Rettsstaten sviktet dem

Onsdag 17. oktober 2018 vil stå som en historisk dag. Da kom nemlig statsminister Erna Solberg med en offentlig unnskyldning til de såkalte tyskerjentene og tyskerungene - som under og etter andre verdenskrig ble utsatt for krenkelse og trakassering både av enkeltpersoner og av det norske samfunn. Flere av dem opplevde offentlig sjikane i form av blant annet skamklipping i det offentlige rom.

Fra våren 1945 ble mange tusen kvinner arrestert som tyskerjenter. Mange satt internert i egne leire i flere måneder uten hjemmel i lov eller forskrift. De mistet statsborgerskapet og i august 1945 endret myndighetene statsborgerloven slik at de hadde anledning til å utvise kvinner som hadde giftet seg med tyske menn etter 9. april 1940. I strid med Grunnloven ble denne ekteskapsanordningen gitt tilbakevirkende kraft.

Mange av de jentene og kvinnene som ble utsatt for den grove trakasseringen er gått bort, og opplevde derfor aldri å få en offentlig unnskyldning fra norske myndigheter. Den kom nå - over 70 år etter krigens slutt.

Unnskyld på vegne av regjeringen

– Vi sier unnskyld for måten norske myndigheter behandlet jenter og kvinner som hadde en relasjon til tyskere under annen verdenskrig. Det har tatt tid, sa statsminister Erna Solberg (H) under et arrangement i regjeringens representasjonsbolig i Oslo.

Statsministeren slo også fast at behandlingen kvinnene fikk, var et brudd på rettsstatens grunnprinsipp om at ingen borger skal straffes uten dom eller dømmes uten lov.

Som ramme for unnskyldningen hadde regjeringen valgt 70-årsmarkeringen for FNs menneskerettighetserklæring. (Se hele talen i eget avsnitt)

Datter til en av disse kvinnene svarer slik, når hun får spørsmålet om det føles sårt at moren aldri fikk oppleve å få unnskyldningen fra myndighetene mens hun var i live:
- Dette er virkelig en unnskyldning post mortem. Jeg har ikke sett makan. Jeg vet ikke hvordan min mor ville ha reagert. Det tok oss tyskerungene 50 år før vi gikk sammen og våget å stå frem og fortelle vår historie. Ta opp kampen for oppreisning. Men våre norske mødre - aldri. De var tause som graven.  De våget aldri å fortelle sin historie.

Sakset fra NRK i forbindelse med regjeringens unnskyldning:
– En god unnskyldning kan ha mye kraft. Det kan bety at grupper får svar på behandlingen av dem, sier Guri Hjeltnes til kanalen NRK. Hun er leder ved Senter for studier av holocaust og livssyns-minoriteter (HL-senteret).
Myndighetene som har makten i dag, var ikke selv ansvarlige for det som skjedde. Likevel kan en god unnskyldning bety mye. Den kan gi ofrene tilbake sin ære og identitet, forklarer Hjeltnes. Det kan skje når myndighetene innrømmer skyld og feil

– Vi kan ikke skrive historien på nytt, og uretten mot kvinnene kan ikke gjøres om. Men kunnskap kan forhindre at det gjøres igjen. Vi kan ta sterk avstand fra den behandlingen kvinnene fikk, og vi kan bidra til at kunnskapen om dette ikke blir glemt, sier kulturminister Trine Skei Grande.

Statsministerens tale

Statsminister Erna Solbergs innlegg på regjeringens arrangement om menneskerettighetserklæringen, som er 70 år i 2018. Arrangementet ble holdt i regjeringens representasjonsanlegg i Parkveien 45, 17. oktober 2018.

"Kjære alle sammen,
Det er 70 år siden menneskerettighetserklæringen ble vedtatt. Og snart er det 75 år siden avslutningen av andre verdenskrig.
Dette gir oss mulighet til å se bakover og reflektere over vår egen historie og egne erfaringer.

Foto: Thomas Haugersveen/ Statsministerens kontor

Og det er en anledning til å se på vår egen samtid.
Derfor har vi invitert dere for å rette blikket særskilt på kvinners rolle og sårbarhet i krig og konflikt.

I 2020 markerer vi at det er 75 år siden avslutningen av andre verdenskrig.
Vi vant vår frihet. Demokratiet. De verdier og prinsipper vi setter så høyt. Som så mange kjempet for, og gjorde store offer for.
Endelig var årene med okkupasjon, vold og drap over.
Det er mulig å ane stemningen som rådet etter frigjøringen.

Gleden var enorm. Men mange bar på sorg og sinne etter krigens lidelser.
Grusomhetene og de enorme menneskelige lidelsene under de to verdenskrigene førte til at flere land så behovet for et sett universelle menneskerettigheter.
10. desember 1948 vedtok FN de universelle menneskerettighetene i Paris.

Menneskerettighetserklæringen innledes slik:
«Da anerkjennelsen av iboende verdighet og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden.»
Nettopp disse verdiene, om like og uavhendelige rettigheter for alle som siden skulle bli nedfelt i menneskerettighetserklæringen, ble satt på prøve i frihetstiden rett etter krigen.

Hvordan behandlet vi fienden vi overvant?
Hvordan behandlet vi de som svek sitt land?
Og – hvordan behandlet vi de kvinnene som hadde forhold til fienden i vårt okkuperte land?

Freden kom ikke til alle 8. mai 1945.

I tiden etter at Norge igjen ble fritt, ble mange norske jenter og kvinner som hadde eller ble anklagd for å ha forhold til tyske soldater, utsatt for en uverdig behandling.
Datidens kjønnsrollemønster stilte ulike krav og forventninger til kvinner og menn. Ved frivillig å gi seg til fienden var det mange som mente at de ga bort noe som ikke bare var deres eget, men en del av nasjonen – og dermed sviktet sitt eget land. I en krigssituasjon ble det reagert på at noen inngikk nære relasjoner med fienden. Slik disse jentene og kvinnene gjorde.

Vi mangler fortsatt mye kunnskap, men vi vet at de var en svært uensartet gruppe.
For mange var det en ungdommelig forelskelse. For noen en livslang kjærlighet til en som var fiendens soldat. Eller en tankeløs flørt som satte spor for resten av livet.
Behandlingen de fikk har vært en stor belastning for den enkelte.
Splittet søster og bror. Foreldre og datter. Merket familier.
I generasjoner.

Barna har båret byrden av dommen over mor. 

Skam og fortielse har vært en del av prisen. Folkesnakk og utstøtelse likeså.
Vi har sett på nytt på hvordan myndighetene levde opp til sine forpliktelser som rettsstat.

Vår konklusjon er at norske myndigheter brøt med rettsstatens grunnprinsipp om at ingen borger skal straffes uten dom eller dømmes uten lov.
Kvinner og jenter ble arrestert og internert.

Fra våren 1945 ble mange tusen kvinner arrestert som tyskerjenter. Mange satt internert i flere måneder uten hjemmel i lov eller forskrift.

I august 1945 endret myndighetene statsborgerloven slik at de hadde anledning til å utvise kvinner som hadde giftet seg med tyske menn etter 9. april 1940.
I strid med Grunnloven ble denne ekteskapsanordningen gitt tilbakevirkende kraft.
Behandlingen disse kvinnene fikk står seg ikke når man holder det opp mot de grunnleggende prinsippene vi har for en rettsstat.

Med dette grunnlaget vil jeg i dag, på vegne av regjeringen, si unnskyld for måten norske myndigheter gikk frem på og behandlet jenter og kvinner som hadde en relasjon til tyske soldater under 2. verdenskrig.

Det har tatt lang tid for denne unnskyldningen å komme på plass.
Det er derfor grunn til å takke de som har bragt frem kunnskap om denne gruppen: enkeltpersoner som har orket å snakke, journalister, forfattere, politikere og forskere.
Men aller mest de som har delt sine egne historier: kvinnene det gjaldt og deres barn.
Tusen takk for at dere har vist at også Norge ikke fulgte det en rettsstat bør gjøre."

Et viktig tema i Aktive Fredsreiser

I Aktive Fredsreiser har vi de siste 15 årene satt søkelyset på dette temaet i en rekke artikler, og samarbeid med prosjektet ”Samtaler etter krig og flukt” ved Liv Mørland.
Vårt tidsvitne Anders Gogstad var Dr. med. i sosialmedisin, og i sin bok ”Men seier’n var vår” er han også innom temaet tyskerjentene og tyskerbarna:
”Men var krigen endelig slutt for alle i mai 1945? Var vi i festrusen bevisste de farer som fremdeles truet vårt samfunn, de veldige oppgaver vi sto overfor og de oppofrelser vi fortsatt måtte gjøre? Hersket det også fortsatt en slags krigstilstand i våre sinn? Hadde fascismen faktisk slått noen røtter også i oss selv? Var vi enda oppfylt av hevntanker, uforsonlighet, selvhevdelse og intoleranse? Hvem var egentlig de ”gode nordmenn”? Også et slikt spørsmål må det være lov å stille uten å bli beskyldt for historisk revisjonisme.”

Historien om Agnes

For 7 år siden ga Aktive Fredsforlag ut boka ”Tyskertøsen som ble gatas samaritan”. Det er historien om den 17 år gamle Agnes Møller Jensen som 17 år gammel forelsket seg i en tysk soldat. 70 år senere fortalte hun sin rystende historie, fra et mørkt kapittel i norsk historie. Samtidig ga hun tyskerjentene et ansikt. Agnes møtte mange problemer underveis, men hun valgte å ikke skjule sin historie. Hver gang noen prøvde å dukke henne, eller hennes sønn, reiste hun seg igjen og gikk videre.

Utdrag av boka:

De var, ifølge nyere forskning – et sted mellom 50.000 og 120.000 norske kvinner, og de var langt flere enn folk flest trodde. De fleste av dem var unge jenter, en stor del av dem var tjenestejenter, et yrke som ikke akkurat figurerte på toppen av lønnsstatistikken. Over halvparten av dem kom fra landsbygda. Likevel var det noen ting de hadde felles – de hadde ikke brutt noen lov, og ble ikke dømt av noen domstol, men de hadde alle hatt et forhold til tyske eller østerrikske soldater.

En av dem er Agnes Møller Jensen fra Larvik. Hun var 17 år gammel da hun forelsket seg i Antonio Mensch – en tysk soldat. I dag har hun passert 87 år, men minnene sitter som spikret fast. Ikke minst mai måned 1945. Et fritt Norge i festrus. Men det var noen som ikke kunne glede seg over friheten. Det var ”tyskerhorene”, eller ”tyskertøsene” som de ble kalt. Mens andre marsjerte med vaiende norske flagg, ble disse jentene tvunget til å marsjere i arrest, under hånlige tilrop, spyttklyser og buing fra folk som sto langs gatene og fulgte med i det nedverdigende skuespillet.

I Oslo ble noen av dem tvunget til å bære plakater med påskriften ”Jeg er tyskerhore”. I Larvik ble mange av dem tvunget opp på en lastebil, snauklipt til mobbens store fornøyelse, og deretter kjørt til en oppsamlingsplass, hvor flere av dem ble voldtatt. Ikke lenge etter ble de internert eller satt i husarrest.

Men dette var bare begynnelsen på marerittet. I dagene, månedene og årene som fulgte, skulle disse kvinnene forfølges for sine ”grufulle forbrytelser”. Fortsatt den dag i dag hender det Agnes får slengt sjikanøse bemerkninger etter seg. Som om hatet går i arv, fra foreldre til barn.

Larviks Mor Theresa

I denne boka trekker hun sløret til side, og hun gir ”tyskertøsene” et ansikt. Vi får være med henne tilbake i tid. En tid hvor hun og sønnen – Bjørn Toni - ble mobbet. Det oppsiktsvekkende er at de norske mobbernes metoder, ikke sto noe tilbake for de tyske okkupantenes tidligere trakassering.

Senere traff hun også krigsseileren Hans Wilhelm Jensen, mannen som aldri kom med et eneste fordømmende ord, men som tvert imot satte Agnes og den lille sønnen hennes Bjørn Tony – høyest over alt på jord.

Da Hans Wilhelm døde kunne ikke Agnes få enkepensjon fordi det var en plett på hennes rulleblad fra 1945. Maksimum straff for drap i Norge er 21 år. Minimumsstraffen for en tyskerjente varer livet ut. Her gis ikke rom for formidlende omstendigheter. Tyskerjentene har fått en livstidsdom – uten mulighet til amnesti.

Agnes er en mangfoldig, men romslig kvinne. Etter alt hun har opplevd av overgrep og trakasseringer, ser hun bestandig etter ”mennesket bak masken”. Og hun har alltid møtt de utslåtte i samfunnet med en hjelpende hånd. Hun har så visst gjort seg fortjent til den betegnelsen mange har gitt henne – ”Larviks Mor Theresa”. Der andre ikke har våget å gå, har hun - uansett tidspunkt på døgnet - kommet som en reddende engel.

Alle var velkommen hos Agnes, enten de var direktører eller utslåtte

Agnes’ historie er dramatisk og gripende, men hun har aldri skjult sin fortid. Selv om dette har gitt henne mange besværlige problemer har hun likevel reist seg, gang etter gang, og gått videre med løftet hode.
Hennes historie er beretningen om en kvinne som bruker sine vonde opplevelser fra fortiden som et redskap i nåtiden, for å hjelpe dem som er utstøtt av samfunnet til å få en bedre livskvalitet.

Schjølberg, Oddvar: Tyskertøsen som ble gatas samaritan
Historien om Agnes fra Larvik
Aktive Fredsforlag ISBN 978-82-92627-15-0