfor stuedøra; fly, krigsskip, soldater, alt var her. Det er mange små historier fra bestefar (og onkler) som her festet seg….
Onklene mine fortalte om ”Blodveien” – ”Brent jords taktikk” med tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms – ”Lofotraidet” . En av onklene til min far dro da til England og ble mannskap på u-båt. Det at en onkel ”stakk” til England gjorde det nesten slik at resten av familien ble arrestert, det var vel lensmannen som forhindret det. Alt dette har grepet meg; det ble kjempet for frihet for Norge og landets folk.
MEN, men, men, jeg hadde likevel ikke forstått ”alt” ved 2.verdenskrig og nazistene, den endelige løsningen. Derfor ble turen til Polen/Tyskland med Aktive Fredsreiser noe som gjorde at mange brikker falt på plass for meg.
Og, jeg er blitt veldig ”fanget” av temaet, mer enn jeg kunne ane. Har nesten fått et formidlingsbehov.
OG som ikke det var nok, jeg har fått meg noen tankevekkere som går på at en ikke skal ta menneskeverd, menneskerettigheter og frihet for gitt. Jeg må innrømme det som nå skjer i Midt-Østen (Israel/Palestina). Det er ikke noe svart/hvit-bilde av verken den ene eller den andre siden. Det er hele skalaen i grånyanser i mellom, på begge sider.
Men dersom vi ikke kan lære av historien og at mennesker er ulike, hvordan skal vi da kunne komme oss videre som mennesker om vi ikke kan prøve å forstå og respektere hverandre?
Fra roseseremonien i kvinneleiren Ravensbrück.
Den som har ordet i sin makt og evnen til å lytte (og til å forstå) – den kommer langt i å formidle menneskeverd og respekt for andre mennesker. Jeg tror at alt må læres og mennesker må informeres, historien må ikke glemmes. Alt for mange har tatt til seg for mange ”vedtatte sannheter” med sine skylapper og ”forstår” konflikter fra bare en side. (Mange tror at når en ting er sagt mange nok ganger, så er det en sannhet. Det kan bli fryktelig galt).
Dette gjør det vanskelig å rive murer mellom mennesker, mellom kulturer og mellom religioner…. . Det skaper konflikter som er vanskelige å løse….
Så til slutt; Jeg har forstått viktigheten av at ungdom blir formidlet menneskeverd, at konflikter kan løses osv. . Vi må lære av historien, ”murer av vedtatt sannhet” må rives. Ungdom må ha historien med seg for å kunne takle framtiden.