Anfal mot kurdere i Irak

Av Amanda

Innledning:

Fredag 16. mars 2007 ble det på HL senteret i Oslo arrangert et seminar om Anfal Kampanjen mot kurdere i Irak. Seminaret som hadde til intensjon å spre kunnskap om Anfal kampanjen og minnes dens ofre.

Her deltok nærmere 40 personer. Mange forsker var invitert til å belyse ulike aspekter ved kampanjen. Shakhawan Shorsh fra Halabja senteret for Anfal (CHAK) forklarte om Anfal kampanje, fakta og mentaliteten bak folkemord, motivene, den historiske bakgrunnen, Bathe ideologien og den arabiske nasjonalistiske baktanken. Psykologen Nora Sveaas fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress(NKVTS) snakket om den psykologiske siden av flyktninger og de som overlevde folkemordet. Hun forklarte de langvarige psykiske effektene man ser hos disse gruppene. Choman Hardi fra Uppsala programmet for studie av holocaust og folkemord ga en detaljert presentasjon av den mentale helsen av de overlevende kvinnene. Hun snakket om hvordan kvinnene overlevde i leirene og hvordan de overlever etter Anfal. Hun beskrev hvordan kvinnene til og med i dag vil leve med den urettferdige behandlingen fra samfunnet som fremdeles ser ned på dem, fordi de har blitt voldtatt. De kvinnene lever med lite økonomisk støtte fra staten, slik at de fleste kvinnene ikke har råd for å sende barna sine til skolen. Heikelina Verrijn Stuart fra International Justice Tribune diskuterte historien, rettsaken og dommen av Frans Cornelis Adrianus van Anraat, den nederlandske forretningsmannen som solgte råmaterialet for å produsere kjemiske våpen til det irakiske regimet under Saddam Husseins ledelse. Stuart forklarte rettsprosessen og årsakene som gjorde at Anraat ikke ble dømt. Peter Galbraith fra Center for Arms Control and Non- Proliferation i Washington diskuterte Anfal kampanjen og de effektene den har hatt på sine kurdere og irakiske samfunnet.
I tilegg besøkte deltakerne en kunst utstilling som ble arrangert av kurdiske kunstnere samme med HL og Det norske råd for kurdernes rettigheter (RKR). Utstillingens tema var til minne om Anfals ofre.

”Anfal” et folkemord forsøk mot det kurdiske folk i Kurdistan- Irak

Anfal, et folkemord kampanje rettet mot kurderne i Irak, begått av Saddam Husseins regime i perioden februar til september 1988. I denne kampanjen mistet flere enn 182 000 sivile mennesker livet og mellom 4000 og 5000 kurdiske landsbyer ble ødelagt. I tillegg ble mange kurdiske jenter i alderen 14 – 29 år solgt til prostitusjon i andre arabiske land, deriblant Egypt.

Anfal har klare paralleller til de rasistiske folkemordene som nazi tyskland utførte mot jødene under 2. verdenskrig, og ellers andre etniske rensinger verden har vært vitne til gjennom historien.

Bakgrunnen

Det geografiske området som kalles Kurdistan, har et samlet areal på 520.000 kvadrat km ("Kurdernes land"), og er delt mellom Iran, Irak, Tyrkia og Syria. Den samlede kurdiske befolkningen utgjør trolig mellom 25 og 30 millioner mennesker. I den tyrkiske delen av Kurdistan bor det 19 millioner mennesker, 11 millioner kurdere bor i Iran, 6 millioner i Irak og 2 millioner i Syria.

Den kurdiske nasjonalismen fikk en oppblomstring på slutten av 1800-tallet, og siden den gang har kampen for en selvstendig kurdisk stat pågått. Det osmanske riket dekket hele Balkan, Lilleasia, store deler av den arabiske verden og Egypt. Riket ble oppløst i krigsoppgjøret etter 1. verdenskrig, og seierherrene, Frankrike, Storbritannia og USA, delte landområdene mellom seg. I den første fredsavtalen som ble undertegnet i Sèvres i 1920, ble det tatt hensyn til kurdernes ønske. Kurderne ble lovet en kurdisk stat, nemlig Kurdistan. Denne drømmen ble imidlertid aldri virkelighet da seierherrene var redde for å destabilisere Irak og Syria som allerede var garantert til Storbritannia og Frankriket. Samtidig ønsket seierherrene å støtte opprettelsen av det nye tyrkiske regime, ledet av Kemal Ataturk.

I 1923 ble Lausanne-avtalen forhandlet fram og i stedet for at kurderne fikk sitt eget land, beholdt Tyrkia deler av de områdene kurderne var tiltenkt. Andre områder av det som skulle blitt Kurdistan, tilfalt Iran og Irak, som da ble administrert av britene. Også Syria, som ble administrert av Frankrike mottok kurdiske områder. Den nye avtalen fikk kurderne til å gjøre væpnet opprør, og markerer begynnelsen på en selvstendighetskamp som pågår fremdeles.

”Anfal”

Kurderne i Irak har hatt større grad av selvstyre enn kurderne i andre deler av Kurdistan, men også de har blitt utsatt for omfattende overgrep, spesielt fra irakiske regimer. I Irak fikk kurderne begrenset autonomi i en region i Nord-Irak etter Lausanne-avtalen i 1923, men autonomien viste seg å ha liten praktisk betydning. Uenighetene om hva selvstendigheten innebefattet, har ført til diverse sammenstøt mellom kurdiske væpnede grupper og den irakiske hæren. De kurdiske opprørene har blitt slått hardt ned på av sentrale myndigheter.

På 70-tallet fikk Saddam Hussein, som leder av det arabiske nasjonaliske partiet Baath Partiet og kretsen rundt ham, stadig mer makt i irakisk politikk. Saddam Husseins regime satte i gang en storstilt etnisk rensing og ”arabisering” for å svekke den kurdiske motstandskampen og assimilere kurderne til å bli arabere. Blant annet ble all kurdisk bosetting på den Irakiske siden av grensen mot Iran fjernet og ødelagt. Kurderne som bodde i de kurdisk dominerte områdene rundt den viktige oljebyen Kirkuk, og til dels turkmenere i det samme området, ble tvangsflyttet til det irakiske regimets kollektive byer lenger sør mens sjiaarabere fra Sør Irak ble tildelt jord, hus og penger for å flytte til området.

I juli 1983 ble 8000 kurdiske menn fra Barzani klanen arrestert i en kollektiv leir nær Arbil by. En del av dem ble brukt i kjemiske eksperimenter og andre ble drept. 16. april 1987 tok det irakiske regimet i bruk giftgass i det Kurdiske området Balisan, noe som medførte at dusinvis av sivilbefolkningen mistet livet.

Med støtte fra det islamske regimet i Iran, utvidet peshmergaene (de kurdiske frigjøringsstyrkene) sin kontroll. Baathregimet svarte med å trappe opp sin etniske rensning gjennom den beryktede Anfal-kampanjen hvor mer enn 182 000 kurdere ble drept og mer enn 4000 landsbyer ble ødelagt. Anfal eller Al-Anfal var et forsøk på folkemord mot kurderne som bestod av 8 militære offensiver i de kurdiske områdene i Irak, mellom februar og september 1988.

I 20. juni 1987 ble et avgjørende dekret av Anfal kampanjen utstedt under Ali Hassan al-Majid, Saddam Hussains fetters ledelse. I paragraf 5 av direktivet står det at ”alle som blir arrestert i de forbudte områdene (se på kartet) skal bli avhørt av sikkerhetsansvarlig og de som er mellom 15 og 70 skal bli drept etter at opplysninger har blitt tatt fra dem”. Det er forstått at ”de” er menn mellom 15 og 70 år, som kunne bære våpen. Som bekreftelse på det første direktivet står det i et annet direktiv: ”deportasjon av familier til de områdene hvor sabotørene er …, bortsett fra mennene mellom 12 og 50 år, som må bli arrestert”. (Omtalt i Irakisk folkemord, side. 298)

Anfal kampanjen ble gjennomført planmessig. Område etter område ble angrepet, med visse mellomrom mellom offensivene, slik at de militære styrkene fikk samlet seg og forflyttet seg. Hver offensiv fulgte det samme mønsteret. Først ble det sluppet kjemiske våpen fra luften mot både militære og sivile mål, deretter kom bakkestyrkene inn, og etter at befolkningen hadde blitt transportert bort til oppsamlingsleire kom enheter som var utstyrt for å rive all bebyggelse. Til slutt ble området gjennomsøkt av spesialenheter fra det hemmelige irakiske politiet og jahsh (kurdisk milits som var lojal ovenfor de irakiske regjeringsstyrkene) som finkjemmet områdene og sørget for at ingen levende vesener hadde blitt oversett.

• Først fase: 23. februar - 19. mars 1988 i Dolli Jafayati området
  
• Andre fase: 2. mars - 1. april i Qaradagh området
  
• Tredje fase: 7. – 20. april i Germian området
  
• Fjerde fase: 3. – 8. mai i Daler av Lower Zab elv området
  
• Femte, sjette og syvende faser: 15. mai – 26. august i Shaqlawa og Rawanduz området
  Åttende fase: 25. august - 6. september 1988 i Badinan området

Leirer, fengsler og militærbaser som ble brukt for å beholde fangene i:
Topzawa leir
Tikrit leir
En leir for fangene fra Halabja og Bileh
Kvinnefengsel eller militærbase i Dubz
Nugra Salman fengsel, et fengsel for eldre menn.

”Hvis du vet om helvete, er dette helvete. Vi har sett det” sier Muhammad Hussein, en overlevde mann fra Nugra Salman fengsel

Et glimt av livet i en av de leirene

Etter at fangene ble transportert til fangeleirene (hovedsakelig Topzawa nær byen Kirkuk) ble de separert etter ulike kategorier, som kjønn og alder. Med små variasjoner, var hovedmønsteret for klassifisering i Topzawa slik: Menn og kvinner ble separert på en brutal måte med sparking og annen fysisk vold så snart lastebilene, som hadde hentet dem fra landsbyene hvor de hadde blitt fanget, hadde bremset opp. Senere ble mennene klassifisert på bakgrunn av alder, små barn ble hos sine mødre og de eldre og de svakelige ble sendt av gårde til separerte forlegninger. Menn og tenåringer som ble ansett for å kunne bære våpen, ble samlet i egne grupper.  Kontrollen av identitetspapirer og andre dokumenter var ikke lagt til grunn for denne utvelgelsen, derfor hendte det at en høy gutt på 12 år ble behandlet som en voksen og at en kortvokst gutt på 16 år ble hos kvinnene. Etter hvert var tiden kommet til å fordele de unge mennene. De ble splittet opp i mindre grupper og registrert. Etterpå ble de skubbet inn i store rom eller saler. Tilstanden i alle leirene og fengslene var grusomme. For eksempel i Topzawa leiren var situasjonen veldig dårlig for alle, allikevel var situasjonen verst for mennene, som ble torturert hver dag.

Etter få dager med slik behandling ble mennene kjørt med lastebiler for å bli drept i massehenrettelser. Ulike henrettelsesmetoder ble brukt. Noen fanger ble oppstilt, skutt i panne og dratt til massegraver. Andre ble bedt om å legge seg to og to, nærmest som sardiner i boks, med ferske lik. Noen måtte stå på kanten av en hule, hvorpå de ble skutt i baksiden av hodet, og falt framover ned i hulen. Den siste måten var antakeligvis den mest effektive sett med overgripernes øyne. Etter hvert dekket bulldoserer likene med sand og jord. Noen av massegravene inneholdte dusinvis av separate hull og tusenvis av lik.

De ulike fasene av Anfal er forskjellige, for eksempel ser det ut til at det skjedde få, eller ingen massedrap i den første fasen. Derimot ser det ut til at det ble begått flest drap i Anfals siste fase, mellom 25. august og 6. september 1988. Dette skjedde rett etter at avtalen om våpenhvile mellom Irak og Iran var signert. Avtalen om våpenhvile åpnet muligheten for det irakiske regimet til å trekke tilbake styrkene fra sør til nord. Målområdene var de trange dalene av Badinan, mot grenser mot Tyrkia, fire tusen kvadrat mil mellom Zagros fjell og Tyrkia. Målgruppen var voksne menn og tenåringer, med unntak av Assyrer, kristne Kaldean og Yezidi. Mange av dem ble drept på stedet. Selv om de fleste ofrene var menn, ble også livene til hundrevis av kvinner og barn ødelagt. De var drept på en annen måte blant annet med gassforgiftning, sult, eksponering og omsorgssvikt.

Kvinner og barns situasjon under Anfal kampanjen

” De torturerte oss hver dag uten grunn. Vaktene bandt hendene mine fast og slo meg igjen og igjen. Tre av de vaktene pisket meg på ryggen og beinet. To ganger opplevde jeg å være bandet hele dag, hver gang helt uten grunn. Jeg våget ikke å spørre hvorfor”. Dette forteller en 14 år gammel gutt som overlevde 5 måneder i Dibz militærbase.
”Jeg telte 7 spedbarn som døde i løpet av en natt” forteller Shorsh, en 14 år gammel gutt som også overlevde Dubz militærbase.

Tusenvis av kvinner, barn og eldre døde i Anfal kampanje. Germian var et område hvor de fleste kvinnene ble tatt i under Anfals tredje fasen. Germian var et viktig sted fordi det var et sentralt sted for PUK peshmerga(Kurdistans Patriotiske Union). Menn mellom 15 og 50 ble forsvunnet og i de sørlige delene ble mange kvinner og barn borte. De fleste var fra Daoudi og Jaff- Roghuazi klaner. Massemord fant sted i de områdene mellom Hamrin fjell hvor det blir kalkulert at ca. 2000 kvinner og barn mistet livet. Taimour Abdullah er det eneste øyenvitnet som overlevde av dette masemordet. Han beskriver hendelsen og det likner til Einsatzgruppen- stil.  Einsatzgrupper var paramilitære grupper under SS ledelse før og under den andre verdenskrigen i Tyskland.

Resten av det kurdiske folket som ble igjen, etter at de dyktige arbeidsmennene forsvant, ble kjørt med lastebiler til nye bebyggelses leirer i sør i Irak. Mange av dem, kvinnene, barna og de eldre, ble drept i masse henrettelser etter en periode med fengsling. De som ikke ble drept ble transportert til de nye bebyggelsene hvor tilstanden var grusom og tusenvis av barn døde av berøvelse og omsorgssvikt. Noen vakre kvinner ble plukket ut og solgt som prostistuerter til nattklubber i nærliggende arabiske land. De som ble kjørt til militærbase i Dibz levde i en forferdlig tilstand. De var hele tiden redde for å bli voldtatt. Maten var så dårlig og lite. Den hygiene tilstanden var forferdlig og det var ingen fasiliteter for kvinnene i menstruasjonsperioden. De måtte bruke stykker av klær og vaske det på badet og vent for å bli tørket. De ble utsatt for ferdelige grusomheter i fangenskap. De ble slått, antastet og voldtatt og deres foreldre og barn døde i deres armer. Likene ble slengt i ut ørkenen, og spist av hunder.

Det er ikke bare livet til de som ble drept i Anfal som er ødelagt, men også livet till de som overlevde og alle familier som mistet noen. Anfal stoppet ikke med slutten av Anfal. Kampanjen har berørt hele samfunnet i Kurdistan. Noen familier, særlig ”Bewajni Anfal” Anfal – kvinnene uten menn, fremdeles venter på de som forsvant fordi likene aldri har blitt funnet. De håper fremdeles at de skal få mennene, fedrene og sønnene sine tilbake. De sørger hver dag og de ikke kan eller vil glemme. For de fleste av dem er det verste at ingen noen gang har bedt om unnskylding, og at Saddam Hussein og de andre med ansvaret for Anfal ble henrettet uten å bli stilt til retten for kampanjen.

Kilder

gendercide.org (ny fane)
hrw.org (ny fane)
FN-sambandet (ny fane)
vindheim.net (ny fane)