Hyllest til "Krigsseilerne"

av Helga Arntzen

Prosjektet med ”Krigsseilerne” i årets Trebåtfestival, har blitt omtalt på følgende måte av festivalleder Odd Sverre Aasbø: ”Dette er en hyllest for de siste store norske heltene.”

For oss i Aktive Fredsreiser er vi stolte over å kunne være en partner i arrangementet om Krigsseilerne. Med stor takk og ærbødighet har vi fått lære flere av disse havets adelsmenn å kjenne.

Vi har hatt det privilegium å ha dem blant våre tidsvitner. En av dem – Gunnar Knudsen – var en av Norges høyest dekorerte krigsseilere. Han brukte all sin tid til å dele sine erfaringer med den oppvoksende generasjon, og var med på over 100 turer med skoleungdom. På disse turene til Polen, Tyskland og Normandie formidlet han en verdifull historie som vi ikke har lov til å glemme.

Han brukte aldri store ord, for hans egen historie var sterk nok i seg selv. På en stillferdig måte delte han sin historie med oss. Han fortalte om krigsseilernes betydelige psykiske påkjenninger; konstant fare for voldsom død, hjelpeløshet og forsvarsløshet overfor overmakt og fiendtlige fly- og ubåtangrep, og en manglende forbindelse med familie og venner hjemme i Norge. Han fortalte om de vanskeligheter som møtte dem da krigen var over, og de møtte liten forståelse hos norske myndigheter.

En av dem som klarest forsto hvilken enorm innsats de norske sjøfolkene gjorde er nok den britiske admiralen Charles Dickens, som i en radiotale til det engelske folket via BBC i januar 1941, erklærte følgende:
”Hvis det ikke hadde vært for den norske handelsflåten, kunne vi like gjerne ha bedt Hitler om hans betingelser.”

Norges største bidrag i de alliertes kamp mot aksemaktene var den norske handelsflåten. 30000 nordmenn seilte om bord på norske skip under andre verdenskrig. Norske skip seilte på Atlanterhavet, Middelhavet, Det indiske hav og Stillehavet. Disse skipene var med i evakueringen av Dunkerque og landgangen i Normandie
Mange av de norske sjøfolkene som seilte i handelsflåten mistet livet under krigen og 710 skip gikk ned.

Norske myndigheters behandling av krigsseilerne etter krigen har vært sterkt kritisert, og det tok mer enn 25 år før deres innsats ble akseptert. 
Krigsseilerne ble glemt etter krigen. De som overlevde fikk heller ingen hjelp fra myndighetene på noen måte. Det var først i 1969 at Per Borten og hans regjering satt ned et utvalg for å se på krigspensjon til krigsseilerne. Da seilerne endelig fikk bevilget 155 millioner i krigspensjon fra den norske stat, som kompensasjon for sine anstrengelser under krigen, var mange allerede døde.

Filmskaperen Munch Lund konkluderer det slik: Nesten 4000 sjøfolk ble drept under krigen, mer enn hver tiende mann måtte dø. De som overlevde fikk ikke anerkjennelse for sin innsats og heller ikke lønnen de hadde krav på.

Tenk på alle de familier som hadde måttet lide i alle disse årene? Familier som ble splittet fordi far hadde angst og mareritt, fløy oppe om nettene, fikk alkoholproblemer og mistet nattesøvnen, osv”. Dette var hverdagen for mange av krigsseilerne.

Men midt i håpløsheten fantes noen som forsto dem, og nå steg de fram på arenaen - den tidligere krigsseileren Leif Heimstad og kona Else. Nå trådde de til, og søkte opp Leifs ”skipbrudne” kollegaer, ga dem mat og husrom, og ikke minst, menneskelig varme i et samfunn som vendte disse sjøfolka ryggen.

De viste at det heldigvis finnes mennesker blant oss som har omsorg for andre, ikke bare i teorien, men også i praksis.

De hadde ikke bare en visjon, men de var tro mot sin visjon. Der andre så vanskeligheter, så de muligheter. Det som andre karakteriserte som menneskelig drivgods, betegnet de som menneskelige ”juveler,” som ved litt hjelp og støtte kunne få et verdig liv og bli verdifulle for samfunnet.

Med to tomme hender startet de opp sitt unike hjelpearbeid blant de mange krigsseilerne, som bokstavelig talt hadde ”gått på skjær” med livet sitt.
Et formidabelt registreringsprogram ble satt i gang, og en etter en fikk krigsseilerne den hjelpen de så sårt trengte.

Andre fikk øynene opp for dette, og etter hvert kom forfatteren Per Hansson og NRK-veteranen Erik Bye med på laget.

Else og Leif gikk dit hvor andre kviet seg for å sette sin fot – for å bringe håp og trøst til dem som ingen ville hjelpe.

Prosjektet til Else og Leif ble kjent over hele Norge, og det som mange mente var helt umulig, ble gjennomført.

Og resultatet kjenner vi: De kom til Risør og startet opp med byggingen av Konvoibyen.

Vi ønsker å lage en utstilling både om Krigsseilerne og om Konvoibyen. Med disse utstillingene ønsker vi å være med på å sette fokus på de menneskelige og samfunnsmessige sidene ved å følge krigsseilerne fra de ble kastet ut i krigen, og med ett slag befant seg midt i en krigssone - og helt frem til i dag.

For det er en historie som vi aldri må la gå i glemmeboken, og for oss i Aktive Fredsreiser er det et betydningsfullt prosjekt og vi er stolte over å kunne være en samarbeidspartner til årets Trebåtfestival.