Appell av Lauvhjell under markering mot krig i irak

Appell på Risør Torv, 15.februar 2003.
Av Ordfører Lars Lauvhjell

Vi er gledelig mange her på Torvet i Risør i dag, på en vinterlørdag i februar.  Det er også samlet mange mennesker mange andre steder i Norge akkurat nå.  Også over hele Europa er det masse mennesker ute, med samme agenda og samme budskap, nemlig:  Vi sier et klart og sterkt nei til å løse vanskelige internasjonale konflikter ved å sette i gang krig!  Verden trenger fred, ikke mer krig!

En hel verden følger spent med på hva som skjer rundt Irak-krisen fra dag til dag, og nærmest holder pusten.  Også her i vårt lokalsamfunn er vi mange som deler en sterk uro og frykt for en mulig krig, og ikke minst for følgene av den.

Det pågår nå en intens drakamp mellom krig og fred på hele den storpolitiske arena, der FN`s sikkerhetsråd, NATO-landene og enkeltnasjoner er satt under et voldsomt press. En trenger ikke være noen spesielt dyptpløyende analytiker for å se at en tilsynelatende fastlåst situasjon er oppstått.  Pila peker dessverre altfor tydelig på krig, mye på grunn av det en kan kalle for ”bordet fanger” – retorikk, fordi USA lenge har sagt at de vil gå til krig mot Irak, uansett om FN`s sikkerhetsråd godkjenner det eller ikke.  Derfor er vi nå vitne til en dramatisk utmattelseskrig med ord og argumenter mellom verdens stormakter, der USA åpenbart legger et meget sterkt press på dem som ønsker å håndtere saken annerledes, for å få til en såkalt enighet.  Eller sagt på en annen måte, presse andre land til å gjøre som de vil, - i realiteten gå til krig.  For meg synes det helt meningsløst hvis en ikke lar våpeninspektørene få nok tid og mulighet til å gjøre jobben FN har satt dem til.  Da virker det jo som krigen blir et mål i seg selv.

Dette oppleves særdeles frustrerende og skuffende for de av oss, meg selv inkludert, som har ment at det har vært viktig for oss å være i en allianse med USA, og som fortsatt ønsker å ivareta vårt lands tradisjonelt gode forbindelser med dem.  Akkurat her er det vel dessverre slik at vi er vitne til at det er makta som ter seg, og den ser ikke særlig pen ut.  Det som forundrer, og er et stort tankekors, er at USA ved sin krigsretorikk, sine trusler og opptreden overfor sine venner, er i ferd med å skusle bort all den fortjente sympatien de fikk etter 11.september for halvannet år siden.  Det må da være lov til å si fra, ikke minst til sine venner, at en er uenig, uten å få stempel som illojal og feig.

Norges stemme er kanskje ikke spesielt gjennomtrengende på den storpolitiske arenaen, men vi kan uansett si fra likevel.  Og som medlem i FN, og også NATO, og med en positiv historie fra internasjonalt fredspolitisk arbeid, har vi en viss tyngde likevel. Derfor tror jeg det er viktig at vårt lands øverste myndigheter får vite at folk bryr seg, og ønsker at alt blir gjort fra Norges side for å unngå krig.  Det er også viktig at det blir tydeliggjort at vi som nasjon ikke må delta i en eventuell angrepskrig. Det er det vi sier fra om akkurat her og nå.

Og vi sier fra, fordi konsekvensene av en krig mot Irak, vil kunne bli store og skremmende.   For Irak, vil de helt sikkert bli voldsomme, med store menneskelige tap og lidelser, ikke minst for sivilbefolkningen, i et fra før av utarmet og krigstrøtt land.  Det er også en overhengende risiko for at en slik krig vil føre til en mer ustabil og farlig verdenssituasjon.  Det vil dessuten opplagt kunne føre til større splid mellom den kristne og muslimske verden, og dermed ytterligere destabilisere situasjonen i Midt-Østen, med økt krigsfare også der. 

Så ser vi også at dette er i ferd med å skape en dyp splittelse i FN, noe som kan bli meget alvorlig og urovekkende, og sette FN på sidelinja for lang tid framover.  Dessuten skaper det strid og mistillit mellom nære allierte og venner i NATO, og svekker og delvis lammer den organisasjonen.  Og ikke minst er det en åpenbar risiko for at Norge skal bli involvert i det som vanskelig kan kalles for annet enn en angrepskrig.  Det ville i så fall innebære brudd på vårt lands tradisjonelle politikk og klare etiske holdning til krig.  For meg blir det en total meningsløshet, hvis Norge, som har fått i oppgave å dele ut Nobels Fredspris hvert år, skulle støtte, og kanskje til og med delta, i en krig med en såpass uklar og tvilsom agenda.

Vi bør alle være opptatt av at denne konflikten blir løst med fredelige midler.  Som enkeltmennesker har vi et selvstendig etisk og moralsk ansvar, og dermed en plikt til å ta stilling til viktige spørsmål ut fra det.  Etter mitt syn, må vi derfor prøve å påvirke så lagt vi kan, slik at krigen kan unngås. 

Det kan reises noen helt grunnleggende, og ikke minst etiske og moralske spørsmål, i forhold til hvordan en stiller seg til den innfløkte problemstillingen omkring det å gå til krig mot Irak.

Ett vesentlig spørsmål er om motivet er klart og tydelig nok definert, og ikke minst legitimt nok, til at en kan forsvare å påføre andre mennesker så store lidelser som denne krigen kan komme til å gjøre?  Andre viktige spørsmål er:  Vil et sønderbombet og knust Irak, muligens uten despoten og kjeltringen Saddam Hussein, gjenopprette noen stabil og varig fred i verden?  Vil det gjøre slutt på den meningsløse terrorismen vi stadig opplever? – Eller vil en krig kunne bli en stimulans for ytterliggående grupper, slik at vi vil få en enda sterkere polarisering, og enda mer terror og utrygghet?  Hvordan kan en slik krig komme til å virke inn på stabiliteten og maktbalansen i verden, og ikke minst på tillit og samarbeid de ulike nasjoner, kulturer og religioner imellom?

Det er mine noe famlende svar på disse spørsmålene, som gjør at jeg står her i dag, og støtter denne aksjonen.  Jeg tror at både verdenssamfunnet og vi alle vil tape på en krig, både på kort og på lang sikt.  Derfor har jeg skrevet under på oppropet, og oppfordrer alle til å gjøre det samme.  Husk at sammen blir hver enkelt til mange, og mange sammen blir en sterk påvirkningskraft!