FN's tusenårsmål

Under følger utdrag av FN's tusenårsmål

MÅL 1: Halvere fattigdom

At man kan halvere verdens fattigdom og sult høres helt utrolig ut. Men det har FN satt som mål som skal nås innen 12 år.
En av fem mennesker i verden lever i ekstrem fattigdom (dvs. under en dollar å leve for om dagen - i følge Verdensbankens utregning).
Selv om verden som helhet blir mindre og mindre fattig, er forskjellene enorme. Det østlige Asia og stillehavsområdene har de siste årene hatt en eventyrlig utvikling, der stadig flere kommer seg ut av den verste fattigdommen. I det sørlige Afrika ser fattigdommen derimot ut til å spre seg heller enn å minke. Halvere sult er enda vanskeligere.
Når det gjelder å halvere antall mennesker som sulter, er framgangen dårligere. På samme måte som med fattigdom går enkelte regioner i helt feil retning i forhold til tusenårsmålet.
Også her er Øst-Asia og Stillehavsområdene på god vei, mens det sørlige Asia fortsatt har skremmende høye tall hva feilernæring angår. I Afrika sør for Sahara blir antallet mennesker som er utsatt for feilernæring og sult bare større og større.

MÅL 2: Utdanning for alle

Utdanning er en viktig brikke i det aller meste: reduksjon av fattigdom og ulikheter, forbeholdt helse og bedre sosiale vilkår. Det gir også grunnlag for stabil økonomi.
Tusenårsmålet nummer to er at alle barn i verden har tilgang på grunnutdanning innen 2015.
FN ønsker full grunnutdanning for absolutt alle innen 2015. Stor utfordring å utdanne alle verdens barn, men dersom man får det til vil det kunne resultere i samfunnsmessige goder som går langt utover det å kunne lese og skrive.
Suksess i oppnåelse av dette målet, vil gi millioner av mennesker evner og muligheter til å komme ut av fattigdommen. Det må utdannes lærere, bygges skoler, skaffe flere lærerbøker og redusere kjønnsdiskrimineringen. Dette er noen av utfordringene.

MÅL 3: Fremme likestilling

I følge statistikken har utdannende kvinner større valgfrihet, blant annet når det gjelder ekteskap, arbeidsliv og når og hvor ofte de får barn. De kan gripe flere økonomiske muligheter og de har bedre forutsetninger for å delta i og påvirke samfunnets politiske, sosiale, økonomiske og miljømessige utvikling.
I Afghanistan gir Verdens matvareprogram (WFP) skolebarna minimum et næringsrikt måltid per dag. I tillegg får familiene fem liter matolje per datter de sender på skolen. Dette gjør det mer økonomisk lønnsomt for familiene å sende jentene på skolen, enn å selge dem til gifteklare menn eller sette dem i arbeid.
I de fattigste landene er det mindre sannsynlig at jenter begynner på skolen enn gutter. Det er også større sannsynlighet for at jentene slutter før skolen er ferdig.
Ofte er dette fordi foreldre ser på gutters utdanning som viktigere, eller at jenters arbeid i hjemmet blir sett på som viktigere enn skole.
Utdanning av kvinner kan ha mange fordeler. Det øker produktiviteten og minsker fattigdommen. Det øker likestillingen mellom kjønnene innen husstanden og kvinnen står friere til å ta avgjørelser selv. Dette fører ofte til fertilitetsraten synker og mødrenes helse blir mye bedre.
Utdannede kvinner gjør stort sett en bedre jobb med å oppdra barn. Dette øker sjansen for at barna overlever, at de har en bedre helse og får en bedre utdanning.
Kvinnelig frigjøring er mye mer enn det som foregår i klasserommet og i husholdningen. Analfabetisme, antall kvinner som jobber utenfor jordbruk og antall plasser i det nasjonale parlamentet som er kvinner, er andre indikatorer på likestilling.
Dette viser at selv om kvinner oppnår full likestilling innen skolevesenet er det fremdeles mye som må gjøres før likestillingen er total.

MÅL 4: Redusere barnedødeligheten

Dødeligheten hos spedbarn og barn under 5 år falt med rundt halvparten fra 1960 til 1990. I Kina, Sri Lanka og Vietnam falt barnedødelighetstallene med nesten to tredjedeler, og det gir håp om at det samme kan gjentas nå i andre fattige land.
Det ser imidlertid ikke bare lyst ut. I enkelte regioner skal det nå betydelig innsats til om man skal nå målet om to tredjedels reduksjon i barnedødelighet frem til 2015.
Millioner av barn lever ikke lenge nok til å oppleve sin egen femårsdag. De fleste av disse barna dør av sykdommer det er fullt mulig å behandle, som diare og malaria. Hvert år dør 11 millioner barn under fem år - det tilsvarer 30 000 barn om dagen.
Spredningen av HIV og AIDS og oppblomstringen av malaria og tuberkolose hjelper heller ikke på statistikken.
Andre faktorer er urent vann, utilstrekkelig innumisering, krig og konflikter.
For at vi skal få en reduksjon i spedbarn- og barnedødlighet kreves det store investeringer i grunnleggende sosiale tjenester, undervisning av foreldrene og bedring av ernæringen, særlig blant de fattige.

MÅL 5: Bedre mødres helse

I 1995 døde mer enn en halv million mødre av komplikasjoner ved graviditet og barnefødsel. 99 prosent av disse døde i utviklingsland, hvor slike komplikasjoner er den største dødsårsaken for kvinner i reproduktiv alder.
Mer enn halvparten av alle barselsdødsfall skjer i Afrika. I mange afrikanske land dør det en mor for hver 100 velykkede fødsel.
Graviditet i tidlig alder og kort tid mellom graviditetene øker farene både for mor og barn. I noen kulturer uføres det utrygge og helsefarlige aborter som utsetter kvinnene for stor helsemessig fare.
Utilstrekkelig ernæring, ubeskyttet sex og dårlig helsestell under graviditeten øker sjansen for komplikasjoner under graviditet og fødsel.
For å redusere dødsfall blant gravide og fødende trengs betydelig større investeringer i de fattige landenes helsevesen. Omfattende økonomiske løft må til, skal man greie å øke kvaliteten så vel som kvantiteten på slike tjenester.

MÅL 6: HIV/AIDS og malaria

Rundt om i verden er det 42 millioner mennesker som lever med HIV/AIDS, hvorav 3, 2 millioner er barn under femten år. Epidemien truer med å reversere mye av det som har blitt oppnådd gjennom utvikling.
I Afrika er AIDS mer en et helsemessig problem, det skaper også enorme sosiale problemer. Når foreldrene dør av AIDS, må de eldste barna ofte ta vare på sine yngre søsken. I mange land i det sørlige Afrika har de i tillegg ikke rett til å arve sine foreldres eiendeler.
HIV/AIDS er den største dødsårsaken i Afrika sør for Sahara. På verdensbasis er sykdommen den fjerde mest vanlige dødsårsaken, og har til nå krevd 21 millioner menneskeliv.
Blant de som dør er også lærere, helsearbeidere og bønder, noe som fører til at skoler og klinikker blir lagt ned og truer både produksjonen av og tilgangen på mat.
Mer enn 100 land og territorier er spesielt knyttet til malaria. I land som ikke er så hardt rammet har man hatt noe suksess med å utrydde myggen som er bærer av sykdommen, men i fuktig tropisk klima har dette ikke lykkes. Rapporter om malaria viser at 90 prosent av alle dødsfall i forbindelse med sykdommen skjer i Afrika sør for Sahara, og at mesteparten av dødsfallene skjer blant de unge.

MÅL 7: Bærekraftig utvikling

Miljøet er et flerdimensjonalt og komplekst system. Forandring tar tid, og strategier for forandring må forstå kompleksiteten i hvordan mennesker og miljø samhandler. Beskyttelse av miljøet er med å bygge opp under oppnåelsen av de andre tusenårsmålene.
Mange av verdens fattige er direkte avhengige av miljøet som næringsvei, gjennom jordbruk, skogbruk og fiske. De fattigste vil antageligvis også bli hardest rammet av forurensning i luft og vann, og matproduksjon som ikke er bærekraftig. Bedre forvaltning av miljøet kan forbedre livskvalitet, bedre produktivitet, og føre til en mer bærekraftig utvikling.
Ifølge Verdens helseorganisasjon er helsefarlig vann og dårlige sanitærforhold årsak til cirka 80 prosent av alle sykdomstilfeller i verden.
Gjennom uforsvarlig nedhugging av skog har verden mistet millioner av mål med skog, som dermed ikke lenger kan konservere vann- og bakkeressurser, bremse klimaforandringene og bevare biodiversiteten.

MÅL 8: Globalt partnerskap

Hva kreves for å nå tusenårsmålene? Hvorvidt målene innfris eller ikke, er ikke bare avhengig av de fattige landenes egen innsats. At de økonomisk og utviklingsmessig sterke landene gjør sin del er helt avgjørende. Mål åtte legger et tydelig ansvar på de rike landene, og stiller krav til de som gir lån og bistand.
I mål nummer åtte ligger utfordringer som mer rettferdige handelsregler, gjeldsslette for de fattigste landene, og økte bistandsbusjetter. Skal det åttende målet nås, må verdens bistandsbudsjetter dobles.
Bønder i u-land møter handelsbarrierer som er dobbelt så høye som de bønder i de utviklede landene må forholde seg til. Jordbrukssubsidiene i industrilandene er i dag seks ganger høyere enn den totale bistanden i verden, og koster utviklingslandene mer enn de får i bistand.
Mange mener at dagens handelsregler bidrar til å holde de fattige landene nede. Skal utviklingslandene få bygd opp økonomien sin, er deltakelse i den globale handelen enormt viktig. I dag har disse landene, hvorav flere har et stort eksportpotensiale, svært begrenset tilgang til de internasjonale markedene.
Gjennom Tusenårsmål nummer åtte har alle stater forpliktet seg til å "utvikle et åpent, regelbasert, forutsigbart og ikke-diskriminerende handels- og finanssystem".
Det diskuteres også gjeldsslette, og mange mener at gjelden må slettes uten at krav til spesifikke endringer av mottakerlandets politiske eller strukturelle system skal følge med.  
Les mer om FN-sambandet