To av våre krigsseilere har gått bort

Med få dagers mellomrom har to av krigsseilerne som mottok Aktive Fredsreisers Æresdiplom og en spesialdesignet hedersvase for sin uselviske innsats under den annen verdenskrig, gått bort. Eller for å si det på krigsseilernes eget språk: De har halt opp “Blue Peter”, kastet loss, tatt sin siste tørn og satt kursen mot Paradise Bay.

Erling Mangård Storemyr

Erling Mangård Storemyr (f.1922) sovnet inn 27. mars. Han vokste opp på Gjernes ved Risør, og var ennå ikke fylt 16 år da han mønstret på som byssegutt om bord på risørskipet M/T Credo i 1938. Snart steg han i gradene, og byttet over til M/T Alar. Nå som smører/ motormann.
Krigen førte med seg fem nervepirrende år i konvoifart til havner i Sør-Amerika. Senere også over Atlanteren, mellom England og Amerika, lastet til ripa med flybensin.

Selv om han var en av de ”heldige” som unngikk torpedering, skulle krigen sette uslettelige spor i ham. Ikke minst etter å ha opplevd hvordan skip i konvoiene ble blåst i fillebiter etter møte med fiendens ubåter. Han husket for alltid den lammende følelsen som bredte seg blant folka i maskinrommet når de hørte det dumpe drønnet fra dypvannsbomber som gikk av i nærheten. Da visste de at det var angrep på gang, og det var bare å håpe at det skulle gå bra denne gangen også.

Men, år med usikkerhet og seilas med døden på slep, preget både Erling og de andre sjøfolka. Det å gå i helspenn 24 timer i døgnet førte til at ”torpedonervene” langsomt begynte å smyge seg inn.
Da krigen omsider var slutt fortsatte han å seile ennå noen måneder. Men en novemberkveld i 1945 sto han plutselig hjemme i kjøkkendøra, tydelig merket av alt han hadde opplevd.

Han prøvde å fortrenge alle de vonde minnene, og de første årene fortalte han ikke noe som helst fra årene til sjøs. Han forsøkte å jobbe i skogen for å få tankene på avstand, og jobbet flere år i et gartneri. Mange kjenner Erling også som den omgjengelige og blide kirketjeneren og klokkeren i Støle kirke. Men, det var få som visste hva han gjemte på av vonde opplevelser. Han gjorde sitt beste for å skjule alt dette.

Men en dag kom "krigsnervene", og han begynte å fortelle sine nærmeste brokker fra sitt dramatiske liv. Risikoseilasen år etter år i kamp for friheten hadde kostet mye. Det var smertefullt å rippe opp i alt det vonde han hadde sett og opplevd, og han tok lett til tårene når minnene ble for sterke. Og de forfulgte ham hele livet.

Nå er livsseilasen over, og Erling blir stedt til hvile ved Støle kirke den 8. april 2016.

Aksel Remø

2. april 2016 kom meldingen om at Aksel Remø var gått bort, i sitt 98. år. Han vokste opp på Remøy i Herøy kommune, og hadde ni søsken, fem brødre og fire søstre.
Sjøen var nærmeste nabo, og som 15-åring rodde han fiske i en 50-fots snurpebåt. Etter 8 måneder satt han igjen med kr. 2.50 i overskudd. Det var midt i de harde trettiåra med lite fisk og lite arbeid.

Høsten 1939 begynte han på Telegrafistskolen i Oslo. Men fikk påvist alvorlig tuberkulose og sendt til Glitre Sanatorium i Hakadal, hvor han var til august 1940.
Nå begynte hans ”krigsseilas”. Først med kapring av losbåten ”Runde”, over til England hvor han fullførte telegrafisteksamen i London. Derfra bar det rett ut i konvoifart med ulike skip.

Om bord i M/S Bonneville var han med på en dramatisk torpedering i mars 1943. I full storm med snø og haglbyger, ble de torpedert av en tysk ubåt i nattemørket. Flere av mannskapet klarte å komme seg i livbåtene, men uten redningsdrakter frøs de i hjel. Aksel var den eneste som ble reddet utpå morgensiden, fordi han hadde fått drakta på seg. (I boka Krigsseilernes evige krig forteller han utførlig om torpederingen)
Det bar straks ut igjen i nye konvoier, men han var heldig og overlevde enda en torpedering.

Da krigen sluttet i Europa var han på et skip som kom med olje til Jotun. Han ”forelsket” seg i Sandefjord, og følte allerede da at Sandefjord var byen hvor han ville bosette seg.

Han tok Styrmannskolen, og endte senere opp som skipper på en 90.000-tonner. Han stiftet familie og bosatte seg i Brasil fram til 1964. Da flyttet familien til Sandefjord.
Men sjøen lokket fortsatt, og han endte til slutt opp som skipper på en 320.000-tonner. Dette var under Gulfkrigen, og nok en gang var han midt i krigssonene. I en samtale fortalte han litt om dette:

”Det var ikke fritt for at minnene dukket opp fra konvoifarta under andre verdenskrig. Det var det samme opp igjen – bare i en ny forpakning. Denne gang var krigføringen mye mer teknologisk og nøyaktig. Nå ble folk drept fordi de lå og fløt i et tykt lag med råolje.
Det tok på oss - stadig å måtte være klare til å gå i livbåtene eller søke beskyttelse. Mannskapet følte at nervene la seg utenpå kroppen, og de mistet søvnen. For min egen del synes jeg at jeg hadde fått nok, og bestemte meg for at nå holdt det. Og jeg mønstret av. Det var siste båten, og jeg fikk en fin tilværelse som pensjonist i Sandefjord”.

Han hadde mange interesser, og han var en habil kunstmaler og skribent. Det siste året var han i full gang med å skrive en biografi om sitt liv, og de dramatiske ting han hadde opplevd. Han hadde klare meninger om at det er av stor betydning at de som opplevde krigen på nært hold, deler sine opplevelser med den oppvoksende generasjon. Dermed kan de bli bedre rustet til å ta avgjørelser som hindrer at slike ting skjer igjen.

Aksel Remø var en av dem som Erik Bye betegnet så flott da han en gang  skulle beskrive krigsseilerne:

De valgte annerledes. Ikke for å oppnå ”evig heder”. Ikke for at en samtid eller ettertid skulle belønne dem eller unnlate å svike dem.
Men for ikke å svike seg selv!
For – i sin egen ensomhet – å kunne svare for seg.
Dette – om ikke annet - kan noen og hver ha grunn til å misunne dem.