27. januar - en merkedag i Europas historie

Av Oddvar Schjølberg

I år er det 60 år siden krigen sluttet. Det vil bli mange slags forskjellige markeringer rundt om i Europa i den forbindelse.

Ikke minst vil det bli markert den 27. januar i utryddelsesleiren Auschwitz. Det var denne datoen i 1945 dødsfabrikken ble befridd av soldater fra Den røde arme.
De trodde knapt det de så da de gikk inn "Helvetets porter på jorden".

50.000 fanger var jaget ut på dødsmarsj på dette tidspunktet, og inne i leiren var det noen tusen fanger igjen. Blant brente brakker, uten klær, mat eller vann forsøkte de å finne litt ly mot vinterkulden. For å prøve å leve en time til, eller kanskje enda en dag.

Senere skulle en hel verden bli sjokkert over det bestialske som hadde skjedd innenfor piggtrådgjerdene. Her ble hundretusener utslettet fordi de ikke var av den ariske rase. Gasskamrene var i bruk døgnet rundt.
Mennesker kom i jernbanevogner - som kveg - og ble sendt videre til "vaskerom og desinfeksjonsrom". Morderne hadde sans for renslighet. I grupper på rundt 2000 ble fangene sendt inn i gasskamrene. Hvert kammer hadde sitt kontrollrom hvor bødlene sto klar til å åpne kranen med cyklon. Utenfor ventet de som skulle klippe av håret og trekke ut evt. gullplomber, før likene ble videresendt til krematoriene. Det var lagt opp som en stor bedrift. En bedrift der det var om å gjøre å holde "produksjonen" i gang og utrydde flest mulig mennesker på kortets mulig tid.
Her ble det drevet såkalte medisinske eksperimenter på forsvarsløse mennesker, og her var det hatets og voldens ideologi som rådet grunnen. Mennesker i alle aldre ble krenket på det groveste og fratatt all menneskelig verdighet.

Vi vet hva ondskap er i våre dager, fordi vi ser det på TV hver eneste dag. For de aller fleste av oss så virker volden og krigen fjern og på en måte uvirkelig.
Vi blir forferdet og skremt. Vi stenger inntrykkene ute, og vil ikke slippe dette inn på oss. Slår oss til ro med at der er jo ikke vårt problem, for det er ikke noe vi kan gjøre med dette likevel.

60 år etter Holocaust skyller en ny antisemittisk bølge inn over vårt kontinent. Hva har vi lært av historien? Står Europa i ferd med å glemme sin historie. Da er det på tide å rope at varsku! I dag brennes både synagoger og moskeer i flere av de europeiske land, og det finnes rotløse ungdommer som er et lett bytte for agitatorer som står for en menneskefiendtlig ideologi.

I dag er det dessverre fortsatt hender som hever seg av grupper som proklamerer at holocaust ikke har skjedd. Det er fortsatt - den dag i dag - nazistiske overgrep og rasistiske tendenser. Fortsatt er det dem som hevder det fornedrende menneskesynet at en menneskegruppe er den andre overlegen. Historien gjentar seg - men innpakningen er ny.

Derfor trenger vi et sterkt engasjement for å demme opp mot disse tendensene. Her kan vi alle være med å gjøre noe. Både organisasjoner, skole og foreldre, og hver enkelt av oss.
Vi må være med på å skape nye bærende tradisjoner - tuftet på menneskerettighetene - slik at vi aldri mer tillater at intoleranse, nynazisme, antisemittisme og rasisme får grobunn iblant oss.

Nå begynner danskene å frykte for at nazivolden skal spre seg over Kattegat - fra Sverige. Vi må ikke være så blåøyde å tro at situasjonen er noe bedre i Norge. Han har utvilsomt rett formannen i Amnesty i Sverige - Jesús Alcala - når han uttaler:
" Vi har ikke tatt det alvorlig nok. Vi har vært tause alt for lenge, og tausheten har ikke hjulpet. Den har i stedet banet veien for en stadig mer høyrøstet nazisme.
Man kan bli så fordomsfri at man søker etter formidlende omstendigheter ved det motbydelige, og så blir fordomsfriheten til kynisme og likegyldighet. Jeg vender meg sterkt mot dey psykologiserende syn på nazister, fordi det fratar dem ansvaret for deres handlihger. Hvis vi ikke tar nazistene alvorlig, så tar vi heller ikke nazismen alvorlig."

La 27. januar bli en refleksjonenes dag. For ved å minnes de ugjerningene som ble begått i Auschwitz og alle de andre nazileirene, kan vi forhindre at det gjentar seg.