Likeverd - medmenneskelighet - forsoning

Med Leif Rudjords bortgang i november 2009, er enda et av våre tidsvitner borte. Leif vokste opp i Farsund, og var i full gang med sin realskole da krigen kom til Norge. Han hadde en sterk rettferdighetssans, og sammen med noen gode venner fant han snart sin plass i motstandernes rekker. Men angivere sørget for at motstandsarbeidet raknet, og den 18. mars 1944 ble han arrestert av Gestapo. Da hadde han en tid vært med i motstandsbevegelsen, og formidlet nyheter fra London.

Arrestasjonen markerte en ny epoke i hans liv, og den trauste 18-åringen fikk stifte bekjentskap med noen av en krigs mest brutale sider. Ikke minst under de skjerpede forhørene i ”Torturens høyborg” – Arkivet i Kristiansand, før han ble videresendt via Grini og Akershus til tukthuset Dreibergen-Bützow i Tyskland. Han var dømt til åtte års tukthus. Mot alle odds overlevde han oppholdet, og han ble reddet hjem av de hvite bussene våren 1945.

Klarte ikke å fortelle

Det var en stille, men svært reflektert Leif Rudjord som kom hjem fra fangenskapet som hadde tatt så mye av hans ungdomstid. Det skulle gå nærmere 30 år før han klarte å fortelle noe om fangenskapet i tysk tukthus, og torturen på Arkivet i Kristiansand, og selv de nærmeste fikk vite bare minimalt om det han hadde opplevd i nazistenes fangenskap.
Mest av alt ønsket han bare å fortrenge alle de vonde opplevelsene. Men det var ikke så enkelt, for de satt som spikret fast, og de hjemsøkte ham i de stille nattetimene. Da dukket de opp som de frykteligste mareritt.
Leif fullførte sin utdannelse, og ble ansatt som lærer ved en ungdomsskole i Bergen. En jobb hvor han stortrivdes. Men etter hvert ble han også klar over hvor lite elevene egentlig visste om nazismen og forholdene i Tyskland under annen verdenskrig.
Samtidig observerte han at det i enkelte miljøer begynte å snike seg inn elementer av nynazisme og rasisme, og at flere unge lot seg besnære av disse ideene.
Da innså han hvor viktig det var å fortelle om hva slike ideologier kan føre til, og han kunne nå bruke sine egne erfaringer som viktige elementer i historieundervisningen. Det var spesielt for dem å høre det fortalt av en som selv hadde mistet mye av sin ungdomstid i tyske leirer og tukthus. Og elevene lyttet.
Parallelt med dette oppdaget han også at han selv ble restaurert ved å fortelle om sine opplevelser. Noe av det som hadde ligget som en verkebyll inni ham ble gradvis borte. Han klarte også å skrive ned sine opplevelser, og utga dette i boken ”I møte med krig og nazisme 1940-45”.

Det må være balanse

Rudjord var alltid svært påpasselig med at det måtte være balanse i det han formidlet, og derfor presiserte han alltid at hans opplevelser ikke måtte brukes for å skape noe skille mellom norsk ungdom og Tyskland.
Som slavearbeider på flyplassen Trollenhagen hadde han selv jobbet sammen mange av motstanderne av Hitler og hans budskap. Dette var flotte og redelige tyskere som hadde sittet innesperret i leire helt siden 1933, og det var tyskere som hatet nazismen og alt det denne ideologien sto for.

Som pensjonist flyttet Leif tilbake til Farsund igjen, og han fikk nå anledning til å delta på flere turer som tidsvitne. Han ga tydelig uttrykk for at disse turene var svært viktige, fordi de ga grunnlag for en dyptgående refleksjon hos deltakerne.
Det var hans største ønske at han kunne få gi sitt bidrag, slik at denne tragiske delen av Europas historie ikke skal gjenta seg. Og skoleelever fra ulike steder i Norge fikk et møte med et tidsvitne som ikke satte fokuset på alt det vonde han selv hadde opplevd, men som i stedet fokuserte på hvor farlig det er å stille seg likegyldig til det som skjer rundt om.
Da han av helsemessige årsaker måtte redusere reisevirksomhet fortsatte han i stedet med å dra rundt på distriktets skoler, og deltok aktivt i historietimene.
Leif Rudjord er borte, men han har tråkket opp noen viktige spor for oss, og som stikkord for disse kan vi sette: Likeverd – medmenneskelighet og forsoning.
Vi lyser fred over Lei Rudjords minne.