Unge kvinner i dag

Av Marit Langmyr

Dette er første gangen jeg markerer kvinnedagen. Jeg har i en alder av 25 oppdaget at denne dagen er for viktig til og ikke markeres.

På en måte tar vi nok likestillingen for gitt, det er jo en naturlig konsekvens av at man ikke har måttet kjempe selv. Men samtidig mener jeg at vi er veldig bevisst på de rettigheter vi har, og vi sier klart ifra hvis disse blir krenket. Det viser ikke minst debatten omkring Annette Sagen.

Det første som slår meg mest når det gjelder dagens generasjon er kvinneidealet. Vi vokste opp med forbilder som Pippi Langstrømpe og Barbie. Disse er ikke lett å kombinere. Samtidig som man skal være sterk og uavhengig, er kvinneidealet blitt vanskeligere å oppnå og det er et økende press om å være flink og flott. Vi skal klare alt – helst på en gang.

- For en generasjon siden løp kvinnene hjemmefra for å demonstrere for frihet og likestilling, nå løper de bare for å bli tynne, var det en som sa.

Det er veldig satt på spissen, men likevel er det noe sant i det.

I dette ligger det en utfordring i at kvinner skal føle seg bra nok akkurat slik vi er. Dette har minst like mye å gjøre med forventninger som kvinner selv stiller.

Det har jo vært positiv endring de siste tiårene:

Jeg kan ta den utdannelsen jeg vil, gifte meg ut av kjærlighet eller ikke gifte meg. Jeg føler meg selvstendig og fri til å ta de valgene jeg ønsker.

Men det er også noe som ikke har endret seg i den grad man hadde ønsket, ikke minst når det gjelder arbeidslivet:

På det universitetet jeg har gått på er det få kvinner i toppledelsen. Dette til tross for at det er flest kvinnelige studenter.. Likelønn er fortsatt dagsaktuelt.

Jeg tror det må en bevisstgjøring til for at man ikke tar likestillingen for gitt. Man må ta inn over seg hva likestilling i realiteten er. Vi ønsker like muligheter og lik lønn for likt arbeid (også hvis du er mann)? Det handler ikke om en kjønnskamp, men om likeverd, menneskerettigheter rett og slett,

Solidaritet med kvinner i alle land

Som sagt har jeg aldri måttet kjempe for mine rettigheter, det gjorde kvinner før meg. Dermed fikk jeg en aha opplevelse like før jul i fjor. Det måtte et møte med en kvinne som heter Margaret til for at jeg forsto hvor viktig kvinnedagen virkelig er – fortsatt.

Jeg var tolk for Margaret fra Uganda i to uker. Hun er en blind jente på 20 år som aldri har vært utenfor landet sitt.

13 år gammel ble Margaret blind fordi foreldrene ikke hadde råd til å ta henne med på sykehuset da hun fikk malaria. Det er ikke vanlig at handikapene blir prioritert i utdanningssystemet i Uganda, de faller ofte utenfor. Men Margaret skulle klare å fullføre videregående. Hun gjorde det så bra at hun fikk tildelt et stipend slik at hun fikk mulighet til å gå på universitetet.

Det er ikke lett å studere når undervisningen ikke er tilrettelagt for blinde, men Margaret gir ikke opp. Det er heller ikke lett å være kvinne. Margaret er opptatt av at jenter skal ta utdannelse og bli selvstendige.

Hun kjemper den kampen som kvinner kjempet for meg.

Jeg spurte henne hva hun var mest takknemlig for. Hun svarte hun var heldig som ikke var blitt gravid, fått hiv eller blitt voldtatt..

Margaret er mitt forbilde, og jeg vet at hun gjør det lettere for de jentene i Uganda som følger etter. Jeg mener at nøkkelen til likestilling i stor grad ligger i utdannelse og bevisstgjøring rundt hvilke rettigheter man har. Margaret er et levende bevis på dette.

Derfor vil jeg også presiser hvor viktig organisasjoner som blant annet Care er i forhold til å fremme kvinners rettigheter.

Til slutt vil jeg sitere Mary Wollstonecraft, hun sa noe som er viktig å presisere i likestillingsdebatten:

- Jeg ønsker ikke at kvinner skal ha makt over menn, men ha makt over egne liv.

Takk for at jeg kunne komme hit i dag!