Da krigen brøt ut var han 19 år gammel, og han fant snart sin plass blant dem som ønsket å motarbeide nazismen. Prisen han måtte betale var å bli arrestert av Gestapo, deretter flere års fangenskap i tyske konsentrasjonsleirer, og en tapt ungdomstid.
Ved krigens avslutning satt han i konsentrasjonsleiren Dachau. Han ble ikke reddet av de hvite bussene, men ble hentet hjem via Sveits av folk fra den Norsk - Sveitsiske Forening.

Oppholdet i krigsfangenskap hadde satt dype spor i ham, og det skulle gå mange år før han fortalte litt om sine opplevelser. Til det satt de for hardt i bevisstheten. Etter hvert åpnet han litt på døra inn til disse opplevelsene, samtidig som han forsto viktigheten av å dokumentere denne delen av vår historie.

Sammen med norske skoleungdommer dro han derfor ut som tidsvitne med Aktive Fredsreiser. Han fortalte på en engasjerende måte hva han hadde opplevd i sin ungdomstid. Selv om de vonde opplevelsene fortsatt satt som spikret, hadde han likevel bevart glimtet i øyet.

Han hadde sine helt klare målsettinger for å være med på turene, og konkretiserte det på denne måten:

Når jeg i dag ser tilbake på denne tiden, har nok bildet blitt mer nyansert. Som tidsvitne er det viktig for meg å fokusere på at vi gir korrekt informasjon om det som skjedde.
Skal vi unngå at slike ideologier får fotfeste igjen, må vi ikke bare berette historien, men vi må ta de unge med til de stedene der overgrepene fant sted. Da forstår de historien på en helt annen måte. Kan jeg klare dette ved å fortelle om mine egne opplevelser - da har jeg oppnådd hensikten med å være et tidsvitne.
Skal vi skape fred – må vi lære av de feilene som ble begått, og sammen bygge opp trygge og solide relasjoner.

Arthur Jamne var en mann som satte spor etter seg hos mange, ikke minst hos norske skoleelever.

Vi lyser fred over hans minne!