Hun er jøde, født i Egerag i Ungarn i 1925. Da nazismen gjorde sitt inntog ble familiens liv totalt forandret, og det kulminerte 7. juli 1944 da Blanche og hennes familie ankom Auschwitz-Birkenau. På det tidspunktet var hennes ektemann allerede sendt til en annen leir.

Av de 33 medlemmene i familien, ble bare hun og søsteren spart – fordi de kunne brukes som slavearbeidere. Blanche og søsteren overlevde mot alle odds Hitlers helvete. Det var nærmest tilfeldig at Blanche, mannen og den lille sønnen de fikk i 1946, kom hit i 1947. Norge hadde da forpliktet seg til å ta imot et lite antall jøder, og blant dem var den lille familien Major.

De neste årene ble hun fylt av redsel når hun hørte ordet Auschwitz. Inntil i august 1992, da hun for første gang dro tilbake dit familien hennes ble utslettet. Med i følget var også 70 norske skoleungdommer. Da forsto hun viktigheten av å dele sin historie, bruke de vonde opplevelsene fra fortiden, sette dem inn i nåtiden, for å gjøre fremtiden bedre for kommende generasjoner.

Hun konkretiserte det slik: Jeg kan ikke gi noen fullgod forklaring på hvorfor nettopp jeg overlevde Holocaust. Men jeg vet, på bakgrunn av mine egne lidelser og mareritt, at det som ligger på mitt hjerte, er å fortelle nye generasjoner min historie og formane dem til ikke å overse verdenshistoriens grusomste forbrytelse.

Etter denne reisen jobbet hun utrettelig, reiste med skoleklasser til Auschwitz, besøkte skoler og foreninger og holdt en lang rekke foredrag. Hun ble rådgiver for organisasjonen Aktive Fredsreiser og var også dens høye beskytter.

Blanche var en modig kvinne og hun imøtegikk dem som fornekter Holocaust. For henne var virkemiddelet å fortelle sannheten til flest mulig. Hennes krystallklare budskap var hele tiden:
Vi kan ikke gjøre noe med fortiden. Men jeg er overbevist om at vi kan gjøre noe med fremtiden. Vi må ikke gi rom for hatet, for det vil spise oss opp innvendig. Vi må tilgi for å komme videre.

I 2003 ble Blanche Majors Forsoningspris opprettet etter initiativ fra Helga Arntzen, ideologen og gründeren av Aktive Fredsreiser. Prisen skal være med på å peke på viktigheten av forsoningsarbeid som et element i fredsskapende arbeid. Nettopp slik Blanche selv gjorde det.

Blanche Major, var en av svært få gjenlevende i Norge etter Holocaust og den første jødinnen som har fått Kongens fortjenstmedalje. Rett før jul 2013 ble hun hedret for sin innsats for forsoning med medalje og diplom fra Det kongelige slott.

Det er en kjensgjerning at om få år er alle dem som opplevde konsentrasjonsleirene borte. Dette var Blanche svært opptatt av, og hun sa det så treffende:
Jeg er overbevist om at vi nå står ved et tidsskille når det gjelder vitnene fra den mørke epoken i Europas historie, Ubønnhørlig vil vi forsvinne og bli historie. I snart 70 år har vi vært en levende påminnelse om de overgrep som skjedde, men nå tar vi snart farvel – en etter en…

Skjærtorsdag var Blanche ved veis ende – og vi lyser fred over hennes minne.

Når ingen øyne lenger ser noe
Og ingen røster lenger kan tale
Når alle vitnene snart er borte
Hva hender da?
Da er det risiko for at minnet om Holocaust blekner bort.

Administrasjon og reiseledere i Aktive Fredsreiser