Å spille domino med glede

Jeg har nettopp kommet hjem fra en studietur som ble arrangert av Aktive Fredsreiser for ungdommer fra hele landet. Poenget med turen var å gi deltakerne kulturforståelse, lære oss å uttrykke våre egne meninger, gjøre oss bedre kjent med FNs menneskerettigheter og å lære oss hvordan vi kan forbedre oss når det gjelder å delta i demokratiske og fredsskapende prosesser.

De jeg snakket med før jeg dro sa at de synes jeg var heldig. At alt jeg skulle få se var helt utrolig. Det visste seg at de hadde rett. For, ja, jeg var på en helt fantastisk tur., en tur som ga meg masse ny kunnskap om både historie og litt om meg selv. Jeg fikk også se to nye land som jeg aldri har vært i før og oppleve byer jeg bare har hørt om. Men på en annen side fikk jeg også oppleve å se bilder av ansikter forvrengt i skrik., bilder av døde mennesker i massegraver, jeg så Davidsstjerner skrapet inn i veggene i fangeceller og følte tomheten i å gå forbi krematorier med innebygde gasskamre. Jeg sto i et ti meter langt rom hvor den ene veggen var laget av glass og fylt med proteser fra fangene som en gang hadde ankommet Auschwitz. Og jeg så galger hvor fanger måtte stå i kø for å vente på å bli hengt mens alt de kunne gjøre var å se på at køen ble mindre og mindre for hver fange som ble drept foran dem øynene på dem. Grunnen til at de ble drept var ganske enkelt at de var annerledes. De var ikke slik som Hitler ønsket at mennesker skulle være. Det var rett og slett mobbing på et utrolig høyt plan. Det må ha vært en ubeskrivelig kraft som drev disse SS-soldatene. Hva som enn driver et menneske som steriliserer et barn på 9 år uten bedøvelse eller skyter hjelpeløse mennesker for moro skyld må være voldsomt sterkt. Hva er galt når et menneske har så lite medfølelse for et annet menneske.

De fleste som bor i Norge vet hva normal folkeskikk er. Og alle vet at man ikke skal mobbe andre. Dette lærer nordmenn fra tidlig alder, men vi har fortsatt ikke lært å praktisere kunnskapen vår. For hva hjelper det å være snill mot en person som er såkalt "annerledes" hvis man uansett skal snakke dritt om denne personen så fort han eller hun forlater rommer?Alle som vet noe om det som skjedde i Auschwitz vet også hvordan det kan bli når noen mangler all form for respekt for et annet menneske eller folkeslag.

For det var det som hadde skjedd da de første politiske fangene først ble brakt til Hitlers fangeleire. Mennesker som var annerledes ble mindre verdt, og til slutt var de ikke mennesker mer i det hele tatt., bare levende blinker for en gjeng frivillige SS-soldater. Det var ganske klart at disse soldatene ikke hadde noen form for respekt for fangene sine. Fangene var rett og slett ikke noe verdt for dem.

Alle blir født med muligheter, men hvor mange muligheter man har varierer fra person til person. Muligheter kan avgjøre forskjellen mellom det å være verdt mye eller lite, både i det sosiale liv og i samfunnssammenheng. Man vil nok beskrive alle mennesker som verdifulle, men i realiteten synes vi at noen mennesker er mer verdt enn andre. For hva svarer du når noen spør deg hvor mye et liv er verdt for deg? Jeg tror at du uten tvil kan si at et liv er uvurderlig, men du vil ganske sikkert eter hvert innrømme at det kommer an på hvem sitt liv det er snakk om. Jeg stilte en venn dette spørsmålet og hans svar var bl.a.: "Jeg ville jo dødd for noen jeg elsket, hvordan kan jeg elske noen jeg aldri har møtt?". Det høres jo forferdelig ut, men det kommer som regel av spørsmål om etikk, at mennesker er sosiale og følsomme skapninger som knytter oss til og vil verne om dem vi holder kjær.

Frykten for det ukjente er et naturlig instinkt hos alle dyr, men bør ikke vi mennesker, som for lenge siden har stilt oss selv høyere enn alle andre levende skapninger, snart slutte å skylde på instinkter fra urtida og heller prøve å gjøre noe med fremmedfrykten vår? For noen høres realiteten slik ut: Blir du født til verden med ingenting er det ganske stor sjanse for at du blir det som du ble født som - nemlig "ingenting". Det blir jo selvfølgelig helt feil å si dette, en er jo selvfølgelig verdt like mye som alle andre selv om man ikke har like mange muligheter. Det kan ofte være vanskelig for en person som har levd hele livet sitt i undertrykkelse og alltid visst at han eller hun var sisteprioritert, å få tilbake følelsen av at han eller hun er verdt noe som helst.

Å godta mennesker som kanskje ikke ser ut som ditt eget speilbilde eller oppfører seg og tenker som deg er ikke store kunsten. Det handler ikke om å tenke på og finne ut hvor mye et menneske er verdt, men egentlig bare om å godta andre og mennesker som er annerledes. Når man godtar et annet menneske får man med en gang en innebygd respekt for denne personen, uansett hvem det måtte være. Og litt mer respekt kunne nok gjøre det norske samfunnet godt til tider. Med respekt får man ut noe annet flott i mennesket, nemlig medmenneskelighet. Medmenneskelighet kan være så mangt. Det behøver ikke være å hjelpe noen som ikke bor like bra som deg eller som ikke får nok mat. Det trenger ikke ha noe å gjøre med å gi fra seg lønning fra hele forrige måned engang. Bare det å gi støtte i hverdagen, det å hjelpe en mor med barnevogn inn i bussen eller å holde døra åpen for noen. Et menneske som selv blir hjulpet har lettere for å hjelpe andre. Å gi penger til TV-aksjonen eller OD redder kanskje ikke hele verden, men det betyr utrolig mye for dem som faktisk mottar hjelpen vi gir. Å være verdt noe er viktig for alle mennesker, og det skal ikke mye nedlatende snakk til en person hvor verdiløs og ubrukelig han eller hun er før personen begynner å tro på det selv. Bare det å være arbeidsledig kan få en person til å føle seg deprimert. Ingen fortjener den følelsen som kan ødelegge et menneske så stygt psykisk over lengre tid. Å få noen til å føle seg nyttig og verdifull er derfor ikke bare viktig for å være snill mot personen, men også for å beskytte og ivareta han eller henne.

Glede og hat har stor dominoeffekt, så hvorfor bruker vi ikke gleden til å spille domino med i stedet for å slite ut brikkene med et spil som uansett vil slå negativt tilbake på oss selv? Forståelse for det som er annerledes får fram gleden i dem som blir godtatt, og lykkelige mennesker sprer glede. En oppfordring til den som for eksempel skal jobbe på OD-dagen er derfor å huske hva det var du jobbet for, og se "Operasjon Dagsverk's" internettsider av og til, og der kan du lese om hva du har vært med på å utrette for mennesker som trengte din hjelp. Ingen kan være perfekte, ingen kan gå gjennom livet uten en ond tanke, men å lære litt om hverandre og være litt mer forståelsesfull kunne kanskje ha hjulpet litt?

Konsentrasjonsleirene er ikke bare en rekke museer, men også en advarsel om hva som kan skje når en fundamental mangel på respekt for de mennesker som er annerledes tar overhånd. Det finnes ingen grenser når fremmedfrykt og rasisme blir for sterk. Ondskapen kan faktisk vokse seg like stor igjen. Det lærte jeg i løpet av turen min. For i gangen til det ene huset i Auschwitz I står det skrevet med store bokstaver:

"The one who does not learn from history is bound to live through it again".
Den som ikke lærer av historien er dømt til å gjenoppleve den".

Så mitt spørsmål blir: Hvem har du gledet i dag?