22. juli markering Risør 2021 - Hollenderhagen

Risør kommune, ungdomsrådet og Aktive Fredsreiser gjennomførte en verdig og følelsesladet markering av 22. juli.

Hatprat og mobbing kan sammenlignes med gift. Små enkeltdoser gjør tilsynelatende ingen skade, men på et tidspunkt virker denne giften. Når negative utsagn mot bestemte grupper gjentas ofte nok, så blir man vant til det. Det unormale blir normalt. 

Dere har hørt om Holocaust. Nazistenes forsøk på å utrydde alle jøder. I tillegg til rom-folket (sigøynerne)

 * og Jehovas Vitner
* og såkalt «asosiale»
* og homofile
* og det slaviske folket
* og funksjonshemmede. 

Alle grupper som nazistene mente; ikke hadde livets rett. 

Før, og under, den 2. verdenskrig så var det ikke én bestemt tale, eller én artikkel, eller én plakat som gjorde det mulig å iverksette massemord. Nei, det var ord og bilder som ble gjentatt og gjentatt til det unormale ble normalt. Hitlerregimets ord og karikaturtegninger ble brukt til å dehumanisere mennesker de ikke likte. Å dehumanisere betyr å umenneskeliggjøre. Nazistene kalte jødene for rotter. Og de laget propagandafilmer der jødene ble fremstilt som griske og slu. Og farlige. 

Etter krigen sa nazioffiserer at det var denne propagandaen som gjorde dem i stand til å drepe. Det er lettere å ta livet av noen – eller å mobbe noen - som blir fremstilt som skadedyr, og som man mener fortjener det. Umenneskeliggjøring kan skape aksept for voldelige handlinger. 

Hatefulle ytringer, dehumanisering og mobbing er mekanismer som brukes den dag i dag for å holde andre nede. Det er dessuten viktig å forstå at hat er en følelse som kan være behagelig. Det er fordi det gjør oss selv til det motsatte av dem vi hater. Og vi kan nyte egen selvgodhet. Hatefulle ytringer benyttes for å etablere grupper som er innafor, og grupper som er utafor. Språkbruken skaper avstand til dem som er «utafor», og nærhet til dem som er «innafor». Det etableres et ”oss”, og et ”dem”. 

Mange av oss møter hatprat i hverdagen i skjellsord som «mongo, jævla jøde, muslim, homo». Og for hver gang noen bruker slike skjellsord, så normaliseres denne språkbruken. På den måten kan en oppfatning om at det ikke er like bra å være jøde eller muslim forsterke seg i samfunnet. 

Etter 22.juli 2011, skulle man tro at i det minste de overlevende fra Utøya ville bli spart for hatefulle ytringer. Men nei, Ina Libak, tidligere AUF-leder, fikk denne meldingen; «Synd å si det. Men dessverre lever du på lånte minutter. Bare vent til årets AUF-leir. Hvis du tror 2011 ble en massakre, så bør du ikke komme i år.» 

På individnivå kan hatprat føre til at noen ikke orker mer. I 2014 tok Odin Olsen Andersgård (13) sitt eget liv etter langvarig mobbing. 

Jeg vil avslutte med et lite dikt, som er skrevet av en elev som har reist med oss. Jeg har dessverre ikke navnet på vedkommende. 

Vonde ord som sårer
Mange våte tårer
Mange våkne netter
Aldri trygg får høre du er stygg
og de svermer som mygg
Alt vondt setter seg langt inne
og kommer aldri ut