Nekrolog Gunnar Kaardahl
Onsdag morgen kom meldingen om at Gunnar Kaardahl fra Horten har gått bort. Med ham har stemmen til et viktig tidsvitne stilnet.
Kaardahl vokste opp i Nore i Numedal, og flyttet ganske tidlig til Horten hvor faren tjenestegjorde i på Karljohansvern.
Da krigen kom til Norge var han 20 år. Han ble snart med i motstandsgruppen ”Kruskagjengen” eller ”Hortensgjengen”. Målet var å bekjempe okkupantene på ulike måter. Gruppen ble utvidet og Gestapo kom på sporet av dem. Resultatet var at unge Kaardahl ble arrestert 18. august 1942. Via Grini ble han sendt til Tyskland og endte til slutt som NN-fange i Natzweiler. Det ble en fryktelig tid for den staute unggutten.
23. mars 1945 ble han reddet av De Hvite Bussene, og via konsentrasjonsleiren Neuengamme ble han videresendt til Sverige for medisinsk behandling. I juni 1945 kom han endelig tilbake til Norge.
I en samtale vi hadde for noen år siden sa han det slik:
Mange av oss hadde det vanskelig i begynnelsen etter at vi var kommet hjem. Du blir liksom aldri kvitt de vonde minnene. Jeg prøvde å fortrenge de fryktelige opplevelsene, men vonde minner har en egen evne til å dukke opp igjen. Gjerne i nattetimene. Selv om det gikk bedre etter hvert som jeg fikk tingene mer og mer på avstand, så tar jeg meg fortsatt ofte i at jeg tenker på disse årene. De slipper ikke helt taket.
Selv om det nå har gått mange år siden disse grusomme begivenhetene feide over Europa, så må vi ikke tro at nazismen er død. Den er fortsatt iblant oss, og vi må gjøre alt som står i vår makt for å hindre at denne villfarne ideologien skal få rotfeste blant norsk ungdom. På tross av at Tyskland som stat har bekreftet de grusomheter som skjedde den gang, og attpå til har opprettet en lang rekke minnesmerker, så finnes det fortsatt de som benekter at Holocaust har skjedd.
Dette ønsket Kaardahl å gjøre noe med, og han reiste i flere år som tidsvitne for Aktive Fredsreiser. På disse turene fikk hundrevis av norske skoleelever et sterkt møte med en mann som selv hadde vært i nærkontakt med nazismens avskyeligste sider. Han hadde en egen lun måte å kommunisere med ungdommen på. Han behøvde ikke heve stemmen eller bruke sterke ord når han fortalte om sine opplevelser i konsentrasjonsleirene – hans historie var så sterk i seg selv. Med sin fine fremtreden engasjerte han elevene og skapte refleksjon. Han brukte sine vonde opplevelser i fortiden, satte dem inn i nåtiden for å skape en bedre verden i fremtiden.
I stor takknemlighet og ærbødighet for den innsatsen han gjorde, lyser vi fred over hans minne.