Grunnlovsjubileet 2014
Inneværende år er et jubileumsår i Norge. Hele året preges av at det i år er 200 år siden Norge fikk sin egen grunnlov. Selv om vi har lang tradisjon for å feire nasjonaldagen den 17.mai, gir det en helt spesiell sus å se det i sammenheng med de siste 200 års historie. Det offisielle Norge har satt opp et bredt program for feiringen ikke bare på selveste nasjonaldagen, men gjennom hele året. Når dette skrives, er jubileumsåret allerede godt i gang.
Året 1814 var et begivenhetsrikt år for Norge. Ute i Europa hadde Napoleonskrigene vært dominerende. I januar dette året gikk det mot slutten for disse krigene i Norden. Den 14.januar signerte man avtalen om våpenhvile mellom den svenske og den dansk-norske kongen. Kielerfreden, eller Kieltraktaten, bestemte at den dansk-norske kongen Fredrik VI som tapende fransk alliert skulle overgi Norge til union under den svenske kongen, Karl XIII.
Norge var ikke enige i det som ble bestemt i den tyske byen. De motsatte seg avtalen og erklærte uavhengighet. Etter invitasjon fra stattholderen, Christian Fredrik samlet det seg 21 innflytelsesrike menn til stormannsmøte på Eidsvoll 16.februar. Dette møtet er også kjent som ”Notabelmøtet”. Her ble det blant annet bestemt at det skulle innkalles til riksforsamling. Dette møtet var med på å sette i gang en prosess som førte fram til riksforsamling og 17.mai-grunnloven.
Selve riksforsamlingen ble avholdt i perioden 10.april til 20.mai 1814 på Eidsvoll hos Carsten Anker.. Riksforsamlingen ble sammenkalt for å utarbeide Norges Grunnlov. Forsamlingen bestod av 112 representanter. Siden det var forholdsvis kort innkallingstid, og det skulle avholdes valg på sendemenn, var det ikke alle som rakk fram. Dette førte til at Nord-Norge ikke var representert da Grunnloven ble utarbeidet.
17.mai-grunnloven eller ”Grunnlovsverket” som det også kalles, ble fullført og datert 17.mai 1814. Samtidig ble stattholderen, Christian Fredrik valgt til konge av Norge. Dette siste var imidlertid ikke svenskene udelt begeistret for, eller enige i. Deres reaksjon på hele riksforsamlingen og kongevalget var at det ble sendt svenske tropper inn i Norge i juli 1814. Noen stor eller lang krig ble ikke den såkalte ”krigen med Sverige”. Allerede 14.august ble det inngått en våpenhvileavtale mellom det norske Storting og den svenske kongen, Karl XIII. Avtalen var den faktiske fredsavtalen og formet personalunionen mellom Sverige og Norge. Svenskene godtok Stortingets legitimitet, dets rett til å utforme ny grunnlov og foreta kongevalg.
Den 7.november 1814 samlet Stortinget seg. Her gjorde de de nødvendige beslutningene for å forsere nødvendig arbeid i den nye unionen. 4.november vedtas ”novembergrunnloven”. 17.mai-grunnloven var aldri godtatt av svenskene, ei heller kongevalget som var gjennomført på Eidsvoll tidligere dette året. Samme dag som novembergrunnloven ble vedtatt, var den formelle unionen mellom Sverige og Norge på plass, under ledelse av Karl XIII.
Alt dette gir rikelige anledning til markeringer gjennom hele inneværende jubileumsår. Men Stortinget har bestemt at det ikke bare er de historiske hendelsene som skal vies oppmerksomhet. Også det samfunnet Norge er i dag skal få sitt. Vi skal også være med å feire ”fruktene av grunnloven”.
I dag er Norge et velfungerende demokrati og en solid velferdsstat. Derfor er det på sin plass å vie oppmerksomhet til dette også. Et demokrati lager ikke seg selv, det er en kontinuerlig prosess hvor folket er nødt til å delta for å bevare og utvikle det. Landets innbyggere er deltakere i dette, blant annet gjennom valg av representanter til Stortinget.
Et demokrati viser sin kvalitet i hvordan det behandler et mindretall eller enkeltindivider. I så måte står arbeidet for menneskerettigheter sentralt i arbeidet både blant de folkevalgte, men også i befolkningen for øvrig. Menneskerettighetene viser oss også veien i arbeidet for likestilling, ikke bare mellom kjønnene. Likestilling fordrer toleranse og forståelse for forskjelligheter. Norge er etter hvert et fargerikt fellesskap vi skal stå sammen om å utvikle videre i positiv retning. Rettferdighet betyr ikke nødvendigvis likebehandling, men behandling som gir den enkelte følelse av verdighet og en naturlig plass i et mangfoldig samfunn. Her har vi en felles oppgave vi må løse. Å integrere nye landsmenn betyr å gi nye mennesker mulighet til å bidra til å opprettholde demokrati og velferdsstat.
I Norge står ytringsfriheten sterkt. Man kan stort sett meddele seg uten at det får alvorlige følger. Men denne friheten fordrer også at vi tenker gjennom våre standpunkt, og ytrer oss på en måte som ikke rammer andre på en krenkende måte.
Jubileumsåret kommer nok også til å sette søkelyset på alle de institusjonene som daglig arbeider for at Norge skal forbli et velfungerende demokrat, det være seg både de statlige institusjonene så vel som alle de frivillige organisasjonene som bidrar til en positiv utvikling for oss alle.