Tale 8. mai 2013

Varaordfører Risør Knut Henning Thygesen

Det er vanskelig i dag, her fredfullt foran Selands minnestøtte,
å forestille seg krig denne spesielle fredsdagen, 8. mai 1945.

På en måte er det det,
for det er lenge sida.
En annen tid.
Men likevel er de dagene så nære,
en nasjonal arv av sammensatte, sterke historier er de blitt.
Som ennå har behov for å løfte glemte, usynliggjorte helter fram.
En ytterst viktig hukommelse om kampen for vårt lands suverenitet,
om den freden Norge og de allierte vant over det totalitære fremmedstyret til nazistene.

Det er lenge siden, 68 år.
Nye generasjoner har kommet til.
Som ikke har opplevd hverken krigen eller fredsdagene.

Men få datoer, for så lenge siden
er likevel så nær oss!

Vi burde som nasjon holdt 8. mai høyere i hevd!
For å løfte fram de som slåss.
For å hedre de som vi glemte å hedre.
For å glede oss over Freden og Friheten.
Som ikke kom av seg sjøl.

Også, for å lære av det som skjedde og kan skje;
- Hvordan de mørke kreftene kan vinne fram,
også i Europa!

- For krigsgenerasjonen er krigen og frigjøringsdagene for mange ennå veldig nær.
Få ting kan få mor til å gråte mer av glede enn når hun forteller om disse dagene i seiersrus,
da morfar og onkel kom hjem fra Grini.
For de som kjente disse åra på kroppen, fysisk og psykisk, er det nært.
Uansett hvilken side de stod på.
For de fleste av denne generasjonen vil bildene av norske flagg i et fritt Norge aldri bli glemt.

For oss i etterkrigsgenerasjonen,
som vokste opp med de sterke fortellingene om denne tida,
som har sterke krigshelter-historier knytta til våre nærmeste,
eller har kjent angsten og nervene som prega familiene livet ut,

for oss er også krigen der, som et mørke
...Og forestillingen om disse maidagene, som et uendelig lys
av vår.

For oss ble den forenkla krigens svart/hvitt-fortellinger del av vår oppvekst,
slik at vi av og til også var for raske til å dømme,
det har vi lært.
Men uansett; krigen, freden og friheten sitter i ryggmargen,
også i vår generasjon.

Og; Krigens gru, og takknemligheten over Freden og Friheten når også dagens unge.
Ungdommen røres dypt av det de opplever i konsentrasjonsleirene med Aktive Fredsreiser.
Krigens ufattelige lidelser kommer nær,
generasjoner etter.
Utryddelsesleirene med venstreorienterte, sigøynere, jøder, homser,
....millioner industrialisert utryddet av et fascistisk regime,
gjør dype inntrykk,
også på de generasjonene som vokser opp nå, barnebarn og oldebarn-generasjonene!
- Det er viktige følelser, det er viktig lærdom;
At dette er historie, at det aldri skal skje igjen! At den freden vi vant ikke kom av seg sjøl.

For krigen var mer enn utryddelsesleirene; 72 millioner døde i verdenskrigen, over 10000 i Norge.
Og her på minnestøtta kan vi lese navnene til folk fra Risør som falt til sjøs, her hjemme eller i konsentrasjonsleirene.
Det er så nært;
Vi kjenner de krigsskadde og litt av deres liv.
Vi kjenner Konvoibyen og historia bak.
Vi kjenner skjebnene, og uretten mot de som ga alt.
Vi aner deres heltemot til sjøs, deres innsats var avgjørende for å snu krigen.
Og vi gleder oss over Fredshuset i Risør, som bidrar til denne kollektive bevisstheten om Fredens vei.

Lær av historia sa filosofen Herodot, for 2500 år og tusen kriger siden!
Det må fortelles igjen og igjen, og det er ingen grunn til ikke å løfte fram 8. Mai som Frihetsdagen og Fredsdagen. Derfor må denne dagen aldri bli en dag med et dominerende militært preg.
 
Skulle jeg få komme med et forsiktig ønske,
for å ære de navna som står hogget inn i Sælands minnestøtte,
må det være at skoleungdommen i Risør fyller Solsiden 8. Mai til neste år!
og åra som kommer,
for etter det å få historietimer i Urheias løpeganger og bunkerser, gjerne i samarbeid med Aktive Fredsreiser og gjerne i Fredshuset.

Det er i alle fall en fin anledning for den oppvoksende slekt
til å komme verdenshistoria og lokalhistoria nærmere inn på livet,
for å hedre,
for å lære,
for å forstå.