Tyskland i dag

Av Morten Østenstad

Tyskland har opp gjennom historien hatt verdens øyne rettet mot seg ved flere anledninger. Også de siste dagene har media fra hele kloden hatt sine utsendte medarbeidere plassert på Tysk jord. Denne gangen er det som vertsland for lederne i G8-landene forbundsrepublikken får søkelyset rettet mot seg.

Med den tyske Bundeskansler, Angela Merkel som leder og vertskap, diskuterer verdens mektigste ledere alvorlige og viktige temaer som globalisering, AIDS og klimakvoter. Ved at G8-landene nettopp møtes i Tyskland, i byen Rostock, blir også oppmerksomheten til oss nordmenn rettet mot republikken. Ikke fordi at vi ikke har vært oppmerksom på Tyskland tidligere,- for Norge har nemlig dette landet hatt enorm betydning gjennom det siste hundreåret, på godt og vondt.

Det Tyskland som møter oss i dag er imidlertid en helt annen stat enn hva vi gjennom historien har møtt. Dagens Tyskland kan ikke sammenliknes med det Tyskland som fantes før andre verdenskrig. Heller ikke har det mye til felles med det nazistiske Tyskland Hitler bygget og rev ned. Det delte Tyskland var også noe annet å forholde seg til, i det det ikke nødvendigvis var tyskerne selv som drev landet – verken i øst eller vest. Det Tyskland vi møter i dag, må regnes som et av Europas nyeste demokratier. Her snakker vi nemlig om Tyskland som oppstår etter murens fall i 1989.

Murens fall, starten på gjenforening.

”Plutselig og uventet, ufattelig for oss alle døde muren 13.01.1961-09.11.1989. Vi ofrer ingen tårer”.
Denne annonsen stod å lese i den største Østtyske avisen den 10.november 1989. Dagen i forveien hadde vært en historisk dag, ikke bare for innbyggerne i de to tyske statene,- men for en hel verden. Det forhatte og fysiske skille mellom øst og vest var i ferd med å smuldre opp. Og ikke bare er det denne annonsen som vekker oppsikt, men også hvor man fant den.
Allerede dagen etter at tyskerne selv har gått løs på muren med hakker og slegger, følger avisene opp med å trosse pressesensuren som slett ikke var opphevet – riktig ennå.

Murens fall er ikke bare en stor, historisk hendelse,- men også en helt fantastisk og nesten uvirkelig episode i europeisk og tysk historie. Det begynte med at den østtyske regjeringen hadde slakket tømmene og var i ferd med å utarbeide et forslag til friere reisereglement. Uten ennå å ha godkjent de nye forskriftene, sendte de ut en pressetalsmann som møtte et ikke altfor engasjert pressekorps. At det nå skulle bli større mulighet for østtyskere å reise ut av landet, var det ingen som reagerte spesielt på. Det var først da lamper og kameraer var slått av at historien virkelig begynner.

En italiensk journalist ønsker å få presisert det som nettopp er formidlet, og spør en ikke altfor godt forberedt regjeringstalsmann om de nye forskriftene også vil gjelde reiser mellomØst- og Vest-Berlin. Til dette svarer regjeringens utsendte et ”ja”. Italieneren ønsker også å vite når mulighetene byr seg for dem som ønsker å reise. Til dette er svaret: ”Omgående!”. Og på tross av at regjeringen ikke hadde godkjent forslaget, formidlet nyhetssendingene i den statskontrollerte kringkastingen nyheten uten sensur. Ikke lenge etter begynte folk å strømme ut av husene sine og rette nesen mot grenseovergangene. Grensevaktene med sine skarpladde våpen var ikke forberedt på denne bølgen av frihetssøkende østberlinere, men lot være å åpne ild. I stedet måtte de, selv uten å ha fått ordre om det, åpne portene og slippe folk igjennom,- selv om de i utgangspunktet hadde forsøkt seg med et usikkert ”nei”.

Det var ikke bare grensevaktene som var forvirret, det gjaldt også regjeringen,- som i løpet av natten holdt krisemøte og gjorde den klokeste beslutningen de noensinne hadde gjort; østberlinere fikk krysse grensen fritt!

Vest-Berlin fikk i løpet av de neste dagene oppleve en strøm av mennesker fra øst. Etter 40år kunne venner og familier gjenforenes, og for første gang kunne man oppleve Trabantbilen i vesttyske gater.

Så var gjenforeningen av de to tyske statene i gang, selv om det kommunistiske øst ikke hadde dette på partiprogrammet den nærmeste tiden.

Gjenforening, glede og vanskeligheter.

Kanskje hadde man i utgangspunktet trodd at en gjenforening av Øst- og Vest-Tyskland skulle bli til lutter glede for alle parter. Problemfritt ble det imidlertid ikke. 0ver 40 års atskillelse hadde satt sine spor. Tydeligst ble det kanskje nettopp i Berlin. Men prosessen som var satt i gang, var ikke reversibel. Foran det nye Tyskland som offisielt ble gjenforent 3.oktober 1990, lå et betydelig stykke arbeid de fremdeles, 17 år etter, ennå ikke har sluttført. Her handler det om murens tilstedeværelse i bevisstheten, selv om det kun finnes få fysiske rester av den i hovedstaden Berlin. Østtyskere og vesttyskere skulle likestilles, i alle fall i teorien. I det praktiske liv ble virkeligheten noe annerledes, og i mange tilfeller følte østtyskerne seg som en underklasse i den nye, sammenslåtte republikken. Kjøpesterke vesttyskere tok for seg av eiendommer og industri i den tidligere kommuniststaten, og la ned arbeidsplasser i det tidligere Øst-Tyskland for å hindre økt konkurranse på egne områder. Arbeidsledigheten økte raskt, og er i følge UDs nettsider på rundt 11 prosent – vel og merke om man legger tallene fra 2005 til grunn.

Det nye Tyskland.

Etter gjenforeningen framstår Forbundsrepublikken Tyskland som et moderne demokrati. 16 delstater kan man telle om man studerer kartet. En av delstatene er Berlin, som etter gjenforeningen ble republikkens hovedstad. Under atskillelsen hadde Øst-Berlin vært hovedstaden i Øst-Tyskland, mens Bonn hadde fungert som hovedstad i Vest-Tyskland.

Hver av de 16 delstatene i forbundsrepublikken har egne forfatninger. Og selv om alle forbundsstatene er nødt til å ha et lov- og regelverk i samsvar med forbundsrepublikkens fellesforståelse, finnes det markerte forskjeller fra stat til stat. Et eksempel på dette er skoleverket, som har ulike former for grunnskole- og videregående skoleløp. For norske skoleelever kan det kanskje være av interesse å vite at barna i Bayern må velge sin videregående skolegang allerede etter fjerde klasse.

Også språklige forskjeller dannet et skille mellom tidligere øst og vest, men her er det bare snakk om dialektiske og uttalemessige ulikheter. Det tyske språket har en lang historie å se tilbake på. Allerede på 1500-tallet oppstår det man i ettertid kaller høytysk. Det er dette språket som i dag sees på som det offisielle språket. En betydelig bidragsyter i den språklige utviklingen, er Martin Luther. Man ser ofte en sammenheng mellom dagens tyske fellesspråk og hans arbeid med oversettelsen av bibelen til et forståelig språk for tysktalende mennesker. Men foruten høytysk, finnes det et utall av dialekter og avledninger i dagens Tyskland. Av andre språk som fremdeles snakkes innenfor de tyske grensene finner vi nedertysk, frisisk, dansk og sorbisk. Og om tysk ikke akkurat er et verdensspråk, er det likevel det daglige talemålet til rundt 120 millioner mennesker.

Noen av de landene hvor man daglig benytter det tyske språket, er land som har felles grenser med forbundsrepublikken. I alt er det ni selvstendige stater som utgjør Tysklands naboland. I nord er det Danmark, i øst er det Polen og i sør er det Tsjekkia som begrenser det tyske territoriet. De seks andre nabolandene er i rask rekkefølge Østerrike, Sveits, Frankrike, Luxembourg, Belgia og Nederland.

Topografisk sett er Tyskland et land med variasjoner. Her finner man sletteland og høyfjellsområder. Det laveste punktet i Tyskland ligger i Schleswig-Holstein, nærmere bestemt i Wilstermarsken. Her er det ikke snakk om å måle antall meter over havet, siden beliggenheten sies å være 3,5 meter under havnivå. I den motsatte enden av skalaen, i den tyske delen av Alpene, finner man Tysklands høyeste punkt. Fjelltoppen Zugspitze er 2962 meter høyt.

Av andre geografiske landemerker må nevnes de mange vannveiene. Selv om mange av de store elevene også har sitt løp i andre land, er det likevel noen av de virkelig store europeiske elver som renner gjennom det tyske landskapet. Rhinen har lagt 865 km av sitt 1320 km lange løp gjennom landet, mens Elben slynger 725 km av sine 1165 km innenfor tyske grenser. Ellers er det verd å nevne elvene Donau, Oder, Weser og Ems som betydelige innslag i forbundsstatens geografi. Heller ikke Spree skal glemmes,- den 382 km lange elva og kanalen som blant annet renner gjennom hovedstaden Berlin. Den er seilbar og bidrar til rekreasjon for hovedstadens innbyggere. Berlinerene er for øvrig vant med vann på flere kanter, byen har nemlig flere kanaler enn Venezia. Og når først vann er nevnt, unngår vi heller ikke den største innsjøen i Tyskland. Bodensjøen ligger på grensen mellom Tyskland, Østerrike og Sveits,- og kan vel derfor ikke regnes for hel-tysk. Det er uansett delstatene Baden-Württemberg og Bayern som har gleden av å kunne dele forvalterskapet med nabolandene.

I 2002 ble det talt opp 83.251.851 innbyggere i Tyskland. Selve ”urbefolkningen” – om man kan kalle dem det – består av etterkommere fra germanske, keltiske og slaviske
folkegrupper. De seinere åra har Tyskland hatt en økende innvandring fra blant annet det tidligere Jugoslavia, Russland og Tyrkia. Sistnevnte land har en kontingent på mer enn tre millioner individer på tysk jord. Den tyrkiske innvandringen har også preget det religiøse livet i Tyskland. Islam er et synlig innslag i den religiøse hverdagen.

En annen gruppe som er tydelig på statistikken over innvandrere, er jøder. Tyskland har den raskest voksende jødiske befolkningen på verdensbasis, og det har de siste årene kommet flere jøder til Tyskland enn til Israel. I hovedsak er dette snakk om jøder fra tidligere sovjetrepublikker. Antall mennesker med tilknytting til jødedommen nærmer seg nå 200.000.

Men verken jødedommen eller islam er noen trussel mot kristendommen. Fremdeles tilhører 2/3 av tyskerne et kristent kirkesamfunn. Fordelingen mellom katolikker og protestanter er forholdsvis stabil, med en liten overvekt av protestanter. Imidlertid er det ikke alle tyskere som bekjenner seg til den kristne tro som er medlem av noe kirkesamfunn. Ved å stå utenfor har de mulighet til å være minst like sterke i troen, men sparer penger ved å slippe unna noen kirkeskatt.

Å spare penger har vært en viktig aktivitet blant mange tyskere de siste årene. For selv om Tyskland tilhører gruppen av verdens tre største industriland, har økonomien for enkeltpersoner endret seg. Med en arbeidsledighet på rundt 12 prosent, har trygdesystemet hatt en stor belastning. Likevel står tysk industri sterkt når det gjelder anseelse. De tyske produktene fra bilindustrien, våpenfabrikkene, elektronikk- og maskinindustrien har et solid og godt rykte rundt om i verden. En annen industrigren med historisk sus, er bokindustrien.
Siden Gutenberg har tyske bøker gått i trykken jevnt og trutt, slik at Tyskland i dag framstår som en leder på verdensbasis når det gjelder produksjon av bøker.

Bøker er også en del av den tyske historie, tradisjon og kultur. I den sammenhengen er det vel nok å nevne navn som Thomas Mann, Berthold Brecht og Günter Grass, uten
forkleinelse for alle de andre store navn innenfor tysk litteratur.

”Das Land der Dichter und Denker” er en benevnelse man berettiget kan bruke om Tyskland. I tillegg til de forannevnte, må man nevne diktere av riktig format som for eksempel Gothe og Schiller. Kant, Hegel, Marx og Nietzsche kan vel her representere de store, tyske tenkerne gjennom tidene. Og når jeg først er inne på store, tyske personligheter følger jeg opp med følgende komponister; Bach, Brahms og Beethoven. Teologene Martin Luther og Hildegard von Bingen er heller ikke glemt, heller ikke vitenskapens store sønn, Albert Einstein. Og sist men ikke minst – maleren Albrecht Dürer. Ja, så var de nevnt!

I samtidens navn må man også nevne dagens tyske leder. De er ikke selvoppnevnte, men har fått sin posisjon gjennom demokratiske valg. Horst Köhler er den ikke-politiske, men seremonielle forbundspresidenten. Han ble valgt i 2004 for en periode på fem år. Bundeskansler –eller statsminister som vi kaller det- er Angela Merkel fra CDU-partiet. Hun tiltrådte sitt embete i november 2005, og er valgt for en periode på 4 år til å lede den tyske Bundestag. I tillegg til sitt nasjonale verv, er damen i 2007 leder av G8-landene og president for Det europeiske råd våren 2007. At hun har gjort seg bemerket er det ingen tvil om. En europeisk og en amerikansk meningsmåling utroper henne til den mektigste kvinnen i verden. Og som ikke det er nok, har Forbes Magazine utpekte henne til den mest populære politiker i verden i 2006. At Merkel har fått en så stor og sentral plass i Tysklands politiske liv var ikke gitt på forhånd. Men når hun først kom seg til topps, har hun vist seg sitt verv verdig, og overbevist en hel verden om at hun er av statsmannsformat. En av grunnene til at damen på mange måter har overrasket, er hennes noe anonyme bakgrunn. I en korsvei i forbundsrepublikkens politiske liv, dukker hun opp med stor politisk vidd og visdom. Og til alles store overraskelse er det en renhårig dame man snakker om. I motsetning til toppolitikere fra det tidligere Vest-Tyskland hefter det ingen mistanker om korrupsjon eller kameraderi ved henne. Og sammenlikner man henne med politikere fra det tidligere Øst-Tyskland, er det ingen som finner tilknytning til Stasi, eller selvberikelse ved oppløsning av kommuniststaten. At det i det hele tatt fantes en så plettfri politiker innenfor de tyske grensene, var det nesten ingen tyskere selv som trodd. Og selv om tyskerne gir uttrykk for ikke å være særlig fornøyd med sin politiske ledere og partier i innsparingstider, sier likevel over 80% av dem –uavhengig av politisk syn – at de er svært fornøyd med Merkel.

I den europeiske sammenheng er Tyskland en riktig stormakt, og en stabiliserende og nødvendig drivkraft i den europeiske union. De ande topp-medlemmene som for eksempel Storbritannia og Frankrike, regnes ikke alltid for de mest stabile støttespillerne. Men de velger ofte den veien Tyskland er med å peke ut. I så måte er det Tysklands oppgave å tøyle tidvis løpske hester. Tyskland regnes også som en lojal oppfølger av unionens vedtak.

Også i internasjonale spørsmål er Tyskland en part man lytter til. I våre dager må Tyskland ofte trå til med forsonende dialoger når gamle spøkelser fra kommunisttida dukker opp – nå sist da Bush og Putin velger å snakke forbi hverandre. Tyskland er i ferd med å få et velutviklet, såkalt stille diplomati hvor de arbeider for å forbygge heller enn å løse konflikter.

Tyskland har oppgjennom historien fostret mange store personligheter, på godt og vondt. I den norske bevisstheten henger fremdeles den dystreste delen av Tysklands historie igjen. Men verken Hitler eller Stalins soldater er representanter for dagens demokratiske forbundsrepublikk. Det moderne Tyskland har gode og solide mekanismer for å beholde demokrati og demokratiske prosesser. Menneskerettighetene har òg en sentral plassering i den tyske forvaltningen.

For Norge er Tyskland en solid og forutsigbar samarbeidspartner, og den desidert viktigste handelspartneren. Det går ikke an å tenke Norge inn i en nær framtid uten å ta Tyskland med i tankegangen. Faktisk er Tyskland så viktig for vår egen økonomi og velstand at Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) så sent som 1.juni påpeker sin bekymring over at for få nordmenn velger tysk i ungdomsskolen og den videregående skolen. Tysk er et språk nordmenn vil ha langt større behov for i framtida enn hva solhungrige, unge nordmenn kan ane i dag. Tidligere sendte Norge årlig studenter i tusentall til Tyskland. Nå velger norske elever og studenter mer solrike steder som for eksempel Australia.

For dem som følger litt med i timen, ser man også hvilken betydning Tyskland har for Norge innenfor det europeiske systemet. Vi her hjemme på berget kan ønske og ville så mye vi orker at det er gode naboer som Sverige og Danmark som taler vår sak innenfor EU. Realiteten er imidlertid en helt annen. I de store, og til dels viktige sakene har det fram til nå vært Tyskland som har vært vårt talerør inn i de lukkede rom. Det er denne virkeligheten vi må ta innover oss også i den nærmeste framtid.