HVORFOR EN PRIS OM FANGENES TESTAMENTE?
Vi skal i dag dele ut en pris, og man kunne kanskje med rette spørre seg: Er det plass til nok en pris i denne prisfloraen. Vi har fredspris, en rekke litteraturpriser, spellemannspris, matematikkpris og sikkert mange flere. Til like bærer den det pretensiøse navn TESTAMENTE, en slags verdifull erfaringsgave fra en bestemt kategori mennesker.
Bakgrunns idéen oppstod i erkjennelsen av at tiden begynte å renne ut for oss gamle fanger fra tyske fengsler og konsentrasjonsleirene. All fangelitteratur, alle monumenter, alle museer og dokumentasjoner til tross: Tidens tann vil gnage uten barmhjertelighet, og våre opplevelser ville blekne i tidens generaliserende prosess. Var der likevel noe ved våre opplevelser som var spesielt, noe som det var umaken verdt å få brakt videre til etterslekten? Like etter frigjøringen trodde vi at vi var i en særstilling, og vi var besjelet av parolen ALDRI MER. Ettersom årene gikk hen over oss fikk vi erfare at vi fikk et stadig større antall lidelsesfeller, og vår parole ble erstattet av hjertesukket fra vår tids store tidsvitne Eli Wiesel: SKAL DA DETTE ALDRI TA SLUTT? Hva var så dette spesielle? Millioner av mennesker led og lider fortsatt under krig og okkupasjon, men de rettsløse fangers skjebne synts å være preget av et generelt mønster: Ondskapsytringer med enkeltmennesker som Det Ondes aktører. Hvordan skulle man rette oppmerksomheten mot dette fenomen og dermed bidra til en holdningsendring? Man var klar over at det var naivt å tro at man helt kunne utrydde Det Onde. Med vår kristne bakgrunn er ideen om arvesynden grunnfestet. «Fri oss fra Det Onde» er en av bønnene i Fader Vår.
Den opprinnelige ide var ikke så lite ambisiøs. Minnet om de norske politiske fanger skulle holdes levende ved opprettelse av et fond, eller legat som skulle bære deres navn. Avkastningen av fondet skulle gå til spesifiserte forsknings- og utredningsarbeider som tar sikte på å kartlegge de holdninger som utvikler et individ til plageånd, torturist, bøddel og gasskammerfunksjonær i en bestemt ideologis navn. Dette ut fra det syn at man for å bekjempe et fenomen må ha fulle kunnskaper om det. Det ble uttrykt forståelse for at utarbeidelse av legatets statutter vil kreve tid og faglig bistand. Samtidig ble det også uttalt tro på at et slik tiltak i fremtiden ville bli tillagt vekt fordi det nettopp kom fra oss.
Legatideen måtte forlates og ble etter hvert omarbeidet til et Konsentrasjonsleirfangenes Testamente. Dette skulle virke gjennom et årlig seminar rettet mot forskjellige målgrupper. Betingelsen for at det skulle kunne virke i fremtiden var at ideen ble overtatt av en levende organisasjon for hvilken dette ville være naturlig. Det skal sies at samværet med skoleungdom på holdningsskapende turer til tidligere konsentrasjonsleirer i Polen og Tyskland virket befordrende på utarbeidelsen. Stikkordet for disse opplevelser ble «Auschwitz» ledsaget av spørsmålene «Hvordan var dette mulig, og hvordan kan man hindre gjentagelser»? Parolen måtte bli «Nå har vi lært om Auschwitz. Hva kan vi lære av Auschwitz».
Rkimeligvis har historien om Holocaust og livet i konsentrasjonsleirene vært et fristende forskningsobjekt for psykologer. Et klassisk eksperiment ble utført av psykologen Philip Zimardo. Han velger ut unge amerikanske menn som er testet på forhånd for å skille ut eventuelle anormale typer. De deles i to grupper som skal gjennomføre et spill hvor deltagerne spiller henholdsvis fangevoktere og fanger i en fengselssituasjon. Fangevokterne fikk uniformer og bar mørke briller. Fangene ble påført et meget usselt utseende og ble underlagt strengt og ydmykende reglement som det var fangevokternes oppgave å påse ble overholdt, samt å iverksette straffer ved den minste forseelse. Eksperimentet var planlagt å vare i 14 dager, men det måtte avbrytes etter 7 dager. Fangevokterne var i ferd med å gå av hengslene. De utviklet en utrolig grusomhet som langt overgikk forsøkslederens fantasi. Det oppstod en vekselvirkning mellom fangenes stadig tiltagende ydmyke holdning og vokternes tiltagende grusomhet. Man var altså vitne til at kjekke, hyggelige amerikanske gutter kunne nærmest bli monstre av den sorten en bare har hørt om i konsentrasjonsleirene.
Med dette nærmer vi oss vårt testamentes kjerne. Konsentrasjonsleirfangenes situasjon er blitt generalisert. Den rettsløse fange trer frem. For ham er det uinteressant hvem misdederen er og hva han står for. Muligheten for at der slumrer en misdeder i oss alle er tilstede. Det løper ut i spørsmålet: Hvordan bygge barrierer mot utviklingen av denne mulighet?
Det er fristende å se litt på de siste tiders begivenheter:
Saddam Hussein er en despot, kanskje en av de verste. I det øyeblikk han er fange nyter han imidlertid vår bevågenhet. Å grafse i hans munnhule i hele verdens påsyn er en åpenbar krenkelse av menneskeverdet. Når nazistene mishandlet russiske krigsfanger og fanger i Irak åpenbart berøves sin rettsikkerhet under militær bevoktning, er dette eksempler som setter konvensjoner og militæretikken på listen for Testamentets oppmerksomhet.
Etter offentliggjøringen av fangemishandlingen i Irak ved amerikanske soldater uttalte den amerikanske presidenten: «We americans are not like that.»
Selvfølgelig er de ikke det. Heler ikke tyskerne er slik eller russerne, eller serberne, eller you name it.
Hva er det som gjør at mennesker i visse situasjoner hopper av sine moralske hengsler?
Det er sannelig et studium verdt. Det er fanger og andre vergeløse som er ofrene. Fangenes Testamente er viet dem.
Utviklingen har gått fra ideen om et fond for studium av de her skisserte forhold via målrettede seminarer over til en pris til folk som har bidratt og bidrar på dette område. Jeg er Helga Arntzen meget takknemlig for at hun som leder av en levende organisasjon grep ideen, og gjennom sin sjenerøsitet realiserte den på en så fruktbar måte ved instituering av en pris. Likeledes er jeg Fredsforskningsinstituttet PRIO takknemlig for den ekstra verdifulle støtte det er at det her tiltrådt dette tiltak og aktivt deltar i nomineringsprosessen og valg av vinner.
Jeg skal tilslutt få lese opp statuttene for prisen. De er utarbeidet i felleskap av Aktive Fredsreiser og Fredsforskningsinstitutet PRIO.
Fangenes Testamente:
Når menneskeverdet krenkes og individets frihet gjennom ulike former for ensretting knebles, er det likegyldig for den krenkede hvilken ideologisk signatur overgrepene bærer. I følge historien kan disse i mange tilfeller føres tilbake til fanatikere hvis ideer tar Det Onde i sin tjeneste. I erkjennelse av dette ser vi det som vår oppgave å henlede kommende generasjoners oppmerksomhet mot forhold som gir denne kneblende og destruktive konsekvens. Her nevnes bl.a.: Rasisme, Nasjonalisme, Ensrettede politiske ideologier samt Religiøs fanatisme. Erfaring viser oss stadig at fanger uten rettslig beskyttelse vil oppleve enkeltmenneskets ondskap.
Ved ettertanke fører dette til det nærgående spørsmål: «Kan jeg bli slik i en liknende situasjon?»
Vil kunnskap om hvor lett det er å utføre onde gjerninger kunne øke motstandskraften mot å iverksette dem? – Vi tror det.
Forskning bidrar til kunnskap. Kunnskap bidrar til innsikt. Men bidrar innsikt til beredskap mot ondskap? Med beredskap menes her de holdninger og oppfatninger som finnes utbredt i befolkningen, og som bidrar til å mobilisere mot ondskap, i form av eksempelvis rasisme, intoleranse og totalitære idelogier. Det er forskeres og intellektuelles oppgave å bidra til en slik beredskap. De må bruke av sin kunnskap til å fortelle om ondskapens ansikt, om de prosesser og virkemidler som brukes i dens tjeneste.
Forskere i disipliner som sosiologi, psykologi, psykiatri, filosofi, historie, teologi etc. oppfordres til å popularisere den kunnskap de måtte ha og få om det nevnte problem til fremme av en beredskap mot onde gjerninger. Vi anser oså at forfattere vil kunne ha meget å bidra med.
Med utgangspunkt i betraktingene ovenfor vil Aktive Fredsreiser i samarbeid med fredsforskningsinstituttet PRIO utdele en årlig pris til den eller de som i skrift, tale eller handling medvirker til opplysning som fremmer forståelsen av Det Onde slik at vi bedre skal bli i stand til å bygge barrierer mot det i vårt eget sinn. Formidling av kunnskap i denne tjeneste er en spennende utfordring som ikke på noen måte kommer i konflikt med forskningens frihet eller forskernes integritet. Snarere er det slik at forskeren forsvarer sin frihet ved å formidle kunnskap og innsikt som kan demme opp mot ensretting og totalitære ideologier.
Derfor vil denne pris i særdeleshet gå til forskere som har brukt av sin tid, kunnskap og innsikt for å bygge opp en reell beredskap mot ondskap – og vi kan legge til:
Til fremme for fred.
Tollef Larsson