Britha kom fra Malmö hvor hun utdannet seg som sykepleier og jordmor. Da hun kom til Norge på slutten av 1940-tallet, traff hun Robert Savosnick.
Begge hadde felles interesser og begge var ferdig med utdannelsen i helsevesenet. De giftet seg i 1950 og bosatte seg i Trondheim.

Robert spesialiserte seg som barnelege, og praktiserte i Vadsø, mens hun jobbet som distriktsjordmor. Senere dro Britha og Robert til Medical Center i Seoul, og var med på å bygge opp landets helsevesen etter Koreakrigen.

Hun kjente til at ektemannens bakgrunn som tysk krigsfange, og at han var en av de få norske jødene som hadde overlevd Auschwitz. Men det var svært lite han fortalte om sine opplevelser.
Det gikk faktisk ti år før han begynte å fortelle noen små bruddstykker. RoHan hadde ikke de depresjonene som mange tidligere krigsfanger slet med, Men det hendte at hun våknet ved at han skrek i søvne. Da hadde han som regel mareritt.

I 1995 var de til stede ved 50-årsmarkeringen i Auschwitz. Dette var en sterk opplevelse for dem begge, og Britha forsto nå hvilket helvete Robert hadde overlevd. Selv sa hun det slik:
Jeg ble både rørt og engasjert. Og denne turen ga meg et godt fundament når jeg senere ble med skoleklasser som tidsvitne.

Da Robert døde i april 1998, engasjerte Britha seg mer og mer som tidsvitne for Aktive Fredsreiser, og hun formidlet videre budskapet om viktigheten av å sette menneskeverdet i sentrum. Og hundrevis av norske skoleungdommer lærte henne å kjenne som et varmt og engasjert tidsvitne. Med sitt inkluderende vesen knyttet hun vennskap med turdeltakere i alle aldersgrupper, og hun satte dype spor etter seg med sin innlevelse og inspirasjon til å bygge et samfunn tuftet på menneskerettighetene.

Vi lyser fred over hennes minne.