Tale ved Marit Langmyr

Hvor begynner egentlig menneskerettighetene? På små steder, nær hjemmet – så nære og så små at de ikke kan sees på noe verdenskart.

Dette sa Eleanor Roosevelt som ledet arbeidet med FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter. Sitatet minner oss om hvor grunnleggende menneskerettighetene er i våre liv og hverdag – også her i Risør.

10 desember 1948 er en historisk dag. For nøyaktig 76 år siden ble Verdenserklæringen vedtatt etter et folkemord og en ødeleggende krig hvor 70 millioner mennesker ble drept. Det var tydelig for verdens land at mennesker trenger beskyttelse mot statlig overgrep. Erklæringen inneholdt retten til liv, ikke bli diskriminert, religionsfrihet, ytringsfrihet og 26 andre grunnleggende rettigheter.

Menneskerettigheter er egentlig ganske enkle å forstå. De handler om to viktige verdier: menneskeverd og like rettigheter. Menneskeverd betyr at alle mennesker har en unik og ukrenkelig verdi, bare fordi vi er mennesker. Fordi vi alle har det samme menneskeverdet, har vi også like rettigheter, uansett hvem vi er.

Men selv om verdiene er enkle å forstå, er ikke menneskerettighetene like enkle å virkeliggjøre. Kriger, hungersnød og millioner av flyktninger viser hvor store utfordringer som finnes på planeten vår i dag. Politiske fanger blir fengslet og torturert. Klimakrisen er og vil bli en stadig større trussel mot grunnleggende rettigheter.

Årets tema for menneskerettighetsdagen er: Våre rettigheter, vår fremtid, akkurat nå.

Menneskerettigheter er ikke bare fine ord på et papir. De er synlige i hvordan vi lever våre liv, hvordan vi behandler hverandre, og hvordan vi bygger byen vår. Menneskerettigheter blir virkeliggjort når vi går til legen, på skolen, når vi har mat på bordet, når vi leser en avis, når jeg står her og taler. Men i Norge i dag tenker vi ofte ikke så mye over det. Ofte er det først når menneskerettighetene brytes at man blir klar over hvor viktige menneskerettighetene er.

Jeg jobber i Menneskerettighetsakademiet med undervisning. Når vi har kurs kan vi høre at menneskerettigheten ikke fungerer. Og det er sant og ikke sant.

Der det er krig, konflikt og diktatur har menneskerettighetene dårlige kår. Fordi beskyttelse av menneskerettigheter er først og fremst statenes ansvar. Demokrati og fred er grunnleggende for at vi skal få virkeliggjort våre rettigheter.

Vi må huske at siden 1948 har det vært positiv utvikling på mange områder, og menneskerettighetene har vært viktige pådrivere. Gjennom FNs kvinnekonvensjon har kvinner fått mer frihet. Barns rettigheter har blitt lovfestet i mange land på grunn av barnekonvensjonen. Vaksiner redder millioner av liv. I Europa har vi et veldig sterkt menneskerettighetssystem som forplikter statene. Og det er mange flere eksempler. Vi må arbeide for at den gode utviklingen fortsetter.

Selv om det er statene som skal beskytte menneskerettighetene, har vi alle en rolle å spille. Over hele verden ser vi organisasjoner og enkeltpersoner som kjemper for rettferdighet og frihet, ofte med stor personlig risiko. Fjorårets vinner av Nobels Fredspris var Narges Mohammadi. Hun sitter fengslet i Iran for sin kamp for kvinners frihet og menneskerettigheter. I sitt takkebrev til Nobelkomiteen avslutter hun: «Seier er ikke enkelt, men det er sikkert».

Så la oss inspireres av Mohammadi og alle som kjemper for menneskerettigheter over hele verden. La oss bruke våre stemmer, våre handlinger og vår solidaritet til å beskytte menneskerettighetene.