Våg å være medmenneske i kampen mot diskriminering

Av Lillian Hjorth

Å diskriminere vil si å behandle forskjellig, vanligvis i betydningen av å behandle noen mindre bra enn andre. Diskriminering av personer fordi de tilhører en annen ”rase” enn makthaverne, har foregått i stort omfang i de fleste samfunn opp gjennom historien.

Et fundament i Aktive Fredsreiser virksomhet er arbeidet mot diskriminering. Dette ønsker vi å markere i forbindelse med FNs dag mot rasediskriminering som ble feiret 21. mars. Det mangler nemlig ikke på historiske eksempler der stater har diskriminert på bakgrunn av rase og etnisitet. Deltakere på våre turer til Tyskland og Polen, får med egne øyne se hvordan Hitlers regime utførte grove overgrep mot grupper i befolkningen som ble oppfattet som ”annerledes”. Også apartheid-regimet i Sør-Afrika er et eksempel på et samfunn der diskrimineringen var grunnleggende for statens eksistens. Et grelt eksempel fra nyere tid er diskrimineringsregimet i Rwanda før massakrene der.  Men vi trenger ikke å gå til utlandet for å finne historiske tilfeller av myndigheters diskriminering. Samer, kvener, sigøynere og tatere er alle grupper som har blitt utsatt for urettferdighet og forfølgelse i vårt eget land.

Nettopp fordi historien er full av eksempler på statlig diskriminering, har arbeidet for å forhindre særlig rasediskriminering stått høyt på den internasjonale dagsordenen. Den viktigste menneskerettighetskonvensjonen vi har i dag for bekjempelse av slik diskriminering, er FNs konvensjon mot rasediskriminering (vedtatt 1965). I dag er det 173 land som har sluttet seg til konvensjonen som har vært banebrytende i arbeidet med å hindre og avskaffe rasediskriminering.
Konvensjonen definerer rasediskriminering som ”enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller preferanse på grunn av rase, hudfarge, avstamning, eller nasjonal eller etnisk opprinnelse, hvis formål eller virkning er å oppheve eller begrense anerkjennelsen av, nytelsen eller utøvelsen på like fot av menneskerettighetene og de grunnleggende frihetene på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle eller hvilket som helst annet område av det offentlige liv”.

Stater som slutter seg til rasediskrimineringskonvensjonen påtar seg ”straks og med alle midler å føre en politikk som avskaffer diskriminering i alle dens former…”. Statene forplikter seg til å føre en ikke-diskriminerende politikk, blant annet gjennom lovgivning, og til å fremme og støtte tiltak og organisasjoner som bidrar til integrasjon.

I tillegg til å peke på statlige myndigheters viktige oppgave, ønsker Aktive Fredsreiser ved denne anledning å understreke enkeltmenneskenes ansvar. For det første er det vesentlig at vi selv ikke diskriminerer. For det andre må vi, når vi blir vitne til diskriminering, prøve å mobilisere et personlig mot til å protestere. Dersom de som diskriminerer aldri blir kritisert for sine handlinger, vil de sannsynligvis bare fortsette. Kanskje får de også andre med seg. Derfor er det viktig å si i fra.

Våg å være medmenneske!