Det knyttet seg stor spenning til Forsvarsministerens tale, hvor hun blant annet sa dette:

"Det betyr mye for meg å komme hit i dag. Det å få treffe mennesker som har stått ansikt til ansikt med krigens grusomheter gjør sterkt inntrykk. I møte med dere føler jeg respekt og ydmykhet.
Brått, uventet og skremmende må det ha vært å se Norge bli en del av en ny og ødeleggende verdenskrig. En tid fylt av uro, forvirring og frykt, ute på fremmed hav, langt fra familie og venner.

Våre sjøfolk befant seg plutselig i fremste linje i en kamp på liv og død. De ble vår modig kjempende handelsflåte – de var våre krigsseilere. Og de var i mange verdenshjørner for å sikre leveranser.
Den britiske admiral Dickens sa det slik på BBC i 1941: Hvis det ikke hadde vært for den norske handelsflåte kunne vi like gjerne bedt Hitler om hans betingelser.
Gang på gang krysset norske sjøfolk Atlanterhavet, vel vitende om at sannsynligheten var stor for at havet kunne bli deres grav.
Krigen hadde en høy pris. Av de 35.000 krigsseilere omkom nær 4.500 seilende for den norske handelsflåten.
Det er med ære og respekt vi minnes og hedrer våre falne krigsseilere her i dag.
De norske krigsseilerne sto på vakt helt fram til Japan ga opp på sensommeren 1945. Kamphandlingene opphørte – det var på tide å søke hjem.

Vi vet så inderlig godt at hjemkomsten ikke ble slik dere krigsseilere hadde tenkt. Dere var spredt og kom ikke hjem som en gruppe, men til forskjellige tider og forskjellige havner.
Og verst av alt – det var få eller ingen som visste noe om handelsflåtens innsats og betydning for krigens utfall.

Ingen heder, ingen oppfølging og ingen forståelse for søvnløse netter og psykiske senskader. I dag vet vi at hjemkomsten er avgjørende for om senskader utvikles eller ikke. Den kunnskapen manglet simpelthen den gangen og det gjør vondt å tenke på.
- Det gjør vondt å tenke på at i tillegg til påkjenningene dere var utsatt for, skulle dere nå oppleve å kjempe dere gjennom en rekke administrative hindre. Det forlenget krigen for mange av dere.  En evig spissrotgang mellom ulike innstanser for å få bolig, for å få jobb, rasjoneringskort – i mange tilfeller også stemmerett. Ja til og med det at dere hadde hatt en god nasjonal holdning under krigen måtte dokumenteres. Det ble rett og slett for mye for mange av krigsseilerne. Med rette var det mange som følte seg sviktet og neglisjert.

Den største påkjenningen kom etter krigen.
Fortellingen om våre krigsseilere er den rystende beretningen om et samfunn som ikke var godt nok forberedt på å ta vare på noen av de største krigsheltene. Om avvisning og fornektelse.

Dere krigsseilere kan ikke klandres. Dere antok at samfunnet ville verdsette innsatsen deres. Men dere ble skuffet. Som samfunn skuffet vi dere.
I dag ber jeg derfor, på vegne av den norske stat, om unnskyldning for den behandlingen krigsseilerne ble utsatt for etter krigen…"

Rundt 80 krigsseilere deltok på arrangementet i Fredsparken. 94-årige Ingvald Wahl fra Stavern talte på vegne av krigsseilerne under avdukingen, og han sa det slik:

"Når man som meg er kommet opp i en alder av 94 år oppdager man at tale og skriveferdighetene er sterkt redusert. Men jeg vil gjerne få takke for at vi i dag har fått den anerkjennelsen.

Dette budskapet om vår anerkjennelse har vi ventet på i 68 år. Det har sittet langt inne, men bedre sent enn aldri. Dette vil bli mottatt med glede av krigsseilerne. Og vi har fått det av den sittende regjering. Det takker jeg for på vegne av krigsseilerne og alle de berørte parter."