Albert Watne var en ”lysstripe” for andre

Av Aktive Fredsreiser

Lørdag 20. november 2010 kom den triste meldingen om at vårt tidsvitne Albert Watne fra Kristiansand er død. Albert Tomas Watne ble født 26. september i 1921, som det sjette av i alt 9 barn i familien Watne i Mykland.

Etter folkeskolen, fortsatte han på Middelskolen ett år, og deretter på gymnaset, før han ble konstituert som lærer med halv post i Myra, og halv post i Skjævestad krets. De idylliske og fredelige forholdene med en liten gruppe barn i skolestua på Skjævestad, omtalte han senere som en egen glans i minnet.
Krigen skulle bli en vond tid for Watnefamilien. Alberts bror – Nils – ble arrestert for illegal virksomhet og sendt til konsentrasjonsleiren Natzweiler som NN-fange, mens en annen bror hadde klart å rømme til sikkerhet i Sverige. Da det en dag ble oppdaget at det hadde vært utført sabotasje mot bunkeren, like ved skolen, kom Albert straks i søkelyset.
Han var imidlertid helt uskyldig i dette, men ble likevel sendt til en overfylt celle i Kretsfengselet i Kristiansand, og satt her til nyåret 1945. Etterpå fulgte forhør på Arkivet, før han ble innrullert som fange nr. 17879 på Grini.
Her opplevde han en helt annen tilværelse, enn det han var vant til i den fredelige skolestua. Senere skulle han bruke alle opplevelsene fra Grini, i sin virksomhet som tidsvitne for Aktive Fredsreiser.
Han var en dyktig pedagog og lærer, og han var alltid nøye på å fortelle om det han selv hadde sett og opplevd. Og da han skulle fortelle om kulturkveldene på Grini, sa han det slik:
”Det er et kjent psykologisk fenomen at minnet idealiserer. Men det er med stor glede jeg husker opplevelsene fra kulturkveldene i fangeleiren. Flere kulturpersonligheter stilte seg til disposisjon for å gjøre situasjonen noe lysere for oss. Blant annet Francis Bull. Hva som ble sagt i disse forelesningene om Ibsen eller Peer Gynt, husker jeg i dag ikke så mye av, men selve stemningen og atmosfæren fra disse kveldene kan jeg ennå fornemme. Her øste Bull ut av sine store kunnskaper, og han klarte å skape en optimisme i oss andre.
Men mitt kjæreste minne fra Grinioppholdet er likevel den hemmelige nattverdsfeiringen nede i et kjellerrom. For ikke å bli oppdaget av vaktene måtte vi gå enkeltvis gjennom et vaskerom med mye tøy som hang til tørk.
I det primitive og improviserte nattverdsrommet var det plassert et lite bord, med et hvitt tøystykke og et brennende lys. Liturgien ble fremført av presten, med dempet stemme. Og aldri har noen gang tilsigelsesordene etter nattverden vært så betydningsfulle for meg. Det var en hellig stund for oss som var til stede denne dagen”.

For ham var det så viktig å få fram de positive tingene, de som var med til bygge opp fangene.
Albert satt på Grini fram til freden kom. Da fortsatte han å jobbe i skolen, noe som han opplevde som terapi etter fangeoppholdet. Han ble raskt restituert igjen, og høsten 1945 kom han inn på lærerskolen, og fikk fortsette med den utdannelsen han ønsket seg.
Han gjorde en stor innsats i skolen, og elevene opplevde ham som en lærer som ikke bare var engasjert i skoleverket, men en som brydde seg om den enkelte elev. En som møtte dem med forståelse og hjelpsomhet. Derfor er det så mange som husker Albert Watne som en ”lysstripe” i skoletiden.
Da han senere gikk inn i pensjonistenes rekker fikk han bedre tid til å sysle med sine hobbyer. Han var usedvanlig dyktig med hendene sine, og laget den ene flotte bollen etter den andre i treverk, samtidig som han også laget ”flettede” fat og bruksting av never fra trærne.
Solgården, like ved Villajoyosa i Spania var gjerne et av årets reisemål for ham, og her vil han alltid bli husket som den ”trivelige læreren fra Kristiansand”.
Men han forsto også tidlig viktigheten av å bidra på de holdningsskapende skoleturene til leirene i Tyskland og Polen. De som var så heldige å få ham som tidsvitne på turen husker godt at det alltid var en blid og opplagt Watne som møtte både voksne og elever. Han var med på å gjøre reisen til en opplevelse de alltid vil minnes. Det ene øyeblikket holdt han temakveld for 150 tilhørere som slukte hvert ord han sa, og i neste øyeblikk kunne han sitte i en fortrolig samtale med en elev eller voksen som hadde behov å få en samtale på tomannshånd. Alltid stilte han opp, og aldri gjorde han noen forskjell på turdeltakerne. Han møtte oss alle med en ekte varme og utstråling.
Han fikk alltid mange spørsmål på temakveldene, og en gang var et av spørsmålene: Hvorfor reiser du ut, år etter år på disse turene?
Hos Albert Watne var svaret klart:
- Det er ved å skape refleksjoner hos dere unge at vi kan skape et bedre samfunn, hvor vi kan leve i fred med hverandre, tross våre ulike ståsteder, enten det nå dreier seg om religion, politikk eller kulturelle forskjeller.
På disse turene ser dere med egne øyne, hvor viktig det er å ta de rette valgene i livet, samtidig som dere også oppdager at hver enkelt av oss må ta ansvar for egne handlinger. Turene er en reise for livet, og de er en god investering for en bedre framtid!

Dette var Albert Watnes budskap, og det er dette budskapet vi alltid vil huske ham for.
Vi lyser fred over hans minne.