Kjære medmenneske!
Av Helga Arntzen
Det er en stor glede for meg å stå her i dag å kunne dele min historie, mine veivalg og mine tanker med dere. Jeg vil takke for kåringen til topp 10.
Å bli sett og å bli verdsatt betyr mye for oss alle.
Min karriere bygger på livserfaring, stahet, rettferdighetssans og masse jobb.
Livserfaring kan likestilles med utdannelse.
Jeg er født under krigen i Heidelberg, en av Tysklands mest romantiske byer. Amerikanerne som var med på å befri Tyskland fra Nazismen fikk sitt hovedkvarter i Heidelberg. Vår leilighet ble beslaglagt og vi bodde i en hytte langt inne i skogen. Barndommen var preget av alkoholisme, vold, overgrep, omsorgssvikt, sult og sykdom. Jeg klarte meg gjennom bl.a. tuberkulose og engelsksyke. Mor og jeg flyktet til bestemor som var havnet i den russiske sonen i det totalt utbombede Berlin. I den kommunistiske ungdomsbevegelsen unge pionerer ble jeg hjernevasket og ble lært opp til å rapportere både familie og naboer. Vi samlet inn kobber og messing til våpenproduksjon til den væpna revolusjon.
Jeg flyktet tilbake til Heidelberg hvor jeg bodde hos far. Far hadde bare 6 års folkeskole, var mye syk, men ble en dyktig forretningsmann og organisator. Han døde bare 53 år gammel av alkoholisme. Etter 8 års folkeskole, hvor jeg flyttet og skiftet skole 6 ganger nektet far meg både å lese og å gå videre på skole. Dessverre hadde vi ikke Statens lånekasse i Tyskland.
14 år gammel måte jeg ut i arbeidslivet. Jeg var veldig heldig og fikk lærlingekontrakt i et av Tysklands beste bedrifter, Heidelberger Druckmaschinen. Vi lærlinger ble godt tatt vare på med egen veileder. De ansatte ble verdsatt og hørt. De beste forslag for forbedring av produkter eller rutiner ble hver måned belønnet. Jeg var så takknemlig for denne gode arbeidsplassen at jeg bestemte meg for å bli en av de flittigste medarbeidere og alltid gjøre litt ekstra.
Jeg ble kjent med en nordmann som studerte medisin i Heidelberg. Vi ble gift og flyttet til Norge i 1965. Vi fikk 3 barn, 6 barnebarn og 1 oldebarn. Min mann ble en god og respektert lege. Å komme til et nytt land betydde for meg å lære språket, kulturen og særegenheter. Siden jeg var blokkert for lesing og læring gjennom bøker, måtte jeg lære gjennom naturmetoden. Jeg lærte norsk i løpet av 4 uker, snakket nordnorsk da vi bodde i Hasvik, nynorsk da vi bodde på Vestlandet og kanskje Sørlandsk nå. Jeg lærte meg å lage norsk mat og å tenke på norsk.
I 1977 ble jeg skilt, ekteskapet ble vanskelig uten at jeg forstod hvorfor. Lenge etter skilsmissen fikk jeg greie på at min manns nerveproblemer og sosial angst skyltes trakassering etter krigen fordi hans foreldre var Quislingtilhengere.
Etter skilsmissen forsøkte jeg å få jobb, men det var vanskelig. Til slutt fikk jeg akkordjobb på Elektrisk Bureau i Risør. Der var det et must å bli medlem i fagforeningen jern og metall. Jeg ba om skriftlig fritak fra vedtekten om at medlemmene skal jobbe for et sosialistisk Norge. Etter hjernevaskingen i Øst-Tyskland bestemte jeg meg for å være politisk nøytral. Jeg mente at det var min menneskerett. Men i 1977 var det ikke mulig å være politisk nøytral i min situasjon og det endte med at jeg måtte slutte på EB. Jeg gikk ut i tøff arbeidsledighet. Etter dette ble vedtektene i fagforeningen for jern og metall forandret, men det kostet meg en viktig arbeidsplass. Jeg var fast bestemt på å jobbe for menneskerettighetene, noe jeg gjør den dag i dag. Jeg hadde startet lokalforeninger av Amnesty International, Redd Barna og Fremtiden i våre hender i Risør. Var leder for ungdommens Røde Kors i Risør.
Etter hvert fikk jeg kjøpt meg en pølsebod og brødfødte familien med den. Der lærte jeg foretningsdrift og regnskapsførsel noe jeg fikk veldig bruk for senere. I min nåværende bedrift Aktive Fredsreiser hadde vi i fjor en omsetning på 42 millioner kroner.
I 1992 eksploderte Norge med stadig flere lokallag av nynazister. Jeg kunne ikke forstå at dette var mulig i et så opplyst land som Norge hvor de fleste fikk god utdannelse. Jeg visste av egen erfaring hvor farlig hjernevasking er. Her måtte det gjøres noe fort. Jeg startet foreningen Hvite busser til Auschwitz som senere ble en stiftelse og vi laget holdningsskapende skoleturer til Auschwitz og Berlin. Det skulle være en effektiv vaksine mot nynazisme. I 1998 ble jeg igjen utsatt for et veivalg og startet Aktive Fredsreiser. I dag har over 180 000 ungdommer og voksne reist på disse holdningsskapende tematurer med Aktive Fredsreiser og Hvite busser. Norge er det landet i Europa med færrest nynazister. Lokallagene er forsvunnet vaksinen var effektiv.
I Aktive Fredsreiser har vi fortsatt som mål å bekjempe nynazisme, men vi fokuserer også på menneskerettigheter og på hvert menneskes iboende verdighet og potensiale til å være med på å skape en bedre verden. Vi kjemper mot likegyldighet. Vi har et menneskerettighetskurs på vår nettside, vi fokuserer på krigene etter krigen og vi har dannet en fredsklubb for ungdom i alle aldre. Vi utgir 2 årlige priser, Fangenes testamente og Blanche Majors forsoningspris. Vi har etablert et fredshus i Risør. Vårt overskudd går til fredsarbeid. Vi støtter bl.a. 200 fadderbarn, har et risprosjekt i Gambia som skal gi mat til 4000 mennesker, bygger et IT bygg og fredshus i samarbeid med Universitetet i Gambia og jobber med fredsundervisning i samarbeid med Johan Galtungs fredsinstitutt i Romania. Vi har et fredsforlag og har utgitt 4 bøker. Vi har laget en undervisningskoffert til bruk i for- og etterarbeide på skoleturene. Om noen dager arrangerer vi en tur til Kambodsja hvor vi støtter fjerning av landminer.
Jeg kom til Norge med målet å bli en god husmor. Jeg lærte meg å bake, sy, hagestell og mye mer. Så ble jeg tvunget til vanskelige veivalg og store forandringer i mitt liv. Jeg spurte meg alltid, hva krenker menneskeverdet - er dette i tråd med menneskerettigheter? Veivalgene ble da enkle, men som regel ble det den tyngste veien. Jeg var alltid ensom når valgene skulle tas men jeg var full av livserfaring. Gjennom visdomsordene ”viljen til å ville skaper evnen til å kunne” fikk jeg kunnskap om historie, fredsarbeid, selvutvikling og mye mer.
I Norge sier vi veien blir til mens du går. Viktig er at man har valgt en vei som er til det beste for seg selv og for samfunnet.
Å dele kunnskap er noe jeg brenner for. Min mor lærte meg å være raus. Hun sa jo mer du gir jo mer får du. Å være raus når man har lite betyr ekstra mye.
Alle mennesker har verdifull livskunnskap som er viktig å dele. Kanskje er det de
som har lidd mest som har viktig og undervurdert spesialkunnskap til å dele med samfunnet.
Norge er i dag et land med overflod både av penger og kunnskap. Det burde være lett å dele med de som ikke har denne overfloden.
Min filosofi som innvandrer i Norge er følgende:
Lær deg språket fortest mulig. Det er et must.
Bli kjent med kulturen og tenkemåten.
Tilpass deg det nye landet og vis respekt og takknemlighet.
Lær om kulturforskjellene, der får du aha opplevelser som er viktig å kjenne til.
Tips til ungdom:
Anstreng deg litt ekstra både på skolen og ellers i samfunnet, gi alltid litt ekstra. Dermed får du erfaring og du blir dyktig.
Vis respekt for deg selv og andre.
Vær klar over at du er betydningsfull og at samfunnet trenger deg.
Spør deg om hva du kan bidra til å fremme menneskerettigheter og å lindre nød og overgrep.
Mine strategier for å oppnå det jeg har oppnådd i dag var følgende:
Å se oppgavene som lå i min vei å gjøre noe med dem.
Fokusere på det som er viktig.
Ha mot til å velge en vei som forsvarer menneskerettighetene, selv om denne veien er tung
Gjør det beste for samfunnet
Å dele kunnskap og energi
Aldri å gi opp
Å ha tro på det gode i menneskene, men å vite at det onde finnes og at det har meget stor makt.
Jeg har blitt bedt om å nevne 3 ting jeg er mest stolt av å ha oppnådd i livet:
- Å ha klart å snu en vanskelig oppvekst til et hav av spesialkompetanse og kraft.
- Å ha bygd opp skoleturene med Aktive Fredsreiser og Hvite busser og å ha fått Kongens fortjenestemedalje i gull for dette.
- Til tross for vanskeligheter ikke å ha gitt opp 25 års utviklings- og vennskapsprosjekter i Gambia.
Uansett hvilket utgangspunkt du har, enten mye utdannelse eller en tøff start på livet, spørsmålet er ikke hva du har lært eller hva du har opplevd, spørsmålet er hva du har gjort ut av dette og hva du har bidratt med for å få et bedre liv for deg selv og dine medmennesker.