Magdalena og Erling M. Storemyr får Hedersdiplom og vase overrakt av Helga Arntzen fra Aktive Fredsreiser

Storemyr er født og oppvokst i Risør. 16 år gammel dro han til sjøs som byssegutt om bord på risørskipet Credo. Da krigen brøt ut, hadde han steget i gradene. Han var blitt motormann om bord på M/T Alar fra rederiet Prebensen & Blakstad i Risør. Nå fulgte fem nervepirrende år i konvoifart for unggutten. Seilasen gikk over Atlanteren, mellom England og Amerika. Skipet var lastet til ripa med flybensin. Det var ikke bare en aktiv og godt utrustet fiende de skulle kjempe mot, men de måtte også mestre Atlanterhavet som til tider kunne vise seg fra sin aller verste side – i alle fall vinterstid.

Maskinfolka hadde kanskje den mest utsatte plassen på skipet. De befant seg nede i skipets indre, bare beskyttet av en tynn stålvegg mot fiendens torpedoer.  Storemyr forteller at de fikk en lammende følelse da de hørte det dumpe drønnet fra dypvannsbomber som gikk av i nærheten. Da visste de at det var angrep på gang. Det var bare å håpe at det gikk bra denne gangen også.

De tyske ubåtene var noe av det mannskapet ombord fryktet aller mest. Men det var også grunn til å frykte angrep fra fiendtlige bombefly, miner og krigsskip som var på intens jakt etter allierte handelsskip. 649 norske skip gikk ned, - totalt omkom 4134 norske sjøfolk fra handelsflåten og den norske marinen.

Krigsnervene kom smygende

Erling M. Storemyr sammen med andre sjøfolk fra Risør om bord i M/T Alar

Ingen av de skipene Storemyr seilte med ble torpedert, men han var ofte vitne til at andre skip i konvoien ble blåst til himmels. De seilte i usikkerhet. Nettene var verst. Da skjulte mørket det som var rundt dem, og de visste aldri hvor fienden var i forhold til dem.

- Derfor lå vi alltid med redningsvesten ved siden av oss, forteller han. - Når torpedoen traff var sekundene dyrebare. Det gikk ikke så lang tid fra båtene som ble rammet, begynte ferden mot dypet. Det var så vondt å seile fra de sjøfolka som lå i sjøen og ropte på hjelp. Vi hadde ikke lov til å stoppe for å redde dem.

Slike minner klarer jeg ikke å slette ut. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stilt meg selv spørsmålet om hvorfor akkurat jeg ble spart? Krigen ødela så mange år av min ungdomstid, sier han stille. Et lite øyeblikk virker det som om han er tilbake i maskinrommet på M/T Alar.

Mens M/T Alar glir sakte over New Foundlandbankene benytter mannskapet sjansen til å prøve fiskelykken.

Storemyr var aldri hjemme i Norge i denne perioden. Da han omsider kom hjem igjen, prøvde han å fortrenge alle de vonde minnene fra krigen. Han forsøkte å jobbe i skogen for å få tankene på avstand. Han jobbet også flere år i et gartneri, hvor han stelte med planter og busker. Mange kjenner ham også som den omgjengelige og blide kirketjeneren og klokkeren i Støle kirke. Men en dag kom krigsnervene, og han begynte å fortelle bruddstykker fra sitt dramatiske liv til sine nærmeste.

I likhet med andre krigsseilere, møtte også Storemyr et samfunn som ikke forsto hva de hadde gjennomgått. Det var ikke hornmusikk og jublende folkemengder som møtte krigsseilerne, eller som takket dem for den innsatsen de hadde gjort for fedrelandet. Etter noen år kom det likevel et par medaljer sendt i posten.

Kjøpte tilfeldigvis Aust-Agder Blad

Nylig var det en privat seremoni med krigsseilere, deres enker og barn på Akershus festning. Det var ikke alle de gjenlevende som kunne møte opp her; en av dem var altså Erling M. Storemyr.

Helga Arntzen, som var en av arrangørene i Oslo forteller: - Vi fikk nok noe sein beskjed om dette arrangementet, men satte straks i gang med å kontakte de krigsseilerne vi klarte å spore opp. Vi nådde dessverre ikke alle.

Ved en tilfeldighet hadde Storemyrs svigersønn, Anders Daland kjøpt Aust-Agder Blad. Der kom han over innlegget om tilstelningen i Oslo. Dermed ble det opprettet kontakt.

Helga Arntzen fra Aktive Fredsreiser sier det slik:
- Vi vil holde fram med å jobbe for at de gjenlevende krigsseilerne ikke skal glemmes. Det er vårt håp at det offisielle Norge skal takke dem for det oppdraget de utførte for fedrelandet, og gi dem den æren de fortjener. Det er også viktig at vi får dokumentert deres historier for ettertiden.

Nylig kom det signaler fra Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen om at hun vil invitere krigsseilerne til et møte i departementet ved en senere anledning. Det knytter seg stor spenning til denne invitasjonen. En slik anledning kan ikke utsettes stort lenger, - da vil ministeren komme i den situasjon at det ikke lenger finnes noen igjen å invitere.