Miniseminar om "Evil and Human Agency"

Av Henry Wold

Fredag 21. april i år, deltok jeg på et seminar på Senter for studier av Holocaust og livssynsminioriteter (HL-senteret Villa Grande,Oslo). Foredragsholdere var bl.a.Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo og hans kollega, filosofen Bernt Hagtvet. Filosofen Alastair Hannay og psykiater Torberg Foss deltok også i panelet. Det var omkring 70 deltakere fra forskjellige profesjoner.

Bernt Hagtvedt fikk utdelt prisen Fangenes Testamente i 2003. På bildet Hagtvedt med diplomet

Hva gjør mennesker i stand til å begå kollektiv ondskap? Hva er egentlig ondskap? Hva skal til for å utløse ondskap? Er ondskap noe vi alle har i oss? Finnes det genuint onde mennesker? Dette var den røde tråd i seminaret. Boka til professor Vetlesen "Evil and Human Agency" (Cambridge University Press, desember 2005), ble lagt til grunn for diskusjonen. Ordet "agency" i denne kontekst refererer (iflg. Le Monde) til de ulike sidene ved det å være en aktør, slik som ansvar, samvittighet, skyld, skam og empati.

Hva gjør at noen mennesker har glede ved å påføre andre smerte? Mange despoter ble nevnt og hva de har gjort for å ydmyke og vanære sine medmennesker. I kjølvannet av lederskikkelsene fikk grupper anledning til å få utløp for sine perverse lyster, blind lydighet og et instrument for den Annen (den som besitter makt og leder ondskapen).

Hva gjorde at toppintelligente mennesker fra et høyt utviklet samfunn kunne bestemme at millioner av mennesker skulle drepes (kfr. Villa Wansee-konferansen)? Hva er årsaken til at rå ondskap fremdeles råder?
 
Krigsforbrytere finnes overalt, ledere som fører an i folkemord, ledere som symboliserer ondskapen selv, og man kan spørre: Er det i et hele tatt mulig å fatte alt dette?

Arne Johan Vetlesen fikk prisen Fangenes Testament i 2004.

Arne Johan Vetlesen prøver i sin nye bok å avdekke den kollektive ondskap. Han analyserer andre tenkere, som for eksempel Hannah Arendt og Zygmunt Bauman.
Vetlesens analyse av ondskapen er at den er meget planmessig, gjennomtenkt og utspekulert. Den tysk-amerikanske statsviter og filosof Hannah Arendts (1906-1975) beskrivelser av ondskapens banalitet, blirimøtegått av både Vetlesen og Hagtvet.

De mener at hennes beskrivelse av ondskapen er noe for naiv og banal. Hun skriver om ondskapen i lys av at hun var en jøde som ovberlevde 2. verdenskrig.

De mente at hun ble lurt av selveste Adolf Eichmann som i rettssaken forsvarte seg med at han bare fulgte ordre og fulgte gjeldende lov. Hun fokuserer på ondskapens hverdagslighet. Hun mener at Eichmann bare var et redskap for ondskapen i stedet for å være et medmenneske. Denne formen for ondskap, mener Arendt, har sitt utspring i mangel på menneskeforståelse og innlevelse. Dette til tross for at leirkommadanten hadde tusenvis av liv på samvittigheten og forsvarte seg med at han bare fulgte ordre og gjeldende lov.
 
Arendt sier at Eichmanns gjerninger var tankeløse, han var bare et byråkratisk instrument for naziregimets toppledelse, som var gjennomsyret av antisemittistisk hat. Vetlesen mener at Eichmann hadde svært liten empati for andre mennesker Både Vetlesen og filosofen Kniut Tranøy tror at det finnes mennesker som ut fra vanlige målestokker, må sies å være onde. Grensetilfellene er psykopatene, som med overlegg vandrer mellom hva som er akseptabelt og hva som er sykt..
 
Vetlesen og hans kolleger mener at hvis man føler seg truet av en gruppe mennesker, kan dette åpne for å påføre andre store lidelser. De som utfører råskapen, mener at de er på den moralske side og at fienden får som fortjent. De mener at de er i en forsvarsposisjon. De skal redde seg selv og sine nærmeste. Vetlesen poengterer at når umoral fremstår som berettiget, så handler det om hva slags fiendebilde man har oppfattet. Derfor er propaganda så livsviktig i en slik krisesituasjon. Det kan høres merkelig ut, men Bernt Hagtvet forteller at det var mennesker i naziregimet som ikke kunne tåle alle de overgrep som ble gjort mot jødene. Som eksempel nevner han at både Himmler og Eichmann ikke klarte synet av jødiske henrettelser. Det gjorde noe med samvittigheten.
 
Bernt Hagtvets problemstilling var: Hvem faller utenfor universet av moralsk forpliktelse? (Jonathan Glover) Hans innlegg var todelt: A. Ideologioens rolle som motivasjonsfaktor (nazi-ideologien) og B. En gjennomgang av hvilke betingelser som må være tilstede for å forklare menneskelig atferd til ondskap, - selveste vilkårene for folkemord.
Han tok for seg en del kriterier (jeg skal bare nevne et par av dem) som umenneskeliggjøring, hvor et helt folk ble indoktrinert til å tro at jødene er et annenrangs folk og som burde utslettes. Dette ble i sin tur fulgt opp av en "vitenskapelig begrunnelse", hvor det ble påstått at de var fullpakket av pest og det som verre var.
Rolledistansen ble illustrert med soldaten som først skjøt ei mor, men da han så barnet liggende på bakken, tenkte han at barnet ikke kunne klare seg selv, - derfor måtte han også skyte det lille barnet.
Det var viktig at man indoktrinerte folk om jødeproblemet. De ble syndebukker. Fjernet man jødene en gang for alle, da ville verden bli et paradis å leve i. Ondskap er lydighet, og kravet kom fra et kulturelt, antisemittisk miljø. Adolf Eichmann var en såkalt "normal" jødehater. Redaktør Truls Lie (Le Monde) sier at Eichmann "angivelig var en smart opportunist". Han hadde før krigen jobbet som pemgeinnkrever for et jødisk firma, og kunne både deres skrift og språk. Eichmann ble den gang gjenkjent som "jøden" der han kom. Med krigen avanserte han svært raskt i gradene på grunn av sin inngående kjennskap til det jødiske. Ikke akkurat banal ondskap.
 
Boka til Vetlesen ble fra alle fagpersoner i panelet beskrevet som ei bok av ypperste klasse internasjonalt, og den representerer det beste i vitenskapelig produksjon. Arne Johan Vertlesen ble beskrevet som en unik skikkelse på sitt fagområde blant internasjonal elite.
Hovedanalysen til Vetlesen er å finne en modell "mellom funksjonalistiske og intensjonalistiske forklaringsmodeller, samt å plassere fenomenet i en eksistensiell og erfaringsnær kontekst". Videre diskuterer Vetlesen "folkemordet i Bosnia som empirisk eksempel og som korrektiv til sentrale antagelser hos Arendt og Bauman. I lys av erfaringene med Bosnia reises spørsmålet om tredjeparts rolle i en diskusjon av (den tvilsomme) verdien av nøytralitet som moralsk ideal. Hva er en adekvat forholdelsesmåte til noe som i sin natur er ikke-nøytralt?
 
Ondskapen er en av de største politiske utfordringer i har i vårt samfunn. Her er det viktig at man identifiserer ondskapen og på denne måten vil man tvinge frem et mer helhetlig samfunnssyn. Hvor ordet medmenneskelighet vil være det viktigste i livet.
 
Panelet ble ledet av Lene Auestad. Stor interesse blant deltakerne med mange spørsmål og kommentarer. Et interessant og vellykket seminar.

Kilder:
HL-senteret
Arne Vetlesen
Bernt Hagtvet
Alastair Hannay
Torberg Foss
Filosofisk prosjektsenter
Le Monde