"Reddet av ilden" boklansering 08.12.07

Endelig er den her – historien om Zygmunt Gross – jødegutten som overlevde i Hitlers helvete. Boken er skrevet av forfatteren Oddvar Schjølberg, og det er hans femte bok om spesielle menneskeskjebner under annen verdenskrig. Boka har tittelen ”Reddet fra ilden” og den utgis av Aktive Fredsforlag i Risør.
Boken presenteres første gang under utdelingen av Blanche Majors Forsoningspris 8. desember 2007

Biografien om Zygmunt er historien om en mann som har opplevd de verste sidene av den ondskapens ideologi som Hitler og hans medløpere sto for. Men det er også historien om en mann som ser det som en plikt å fortelle sin historie.

- Jeg ser det som et svik dersom jeg ikke er talsmann for de tusener på tusener som ble drept i leirene under nazitiden.
Mange forsøker i dag å benekte sannheten om leirene, og den mest lettvinte måte å slippe unna en konfrontasjon på, er å stille seg likegyldig.
Min største frykt er at når det siste tidsvitnes røst er forstummet, vil revisjonistene stå klare til å utbasunere sitt budskap at Holocaust var ”det tyvende århundres røverhistorie”. De er godt i gang med å forføre unge med sine forfalskninger. Derfor vil jeg være en budbringer for de som døde, sier Zygmunt.

Oddvar Schjølberg sier det slik:
Historien om Zygmunt måtte skrives usminket og brutal, slik den var. Det var ikke noe rom for å pynte på noe som helst. Vi begynte under en reise til Auschwitz.
Underveis forteller han meg sin dramatiske historie. Han bruker ikke store ord, trenger ikke heve stemmen for liksom å understreke det han forteller, for hans historie er så hjerteskjærende og rå at den trenger like inn i beinmargen med full tyngde.
Uvilkårlig kommer spørsmålet: Kan dette virkelig være sant?
Det er sant! Etter hvert kommer historien om hvordan Zygmunt vokste opp med en far som tyranniserte ham fra barndommen, han måtte være med å brødfø familien allerede fra femårsalderen, hadde hele tiden Talmud og jødedommen hengende som et Damoklessverd over hodet sitt. Han kunne ikke komme unna – han er nemlig født jøde, og vil for alltid bli jøde – med alt hva dette førte med seg, og fortsatt fører med seg.

Det var ingen plass reservert for Zygmunt i Hitlers ”Germanske idealrike”. Han var en av dem som skulle utryddes, en av dem som ble betegnet som Europas parasitter. Han opplevde hvordan moren og lillebroren brutalt ble massakrert på sykehuset i gettoen av SS-soldatene. Selv overlevde Zygmunt, som den eneste i sin familie, naziregimets konsentrasjonsleire, og han overlevde etterkrigstiden i Polen. I 1968 feide en antisemittisk bølge over Polen, og Zygmunt ble fratatt sitt polske statsborgerskap. Det var ikke plass til jøder lenger. Han var statløs, men fikk asyl i Danmark, hvor han har bodd siden.
Det er naturlig at man stiller seg spørsmålet: Hvordan kan noen overleve slike grusomheter? Og ikke minst – hvordan klarer de å leve videre med dette uten at man blir en slave av fortidens traumatiske opplevelser?

Zygmunt Gross har klart det, og han har et positivt syn på livet – ikke minst gleder han seg over hver dag han får være frisk. Aller best trives han når han kan ta plass i en av bussene fra Aktive Fredsreiser og dra ut som tidsvitne for norske skoleelever.
Zygmunts historie er svært påtrengende og den gir rom for en rekke refleksjoner.  Selv sier han det på denne måten:

”Så lenge jeg lever og har helse til det skal jeg kjempe for at nazismens farlige ideologi ikke skal få innpass hos den oppvoksende generasjon. Jeg skal ikke kjempe med vanlige våpen. Men mitt våpen er sannheten. For jeg har selv opplevd nazismens barbariske ansikt, og det er min plikt å advare mot dette.

Taushet er ikke en dyd i alle sammenhenger. Dersom jeg tier om det jeg selv har sett og opplevd, utviser jeg likegyldighet overfor ofrene. Selv om jeg nå er en gammel mann, og jeg hver eneste morgen må si til meg selv – ”Zygmunt – i dag begynner resten av ditt liv” – kan jeg ikke være taus. Jeg må fortelle om mine opplevelser, og jeg vil avslutte min beretning med et sitat fra Elie Wiesels essay – ”Against Despair”:

”Vi skylder fortiden at vi ikke skal gi opp håpet!”