Som 17-åring ble Arnstein med i en illegal motstandsgruppe. Hans første jobb var som ”postkurer” mellom Oslo og Drammen for å formidle beskjeder og papirer til hjemmefronten.

I 1942 startet de tyske okkupantene en større aksjon for å skrive ut norsk ungdom til arbeidstjeneste - et opplegg som fikk svært så blandet mottakelse.

Mange av dem som fikk denne innkallelsen stakk rett og slett til skogs, eller lot være å møte opp. I begynnelsen av 1943 ble aksjonen mer målrettet og Arnstein valgte å flykte til Sverige, men han ble arrestert av to norske hirdmenn bare noen få kilometer fra svenskegrensen. Nå startet brutale avhør og en kanossagang mellom ulike fengsler og leirer.

17.mars 1943 ble Arnstein, sammen med 130 andre fanger, tatt ut til tysklandstransport. De ble sendt ut med fangeskipet ”Donau”. Målet med reisen for Arnstins del var konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Her ble han tildelt fangenummer 63023. Som fange i leiren gjennomlevde han en tid med fornedrelse og menneskeforakt.

På tross av hardt arbeid, hardhendte fangevoktere, lungebetennelse og difteri overlevde Arnstein konsentrasjonsleiren. Han ble reddet av de Hvite Bussene. Via rekonvalesensopphold i Sverige kom han tilbake til Norge i slutten av mai 1945.

I likhet med andre krigsfanger hadde også Arnstein ofte mareritt. Men han fortalte svært lite om hva han hadde opplevd i Sachsenhausen og de andre leirene. Selv hans nærmeste kamerater ante ikke noe om at han hadde sittet i konsentrasjonsleir. Selv sa han det slik i en samtale for noen år siden:

Det var først da jeg begynte å reise med ungdommene på turene som Helga Arntzen arrangerte at det ”løsnet” for meg. Da jeg begynte å fortelle om mine opplevelser var det nærmest som en slags terapi, og gradvis forsvant de nattlige marerittene. Turene ga meg virkelig en ny giv.
Kan jeg med min historie være en motvekt til nynazistenes propaganda, så er det god lønn for strevet.

Sammen med kona Haldis var han titt og ofte med på bussreisene med skoleungdommer til Polen og Tyskland. Arnstein Brekke var kunnskapsrik og hadde en helt spesiell evne til å kommunisere med ungdommen. Med sitt vinnende og inkluderende vesen fikk han rask kontakt med deltakerne på tematurene. Vi følte oss alltid hjemme i hans selskap, og derfor var det ingen som var uberørt etter en samtale med ham.

Selv om han også fortalte om sine opplevelser fra leirene, likte han best å fokusere på hva hver enkelt av oss kan gjøre for å bygge opp en verden hvor fred og menneskeverd er selve grunnmuren.

Arnstein Brekke vil bli savnet både som tidsvitne, og ikke minst som det varme menneske han var.  Vi lyser fred over hans minne.