"I'll see you in LIVERPOOL"

Av Sidsel van der Hagen

Dette var en hilsen de norske sjøfolkene brukte når de skiltes for å legge ut på en ny seilas. Og det sier jo noe om Liverpool`s betydning som sjøfartsby.

I mai 2008 arrangerte Aktive Fredsreiser en tur til Liverpool, sammen med Stiftelsen Arkivet i Kristiansand. Det var en minnetur for alle de norske sjøfolk som satte livet til på Atlanterhavet under den 2. verdenskrig. Men det var også et forsøk på å hedre de som overlevde, og som har slitt med traumer av forskjellig slag, og dårlig økonomi fordi de altfor sent fikk utbetalt det de hadde rettmessig krav på. Noen har fremdeles ikke fått mer enn skarve 20 % i krigspensjon selv om de seilte ute alle disse årene! 

Både minnetur og fotballtur

Turen i mai var også en tur for fotball-entusiaster.  Og det ble anledning til å se fotballkamp for de som ønsket det. To krigsseilere var med på turen: Helge Solvang fra Balsfjord i Troms, og Ingvald Wahl, opprinnelig fra Hammerfest, nå bosatt på Sjømannshjemmet i Stavern. Gunnar Knudsen, også bosatt i Stavern, skulle vært med, men måtte melde avbud p.gr.a. sykdom.

Minnetur

Jeg har hatt samtaler med Wahl og Knudsen i Stavern. Og flere telefonsamtaler med Solvang. Og jeg spør dem:  «Dere må da ha vært redde?» «Vi var ofte redde», svarer  de. Uvissheten var stor, ville de overleve neste seilas?  Av 30.000 norske sjøfolk, omkom over 4000.  Den norske handelsflåte var i 1940 den 4.største i verden.  Og den var helt avgjørende for utfallet av krigen.  Flybensin, tanks og annet utstyr ble fraktet over havet til de engelske styrkene.  Tyske ubåter og bombefly gjorde hva de kunne for å stoppe dem. Allerede i 1917, under den 1.verdenskrig, hadde engelskmennene utviklet konvoi-systemet. Og nå, i begynnelsen av denne krigen, ble det videreutviklet.  

Fra 20 til 70 skip kjørte i følge. De kunne være av forskjellig nasjonalitet.  Ble ett skip sprengt i luften, var det strengt forbudt for de andre å stanse for å prøve redde noen av mannskapet.  Så om man selv unngikk å bli torpedert, må det jo ha vært grusomt å se kamerater bli stekt levende i brennende flybensin!

Etterpå, da alt var over, og Norge igjen var et fritt land, kom reaksjonene: Marerittene, søvnløse netter, psykiske problemer, og for noen alkohol-problemer.   
Men disse tre jeg har vært så heldig å bli kjent med, har klart å bearbeide de vonde opplevelsene, og bruke dem positivt.

Tidsvitner

Wahl har gjort en stor innsats i arbeidet for at krigsseilerne skulle få oppreisning etter krigen, økonomisk og menneskelig. Alle tre brenner de for at vi som  ikke selv var født under krigen, skal få vite.

Knudsen reiser som tidsvitne for Aktive Fredsreiser. Over 100 turer har han gjort med skoleungdom!  Og han har vært reiseleder til Normandie. Det er tankevekkende hvordan det er mulig å bruke så vonde og traumatike opplevelser i det godes tjeneste!  Han legger ikke skjul på at han har hatt hjelp fra Høyere makter.  Gunnar var speider i oppveksten, og mang en kveld ba han sin speiderbønn. Og speiderhilsenen «Vær beredt!» hjalp ham til å holde ut i de svære påkjenningene.

Jeg spør Wahl og Knudsen: «Hvordan opplevde dere nyheten om at Norge var okkupert?»  «Det kom som et sjokk», sier de begge. Vi trodde helt til det siste at landet vårt skulle bli holdt utenfor.
«Men dere kunne fått reist hjem?»  «Ja, men valget var ikke vanskelig: Vår plass var ombord. Her hadde vi vår jobb å gjøre.» Etterhvert ble det mer og mer klart for den norske sjøgutten at han seilte for Norges frihet.  At hans innsats, hans utholdenhet var avgjørende. «Hva var verst,» spør jeg.  «Tanken på de der hjemme», får jeg til svar.
Ikke:»Hvordan skal det gå med meg?»  

Helge Solvang var i Finnland de ni første månedene etter krigsutbruddet. Han gjorde alt han kunne for å få hyre på en norsk båt. Som ung sjømann ønsket han å kjempe for Norges frihet på havet, det som var hans rette arena.  Da han endelig kom ut, tilbragte han tre år på sjøen i ett strekk! Litt av en innsats!

Like etter okkupasjonen får alle norske handelsskip beskjed om  å gå til nærmeste britiskkontrollerte havn.

Av disse var Liverpool den viktigste med skipsavganger til de fleste havnebyer i verden. Hartvig Kiran, som var NRK`s programsekretær i BBC 1941-45, skriver i sin diktsyklus om Ola Skutvik og Mariann: «Liverpool er vel den styggaste by ei skute kan tenkjast å gå til..»  2. verset er om sjømannskirka i Liverpool – og 3.verset om sjømannspresten (Alf van der Hagen.)
Hartvig Kiran har tydeligvis vært på kirka i Liverpool, og gir oss et klart bilde av kirka og presten som et trygt holdepunkt i en mørk og turbulent tid.

Frem til bombingen i 1941 holdt den norske sjømannskirka til i George Street, like ved China Town. Senere overtok den kristne kinesiske menighet dette lokalet. Nå er denne menigheten i nabohuset. Den norske kirken fikk låne «The Temple of Humanity» i Upper Parlament Street. Der var de til 1947.

Lime Street var en populær gate for norske sjøgutter. Der lå bl.a. The American Bar. Gunnar Knudsen forteller: «Jeg var ikke ofte på bar. Men en gang jeg besøkte the American Bar i Lime Street, kom servitrisen bort til meg og spurte:»Do you want a scotch?»  Skotsk whisky var så og si umulig å få tak i på den tiden, og den var jo uten tvil den beste.  Jeg ble jo veldig overrasket, og takket ja.  Like etter spurte 2-3 amerikanere som satt ved bordet ved siden av om de kunne få bestilt det samme. «No,» sa servitrisen.  «Ja men han fikk jo», sa de, og pekte på meg.  «Yes, but he is a Norwegian!» fikk de til svar.  Nordmenn sto høyt i kurs hos Liverpools innvånere.

50 års jubileum i Liverpool

I 1993 var det et stort jubileum i byen.  Det var 50 år siden «The Battle of Atlantic» -  det store og avgjørende slaget som snudde utviklingen av krigen til fordel for de allierte.  Tusenvis av marinefolk og sjømenn fra handelsflåten var med, også en stor delegasjon norske. Ingvald Wahl forteller: «Vi sto i en sidegate og ventet på at det skulle bli vår tur til å gå inn i det store toget.  Og vi bar norske flagg.  Da brøt jubelen løs hos de som sto bak sperringene. De løp frem og ropte at vi nordmenn var deres!»

Det var et spontant uttrykk for et varmt og hjertelig forhold mellom Liverpools befolkning og norske krigsseilere.

Liverpool Cathedral er den største kirken i Storbritania.  Den ble påbegynt i 1904, og sto endelig ferdig først i 1978.  30.august 1944 feiret Den norske Sjømannsmisjon 80 årsjubileum. Da var lokalet i Upper Parlament Street for lite, og de fikk låne den store katedralen.  Det var et godt, vennskapelig forhold mellom den norske presten og «the Dean» (domprosten) i den anglikanske katedralen. 

Liverpool var et knutepunkt i konvoisammenheng.  Her, på Pier Head, hadde ledelsen for all konvoitrafikk sitt hovedkvarter.  Og med havna full av tankskip var det ikke rart at Liverpools havneområde ble et populært mål for tyske bombefly.

Engelskmennene skjønte hvilken innsats den norske handelsflåte og den norske marine gjorde i løpet av disse 5 krigsårene.  Den britiske utenriksministeren Anthony Eden sier det slik:» Den norske handelsflåten er mer verdt enn en hær på en million mann!»  Norske myndigheter skjønte det ikke. Det som skjedde med Nortraships hemmelige fond, er en skamplett på vår historie. Lederen for Norsk Sjømannsforbund under krigen, Ingvald Haugen, stemte i mot at krigsseilerne skulle få utbetalt den del av hyren som ble beslaglagt av det statlige rederiet Nortraship. De ble på det groveste sveket av ham som skulle tale deres sak!  Det var først under statsminister Per Borten i 1972 at dette ble rettet opp! 

"Krigsseilerne - med æren i behold"

Det er nettopp kommet ut en DVD-film av Eilert Munch Lund, «Krigsseilerne – med æren i behold». Her får vi høre tre krigsseileres klare tale; Ingvald Wahl, Helge Solvang og Gunnar Knudsen. De gjør fremdeles en stor innsats for å opplyse den yngre generasjon om hva som egentlig skjedde.  Det er alvorlig og tankevekkende det de forteller.  Helge Solvang er skuffet over alt som ikke kom med i denne filmen. Liverpool ble ikke nevnt. Sjømannskirka og sjømannspresten som for hundrevis av sjøgutter var det eneste faste holdepunkt disse fem årene blir overhode ikke omtalt.
Heller ikke myndighetenes håndtering av hvem som skulle få utbetalt krigspensjon – og all urettferdighet i den forbindelse blir ofret oppmerksomhet. 

Aktive Fredsreiser til Liverpool 2008

Den byen vi reiste til i mai i år, var en annen by enn Liverpool 1945! Dokkområdet er blitt til et nydelig strøk med lekre butikker og restauranter og museer.  Oppe i byen er det svære flotte kjøpesentra, men også idylliske små butikker som minner om kolonitid og fjerne himmelstrøk.  En ny stor katedral sto ferdig i 1967, den romersk-katolske «Liverpool Metropolitan Church of Christ the King». Dette er et helt spesielt byggverk med mye vakker kunst.

Det var flott å ha Wahl og Solvang med til Liverpool.  Det ga oss andre et perspektiv på tingene som vi ellers ikke hadde fått.

Solvang har skrevet flere artikler i Tidsskrift for Balsfjord og Malangen historielag.  Jeg siterer fra jubileumsnummeret 1995: « Ca. 40% av den flybensin som England innførte under krigen, kom på norske skip.»  Han skriver også at de fleste norske skip gikk på Atlanterhavsfart. Norge mistet 400 skip på Atlanteren, av et tap på tilsammen 2600 allierte fartøyer. «Vendepunktet kom i 1943»,skriver Solvang. Da hadde man «The Battle of Atlatic», og de allierte fikk overtaket.  Men vi vet at krigen ikke var vunnet med det.

6.juni 1944 – D-dagen i Normandie – kan Gunnar Knudsen fortelle om . Han var med der. Det er opprivende og grusomme historier.  Ufattelig hvordan det går an å leve videre med slike opplevelser!  De fleste av de som har overlevd krigen, og kjempet aktivt på sjø eller på land, har et felles budskap til alle oss andre: Det må aldri skje igjen! De bruker sine dyrekjøpte erfaringer og de siste årene av sine liv i fredens tjeneste. Og det slår meg hvor lite bitre de er, hvor lite hat der er å spore hos dem. 

Som Gunnar Knudsen sier:»Det var ikke tyskerne, det var gestapistene og nazistene..» Men politikernes håndtering etter krigen er de meget skuffet over.

Kompani Linge

De fleste har hørt om Kompani Linge. Men det er ikke så mange som vet at  Martin Linge kom over til Liverpool sommeren 1940 med en skade i det ene benet. Etter en tid på sykehus, oppsøkte han sjømannskirka og presten der, Alf van der Hagen. Sjømannspresten forteller at de satt på en benk i en park i Liverpool da Linge sa at han hadde tenkt på muligheten av å trene opp noen spreke unge sjøfolk til et stridsdyktig kompani for oppdrag  hjemme i Norge.   van der Hagen tente spontant på denne ideen. Ikke lenge etter hadde de et vervingsmøte på kirka.

300 mann møtte opp! Og de samlet inn 2000 kr. i en brødboks ved utgangsdøra. Dette ble starten på Linge-kompaniet.  De trente oppe i høylandet i Skottland.  Og det gikk ikke lang tid før sjømannspresten ble tilsatt som honorær prest for Kompani Linge, i tillegg til at han fortsatte med sin ordinære stilling i Liverpool. Vi vet jo alle hvilken utrolig innsats disse mennene gjorde.  Men kanskje er ikke alle klar over at det hele startet i Liverpool!

I 2007 feiret Liverpool 800 år. I 2008 er den EU`s kultur-hovedstad. Den er en sjarmerende by ved Mersey`s bredd.  Menneskene der er vennlige og hjelpsomme.Og vi må aldri glemme hvor sentral denne byen var i de skjebnesvangre årene 1940 – 1945.

Kanskje vi skulle ta i bruk sjømennenes hilsen: I`ll see you in Liverpool! - og derved hedre deres innsats som var langt større enn det de fleste av oss  nordmenn har vært klar over.

Kilder:
Helge Solvangs artikkel:
Den norske handelsflåten under krigen,  

Balsfjord og Malangens Minnehefte fra 1995.

Oddvar Schjølberg:
Krigsseiler og tidsvitne.

Jon Michelet:
Den siste krigsseiler.

Ingvald Wahl`s historie

Alf van der Hagen:
Der brenningen brøt.