Leif Baumann

Det er utrolig at jeg har overlevd

Leif Baumann ble født den 20.oktober 1925 i Kiby, et lite fiskevær rundt fire kilometer øst for Vadsø. Her vokste han opp sammen med 12 søsken. I årene fra 1920 og fram mot 40-tallet var det ikke enkelt å skaffe seg arbeid, og mange måtte ta til takke med noen strøjobber her og der. Faste arbeidsplasser var mangelvare og det var stor rift om disse – hvis det ble noe ledig.

Vi var vant med barske forhold i nord

Da Hitlers soldater okkuperte distriktet i 1940 førte det til mange forandringer rundt om. Finnmark ble besatt uten større ødeleggelser. Men under hele krigen ble byer i det nordlige Finnmark utsatt for heftige, sovjetiske bombeangrep, og mot slutten av krigen ble landsdelen svært hardt rammet. Folket her var godt vant med barske forhold. De gjorde det beste ut av situasjonen og forsøkte å leve slik de var vant til, både til lands og til sjøs.  De lokale rute- og lastebåtene fortsatte med sin vanlige virksomhet.

De som seilte utenriks har nok fått atskillig mer oppmerksomhet enn hjemmeseilerne. Men farene og utryggheten var den samme hos begge kategorier. Bombefly og ubåter jaktet på fartøyer både i utenriksfart og på de som seilte i hjemlige farvann langs norskekysten.

- Vi mislikte tyskerne som hadde okkupert landsdelen vår, og vi var utsatt for angrep fra både tyske og russiske fly. I Vadsø hadde de forandret gatenavnene til tysk, slik at Torget fikk navnet Adolf Hitlers Platz, mens Oscarsgate ble omdøpt til Herman Göring Strasse. Slik var det med de andre gatene også, og det var noe som selvfølgelig nørte godt oppunder antipatien mot de tyske okkupantene.

Samtidig må vi også være klar over at hovedtyngden av disse soldatene var kommandert ut i en meningsløs krig, som de slett ikke ønsket. Og de oppførte seg uklanderlig mot byens befolkning.

Ubetenksomheten kunne kostet meg dyrt

Selv var jeg bare 14 år da krigen startet, og jeg forsto nok ikke helt alvoret hvis man ble grepet i å motarbeide de tyske soldatene. Det skulle avholdes en militærøvelse i hjembygda vår. Det var et skikkelig snøvær den dagen, og det kom en beltebil fra Vadsø med post til den tyske garnisonen. Nå ville sjåførene på denne bilen gjerne se litt på skyteøvelsen, og de forlot bilen. Da var det at en kamerat og jeg så vårt snitt til å stjele en av postsekkene. Og med den mellom oss sprang vi av gårde og fikk gjemt den inne på en låve. Til vår lykke snødde det skikkelig slik at sporene ble borte.

Vi åpnet sekken, tok ut det som var av kaker og frukt, mens vi brant brevene og kastet sekken ned i møkkakjelleren. Vi tenkte overhodet ikke på konsekvensene dersom det ble oppdaget. Selv den dag i dag begynner jeg og kaldsvette når jeg tenker på det. At det går an å finne på sånn tullball.  

Fikk jobb på D/S Tanahorn

Jeg var godt vant til sjøen og klarte å få meg en jobb om bord i D/S Tanahorn. Det var en av kystbåtene fra Finnmarkens Amtsrederi, som det het den gang. Den var levert fra Nylands Verksted i Oslo i 1910, og hadde en motor på 350 HK. Nå gikk den i fast rute på strekningen Hammerfest og Kirkenes. Båten var selvsagt noe alderstynget, men den var blitt ombygget og påbygget midtskips i 1928, og mannskapet sørget for å holde den i god stand. Vi måtte hele tiden være på vakt mot angrep både fra tyskere og allierte, og vi seilte hele tiden i det som betegnes for krigssone. Så det var ikke helt uten spenning når vi dro fra havn til havn med passasjerer og gods. Det var imidlertid stort sett rolig så lenge jeg var om bord, og vi hadde en fin tid helt fram til den dagen da russiske fly startet et formidabelt bombeangrep mot Hammerfest. Det var i februar 1944, og vi lå ved dampskipskaia da dette skjedde.

D/S Tanahorn

Vi forsøkte å finne ly som best vi kunne, og det formelig fløy bombesplinter og metalldeler rundt i lufta. Det var voldsomme krefter i sving. Båten fikk såpass store skader at vannet fosset inn i maskinrommet, og den gikk til bunns. (Det var heldigvis såpass grunt at de fikk hevet den seinere og reparert den igjen.) Dermed var også min karriere om bord i Tanahorn slutt. Men jeg hadde fått en forsmak på hva vi kunne vente oss. Varangerfjordens havner som Kirkenes, Vadsø og Vardø lå ganske nær frontlinjen, og ble utsatt for angrep av russiske jager- og angrepsfly i tillegg til bombefly.

Ny jobb på ny båt

Tyskerne hadde begynt å skrive ut folk til arbeidstjenesten. Det var noe som overhodet ikke passet meg. Derfor var det om å gjøre å få tak i en jobb. Jeg hadde en bror som hadde jobb om bord i D/S Alta. Han hjalp meg slik at jeg fikk hyre om bord som byssegutt da han sluttet.

Det gikk ikke stort bedre her. Vi skulle gå fra Vadsø til Vardø med passasjerer, bl.a. arbeidsfolk som skulle på jobb der. Samtidig gikk det en konvoi fra Kirkenes på sørsiden, mens vi gikk alene på nordsiden i Varangerfjorden. Da vi kom utenfor Kiberg, kom det to fly. De startet et voldsomt angrep mot oss. Jeg var 18 år, og det er noe av det verste jeg har opplevd i livet. Vi ble små der vi fortvilet forsøkte å finne dekning mens kulene smalt i skottene rundt oss. Jeg klarte å gjemme meg inne ved steikeovnen i byssa. Det var aldri fred å få i Finnmark den gangen, for det var krig og leven overalt, også ute i Varangerfjorden.

Vi måtte snu båten og sette kursen tilbake mot Kirkenes. Vi hadde ikke før kommet inn i havneområdet før flyalarmen gikk. Vi var ganske slitne. Nå var vi i denne situasjonen at vi hadde lagt til like ved et bomberom, så vi kom oss i sikkerhet der. Men det er klart at man gjør seg sine tanker når begge de to båtene som jeg var om bord i ble utsatt for angrep, og målet var å senke oss.

Unnslapp døden med en ørliten margin

Jeg hadde ei søster og ei venninne som jobba i Kirkenes. Sammen med en kamerat oppsøkte vi huset hvor de bodde. Vi var sammen med dem til utpå morgenkvisten. De skulle på jobb og vi skulle om bord i båten igjen. Men i det vi skulle gå tilbake til Malmkaia hvor båten lå, gikk flyalarmen. Vi løp ut og klarte å komme oss inn i bunkersen like før angrepet begynte.
Da det var trygt å gå ut igjen, ble vi sjokkert. Huset vi hadde oppholdt oss i for kort time siden var en ruinhaug.

Da vi kom ned til kaia oppdaget vi at halve broa på skipet var skutt i filler. Men det var ikke tid til noen reparasjon i Kirkenes, så neste ordre var at vi skulle gå over til Vadsø igjen. Det ble en tur med nokså blandede følelser. To av de stedene vi kunne ha oppholdt oss på var ødelagt under det russiske flyangrepet. På forunderlig vis hadde vi altså unnsluppet døden med en svært liten margin.

Jaroslav Bogolomow har skrevet en masteroppgave i historie om sovjetiske flyoperasjoner over Nord-Norge under den 2. verdenskrigen. I denne heter det:

”Kirkenes spilte en viktig rolle under krigen. Havna i Kirkenes lå på betydelig avstand fra frontlinjen og var en sikrere plass for anløp, mens Liinahamari (ei havn i Nord-Finland nær Petsamo) periodevis ble underkastet artilleri-beskytninger fra sovjetisk side.

Kirkenes havn var et endepunkt for tyske forsyningskonvoier, og derav følger at det alltid var noen skip i havna: lastebåt og lette krigsskip, fordi Kirkenes havn var brukt som operativ marinebase.

De viktigste målene inne i byen var skip i havna, fortøyingsplasser, forskjellige lagre og andre anlegg i havna, kraftstasjon, tyskernes lagre inne i byen og A/S Sydvaranger sine anlegg. Hus i tettbebyggelser og administrasjons-bygninger, ble også angrepet. Det faktum at lagerbyggene kunne være sivileiendom og brukes til forsyning til sivilbefolkningen ble ikke tatt med i vurderingen. Eller det er kanskje bedre å si at sivileiendom og matvarer som ble brukt til forsyning av sivilbefolkningen kunne også bli brukt av tyskerne”. (Jaroslav Bogomolow)

Skadene på Alta ble reparert og jeg fortsatte som byssegutt. Jeg trivdes godt om bord og fikk mange gode kamerater. Vi synes vi var heldige som hadde jobb og tjente vår lønn, samtidig som vi fikk oppleve og bli godt kjent på kysten vår.

Bildet er tatt ved kai i Vadsø og viser fra venstre Ole Nilsen fra Berlevåg, en kar med aner i Kiby. Videre ser vi Leif Bauann, også han fra Kiby, Ørnulf Niemi og Mirel Bangsund fra Vardø.

Nytt bombeangrep

Etter som krigen skred fram, ble det mer og mer tydelig at Hitlers styrker var på retrett, og vi merket dette godt i Vadsø. Ikke minst ble det en ”oppblomstring” av flyalarmer, og det ble nærmest en daglig hendelse for oss. Det hadde riktignok blitt sluppet noen bomber tidligere i 1944 uten at det førte til noe store skader. Men så kom det store angrepet 23.august 1944. Akkurat den dagen var jeg om bord i Alta.
I byen gikk livet sin vante gang, og nede på kaia hvor vi lå akterfortøyd var alt stille og fredelig. Plutselig ble idyllen brutt av de hylende luftvernsirenene, samtidig som vi hørte den kraftige duren fra russiske fly som nærmet seg fra nord og øst.

Folk sprang mot tilfluktsrommene og vi som var om bord i Alta fikk det travelt med å rømme båten. Jeg hadde fått tak i en ny sykkel som sto nede på kaia, men den måtte jeg la stå igjen. I stedet måtte vi løpe det beste vi hadde lært, tvers over moloen og til sjøkanten, forbi de tyske vaktene og over gjerdet. Hadde jeg brukt sykkelen og tatt veien innom byen, hadde jeg ikke sittet her. Det gikk ikke lenge før de første bombene falt og de kraftige detonasjonene ristet hele området. I løpet av kort tid var den eldste bydelen – Midtbyen - bombet sønder og sammen.

Det gjaldt også Vadsø og hele hjembygda mi. Familien min ble tatt av tyskerne og tvangssendt sørover, mens jeg og noen kamerater klarte å rømme av gårde og kom til en liten plass som het Polmak i Tana kommune. Der tok de tyske styrkene bare nordmenn, mens samebefolkningen fikk lov til å bli igjen. Dermed måtte vi få tak i samiske klær, og det reddet oss.

Det var en lærer som bodde på stedet, og det ble fortalt at han var nazist. Da tyskerne kom, skjulte han oss nede i kjelleren fordi hans hus ble spart. Han reddet faktisk oss samtidig. Senere flyktet vi videre innover i fjellet og gjemte oss i en gamme sammen med noen russiske krigsfanger.

Familien min som hadde blitt sendt til Haugesund, var naturligvis redde for at noe skulle ha hendt meg. De hørte faktisk ikke noe fra meg før jeg senere kom til England. Da fikk jeg sendt en hilsen via radio, og dette hadde de hørt.

Nortrashipmannen

Julen 1944 vil nok bli husket av alle i Finnmark som den første fredsjul på fem år. Selv om våre hjem var lagt i grus og våre tap var store, var det bare å ta fatt på nytt igjen. Befolkningen gikk løs på oppgavene med godt mot. Da Finnmark ble fri fra tyskernes åk, ble man stilt overfor nok et problem - forsyninger.

Vi kunne ikke lenger motta forsyninger fra det øvrige land, vi var helt avhengige av oversjøiske forsyninger. Den norske handelsflåte som hadde gjort en slik tapper innsats under hele krigen, kom også oss til unnsetning. Skipslast på skipslast med matvarer, medisiner og annet nødvendig utstyr ble fraktet i konvoi over Nordishavet via Murmansk til Kirkenes og fordelt videre herfra. Nå var ikke det helt uten risiko, for krigen raste fortsatt rundt om på havet.

En dag ble det slått opp noen plakater i Vadsø-området. Her ble det opplyst at man skulle verve nye mannskaper til den norske handelsflåten. De hadde stort behov for sjøfolk til forskjellige oppgaver på båtene. Og for oss var det jo ekstra kjekt at de ønsket gutter fra 15 år og oppover.

Det var organisasjonen Nortraship som sto bak oppropet. Nå hadde de allerede sendt opp en representant til det frie Finnmark for å verve nye mannskaper. I Vadsø ville representanten bli å treffe nede i havneområdet, nærmere bestemt i det som var igjen av havnekontoret. Dette var godt nytt for oss ungguttene, som for lengst var gått lei av å gå her hjemme å rote i svarte og sotete ruiner. Her åpnet mulighetene seg til å få komme til sjøs for å se litt mer av verden.

Nå var det en liten hake ved det hele, for i oppslaget sto det klart og tydelig at gutter som var under 18 år, måtte ha skriftlig tillatelse fra foreldre eller foresatte.

Selv om nå de aller fleste var fullstendig klar over at Tyskland ville bli krigens store taper, så raste fortsatt krigshandlingene blant annet i Stillehavet, og Tyskland hadde ennå ikke kapitulert. Følgelig var det fortsatt utrygt i havområdene utenfor kysten vår. Så naturlig nok var det ikke alle foreldre som var like begeistret for å sende sine håpefulle sønner ut som sjøfolk. For det var fremdeles både ubåter og miner som kunne sende både skip og mannskap til bunns.

Nå var ikke dette noe problem for meg, for jeg var fylt 18 år og hadde allerede seilt en periode som sjømann. Jeg var den eldste av de ti som ble plukket ut fra Vadsø-området. Da alt av tillatelser var i orden, sto representanten igjen med følgende navn:
Arne Andreassen, Vadsø
Helge Jomisko, Vadsø
Jørgen Zahl Pettersen, Vadsø
Bjarna Wara, Vadsø
Ingolf Hansen, Vadsø
Thorleif Larsen, Vadsø
Trygve Knutsen, Vadsø
Roger Nygård, Golnes
Regnor Larsen, Golnes
Leif Baumann, Kiby

Nå var det ikke bare å pakke skipssekken og styrte om bord til ”eventyret”, nei. Vi måtte aller først gjennom en politikontroll for å få gransket vårt politiske forhold under krigen. Deretter fulgte det en inngående og streng legekontroll før vi endelig ble godkjent. Så ble vi sendt hjem igjen for å vente på klarsignal.

12. april 1945 kom beskjeden: Vi skulle møte på havnekontoret, og avreisen skulle foregå allerede neste morgen klokken seks. Ordren var at vi skulle ta med oss så lite bagasje som mulig, og det var kun våre nærmeste hjemme som skulle få vite om at vi skulle reise. Alt var omgitt av den største hemmelighet. Nå hadde myndighetene sikkert sine grunner for dette. Tyske ubåter lå fortsatt utenfor kysten, og tysk etterretning hadde sine folk på land også.

Tidlig neste morgen troppet vi opp på kaia med hver vår lille koffert. Det var endatil fredag 13.april 1945. Familiene våre var nok litt fortvilet fordi det nettopp var fredag den 13.; ulykkesdagen. Det gjorde ikke saken stort bedre da en av de selvutnevnte, lokale ”spåkjerringene” hadde forutsagt at noe vondt ville ramme oss. At spådommen slo til på et vis kan man vel neppe skylde henne for. Søsteren min var også livredd for at det skulle hende oss noe, og sa høyt og tydelig ifra: -Du må ikke bli med på dette Leif, for det er fredag den 13. Det betyr ulykke!

Den første etappen vår skulle foregå med en stor skøyte fra Vadsø til Kirkenes. Der skulle vi gå om bord i en av Den Norske Amerikalinjes båter, ”Idefjord”.
Skøyta la ut fra Vadsø med ti optimistiske og eventyrlystne førstereisegutter om bord. Det var både litt vemodig og underlig da vi kastet loss og vi så byen vår langsomt forsvinne i morgendisen. Nå lå den der, med grove sår etter en lang og vond krig, men – det var hjemstedet vårt. Vi kunne se hva vi seilte ifra, men vi hadde ingen anelse om hva framtiden ville bringe oss.

Forventningsfulle

Nå hadde jo krigen vært en del av hverdagen vår i disse årene, og vi tok nok heller ikke avskjeden så tungt. Selv om jeg hadde opplevd både bombeangrep og forlis var jeg likevel full av forventninger. Nå var jeg i ferd med å ta steget ut i den store verden. Sammen med de andre guttene skulle jeg oppleve hvordan det var å komme utenfor de norske farvannene.

Idefjord var en stor båt

Spenningen var til å ta og føle på da vi stevnet inn mot kaiene i Kirkenes. Alle ti sto ved rekka og speidet inn mot plassen der Idefjord lå fortøyd. For oss var det en diger grå koloss av en båt. Vi hadde jo forstått at det var en stor båt, men at hun var så stor hadde vel de færreste av oss kunnet forestille seg.

Forventningsfulle kom vi oss om bord, og for oss som var vant til de små kystbåtene var det som å komme til en helt annen verden. Offiserene om bord var nok litt spente på hva som ”bodde” i oss ti førstereisgutter, men vi ble tatt godt imot og fikk anvist våre lugarer. Hvis vi hadde trodd at det skulle bli en feriereise over til England, tok vi grundig feil. Vi ble satt i jobb, og vi fikk vær så god å se til å gjøre oss kjent med båt og mannskap.

Det var noe helt annet å være ombord på en båt av en slik størrelse. Vi forsto kjapt at her var det om å gjøre å følge med ”i svingene” for å tilegne seg mest mulig kunnskap om sjømannsyrket. Idefjord hadde kommet med livsviktige forsyninger til byen, og lossingen var i full gang da vi entret skipet, og dette ville ta noen dager.

Planen var at vi skulle gå i konvoi til Murmansk, for senere å følge en større konvoi til Skottland. Dette hørtes virkelig spennende ut. Vi begynte allerede å glede oss til turen. men vi burde ikke ha gledet oss for tidlig, da det å gå i konvoi over Nordishavet vinterstid langt fra er noen fornøyelse.
Vi skulle få eskorte av noen russiske torpedobåter og den norske korvetten KNM Eglantine på den første etappen. Det var ingen hemmelighet at tyske ubåter lå klare utenfor kysten, og bare ventet på å slå til mot handelsfartøyene.
”Eglantine” var stasjonert ved den russiske marinebasen Polyarnoye på Kola, men fra januar 1945 ble den stasjonert i Kirkenes under Kristoffer Holst’s kommando.

Eskorte

Tidlig neste morgen ble vi vekket av et forferdelig bråk ved skutesida. Det var omtrent som når fly ruser motorene. Da vi tittet ut av ventilene fikk vi se noen russiske motortorpedobåter som holdt på å legge til skutesida vår. De var en del av eskorten som skulle følge oss til Murmansk.

Vi la fra kai den 20.april og kursen ble da satt mot Liinahamari, hvor vi sluttet oss til den sovjetiske kystkonvoien PK-9S5, som var satt opp fra Petsamo til Kola. Eskorten besto av de norske fartøyene korvetten Eglantine og minesveiperne Jeløy, Karmøy og Tromøy, samt syv sovjetiske eskortefartøy. Derfra skulle vi slutte oss til en ny vestgående konvoi til Skottland.

Underveis til Murmansk hørtes en rekke eksplosjoner. Det var de sovjetiske MTB’ene som hadde oppdaget tyske ubåter i farvannet og droppet synkeminer for å holde ubåtene unna.

Tre dager tidligere hadde den tyske ubåten U 997, tilhørende 14. Unterseebootsflottille i Narvik, seilt ut fra sin hjemmehavn med kurs nordover. Den 22.april befant den seg i farvannet utenfor Kolakysten. Kommandant ombord var den 30-årige Oberleutnant zur See, Hans Lehmann.  Han hadde vært sjef ombord helt fra ubåten ble operativ i september 1943. Tidlig om morgenen fikk han kontakt med konvoi PK 9 ute i Kolafjorden, der S/S Idefjord og det sovjetiske lasteskipet Onega er eneste handelsfartøyer. Nå ble Onega rammet midtskips av en fulltreffer, og den gikk til bunns i løpet av et par minutter. Seks fra mannskapet ble reddet, mens 67 av dem fulgte med skipet til bunns. Årsaken til at det var så mange ombord, skyldtes at en del russiske soldater var på vei hjem fra krigen.

Vi må gå i livbåtene

Sekunder senere var det vår tur. Vi ble truffet i baugen på babord side. Da vi ble rammet av torpedoen, satt jeg og mesteparten av mannskapet i messa og spiste frokost. Hadde den truffet oss midtskips, kunne Idefjord blitt brukket i to, slik det skjedde med ”Onega”. Tapstallene ville utvilsomt bli langt høyere.

I en brøkdel av et sekund oppstår et totalt virvar. Arne Andreassen og Jørgen Zahl Pettersen som var der samtidig med meg, havnet i skottet sammen med kokekar, poteter og annet løst inventar. Døra i bysseovnen for opp og flammen slo ut. Ingen av oss var i tvil om at vi hadde havnet i en svært dramatisk og farlig situasjon.

Båten begynte straks å ta inn vann og situasjonen virket svært kritisk, og vi rushet ut på dekket. Det ble gitt beskjed om at vi skulle gå i livbåtene. I forbindelse med dette var det en fra mannskapet - den engelske skytteren Albert Hall – som fikk panikk og hoppet resolutt over bord. Han omkom i det iskalde vannet. Selv ble jeg hengende i armene etter en line og klarte å komme meg velberget i livbåten. Litt senere ble vi plukket opp av en av de russiske MTB-båtene. Vi fikk ordre om å komme oss om bord øyeblikkelig for det ville ganske snart bli en farlig situasjon. De hadde lokalisert ubåten og ville nå starte med å slippe ned synkebomber mot den. 

Vi ble sendt til sjekk på militærsykehuset i Poljarnoe like ved Murmansk. Etter en grundig undersøkelse fikk vi en rykende varm rødvinstoddy og ble sendt rett i seng.

Senere blir Idefjord slept inn til kai i Murmansk. De vanntette skottene hadde sørget for at båten holdt seg flytende, og etter en inngående undersøkelse av mannskapet på minesveiperne Tromøy og Karmøy, ble det bestemt at man skulle forsøke å berge skipet inn til Murmansk. Her ble det liggende til etter krigen. Da ble det sendt til Götavärken i Göteborg.

(Ubekreftede kilder sier at det var litt av et kappløp for å få det norske mannskapet ombord igjen. Grunnen var at dersom russerne hadde bordet Idefjord før nordmennene, så ville Idefjord tilfalt russerne, siden skipet var blitt forlatt i sovjetisk farvann.)

Det var vondt å se de andre krigsseilerne

Vi havnet etter noen dager om bord i en engelsk båt som dro rundt for å hente torpederte sjøfolk. Om bord var det mye tragisk å observere. Her var sjøfolk som hadde blitt torpedert flere ganger, og som hadde fått livet sitt fullstendig ødelagt av krigen. Like fullt skulle de ut og seile igjen, enda de knapt klarte å holde på en kaffekopp. De skvatt til for den minste lyd, og etter min ringe oppfatning hadde de en veldig slitsom tilværelse. Jeg var forundret over at de ikke ble tatt i land.

Vi seilte ut fra Murmansk sammen med 27 handelsskip og eskortert av jageren Stord. Krigen var fortsatt i gang og vi ble angrepet underveis. Både av fly fra Banak og ubåter.
Vi kom imidlertid helskinnet til Skottland på fredsdagen. Da kunne vi endelig feire freden i Glasgow. Jeg var ennå ikke fylt 20 år.

Ikke lenge etter ble vi sendt om bord i en engelsk tankbåt, og sendt til Østen for å tjene som forsyningsskip for de amerikanske styrkene som fortsatt var i kamp med japanerne. Nå seilte vi inn i en ny krigssone. Men da amerikanerne slapp atombombene ble det endelig slutt på krigen.

Fortsatte som sjømann

For min egen del valgte jeg å dra hjem til Norge igjen og utdanne meg til kokk, og allerede som 23-åring kunne jeg titulere meg som stuert. Det ble da også sjøen som ble arbeidsplassen min helt til den dagen da jeg gikk av med pensjon. Jeg var en tur innom hvalfangsten i Thor Dahls rederi en tiårsperiode fra 1950, og senere hadde jeg 25 år som proviantmester om bord i Den Norske Amerikalinjes store passasjerskip.

Jeg skal ikke legge skjul på at krigen satte sine dype spor i meg også. Selv om jeg var ung, og kanskje tok ting på en noe lettere måte, oppdaget jeg senere at de vonde minnene fra bombing og torpedering kom smygende. Det var gjerne på natten. Da kunne jeg få noen kraftige svettetokter og tankene begynte å kverne i meg. Det samme skjedde når jeg satt i mørket på en kino og så film. Da kom det som kastet på meg, og jeg måtte bare se å komme meg ut. Du vet; krig er noe som griper inn i livet vårt på ulike måter, og til ulike tider. Det blir en epoke du aldri kan slippe unna.

Fortalt til Oddvar Schjølberg 26. juni 2013

Kilder:

Samtaler med Leif Baumann
Andreassen, Arne
Avisen Finnmarken 2. januar 1995
Sigrun Annny Storbonga i Vadsø (ny fane)
commons.wikimedia Hurtigruta annkommer Vadsø (ny fane)
wikipedia om Vadsø (ny fane)
warsailors skipsliste (ny fane)
langfjordnes.com bildearkiv (ny fane)
sjohistorie.no skipssøk (ny fane)

Bilder:

Leif Baumanns private bilder
Schjølberg, Oddvar
http://www.langfjordnes.com/