Margit Johnsen Godø

Heltinnen Malta-Margit

“Hvis mine gutter skal dø, vil jeg være der sammen med dem. Det kan ikke være vanskeligere for meg å dø enn det er for dem”
Disse ordene ble uttalt av den 28-årige Margit Johnsen Godøi mars 1942, og det var under svært dramatiske forhold. Åstedet var havnen i Alexandra i 1942. Hun var den eneste kvinnen om bord i M/T Talabot. Kaptein Albert Toft visste svært godt at skipet skulle ut på en særdeles risikofylt seilas over til Valletta på Malta. Han hadde derfor tilbudt Margit å mønstre av før avreise fra Alexandria. Den norske konsulen hadde også sterkt frarådet henne å bli med på denne turen. Margit sa at det ikke var verre for henne å dø enn for de andre, og takket nei til å mønstre av. Hvem var så denne modige kvinnen som fikk hedersbetegnelsen Malta-Margit, og som er Norges høyest dekorerte kvinnelige krigsseiler under den 2. verdenskrig?

Nærmere bestemt den 12. juni 1940 befant skipet seg i en konvoi på vei fra Melbourne til Liverpool med 3.800 tonn stål og 600 tonn stykkgods. Etter å ha passert Gibraltar, var det slutt på den fredelige seilasen. Tudor ble torpedert på babord side og senket av den tyske ubåten, U48 19. juni 1940 i posisjon 4510N og 1150W, nordvest for Kapp Finisterre.

Hele mannskapet klarte å komme seg om bord i de fire livbåtene som ble låret. Kaptein Hans Bjønnes var den siste som forlot det synkende skipet. Da lå det allerede med baugen ned mot dypet, og propellen slo i løse lufta. En av livbåtene kom dessverre for nær propellen, og ble ødelagt. Tredjestyrmannen, Nils Pettersen, ble skadet, men klarte å bli berget over i en av de andre livbåtene. Andremaskinisten, Karl Thomas Hansen fra Rolvsøy forsvant da livbåten ble splintret av propellen. De overlevende ble senere tatt opp av de britiske eskorteskipene HMS Arabis og HMS Calendula, og landsatt i Plymouth.

Nå lot imidlertid ikke Margit seg skremme av denne dramatiske opplevelsen. Hun hadde omtrent ikke før kommet trygt på landjorda, før hun mønstret på som salongpike på M/S Talabot. Også denne båten var fra Wilh. Wilhelmsens Rederi i Tønsberg. Den var bygd ved A/B Götaverken, Göteborg, og levert til rederiet 20.mars 1936. Det var en stor og moderne båt med sine 10.740 tdw. Med sin dyktighet og sitt rolige vesen, gled Margit godt inn blant det øvrige mannskapet. I mai 1941 var hun med i en konvoi til Malta.

Malta – et livsviktig knutepunkt

Første halvdel av andre verdenskrig var et mareritt på Malta. Den militære beredska­pen var dårlig idet krigen brøt ut. Da krigen i Middelhavet begynte i juni 1940, ble Malta fra første dag utsett som et bombemål. Den italienske fascistlederen Mus­solini var alliert med Hitler, og mente at malteserne var italienere, derfor måtte de underordne seg hans herredømme.

Seinere har det vist seg at England for alvor hadde vurdert å forære Malta til Italia, mot at Italia allierte seg med England. Men Churchill fikk satt en effektiv stopper for slike planer. Churchill mente at Malta måtte holdes for enhver pris. En viktig grunn til dette var at herfra kunne de allierte være i stand til å ødelegge de tyske forsyninger til general Rommels tropper i Nord-Afrika. Av samme grunn var Malta like viktig for tyskere og italienere. I 1941 regnet tyske bomber over Malta dag og natt.

Midt under krigen ga den engelske kongen, Georg 6. den høythengende ordenen Georgskorset til befolkningen på Malta, som takk for tapperhet og utholdenhet.
Det var i alt 3.343 angrep av store luftstyrker. Malta ble bombet sønder og sammen. Bare i løpet av desember 1942 ble 14.000 tonn bomber sluppet over øya. Over tusen tyske og italienske fly ble skutt ned, mens de allierte mistet 568 fly.

Fra Wikipedia sakser vi følgende: Da Europa hadde vært i krig i ni måneder, erklærte Italia krig på aksemaktenes side den 10.juni 1940. Malta kom da brått i frontlinjen. Kanskje størst bekymring vakte det faktum at lageret av mat var beregnet til fire-fem uker for en befolkning på omtrent 300 000. Den 11.juni falt de første italienske bombene over skipsverftene i Valletta. Det var til sammen seks angrep bare den første dagen, og deretter ble de øvrige byene bombet. Rundt 6 700 tonn med bomber ble sluppet over Malta de første ukene alene.

Malta hadde en garnison på mindre enn fire tusen soldater som forsvar. Maltas luftforsvar besto av 42 luftvernkanoner og fire jagerfly av typen Gloster Gladiator, men kun tre piloter. Flyene ble døpt «Faith», «Hope» og «Charity» (Tro, Håp og Velgjerning). Fiendens luftstyrke besto av rundt 200 fly som var basert kun 100 km lenger nord, på Sicilia. Likevel tvang de tre maltesiske flyene fienden til å slippe bombene sine fra større høyde. Malteserne brukte antikke katakomber og en nedlagt jernbanetunnel som tilfluktsrom under luftangrepene, men andre tunneler ble gravd ut av fjellet til tilfluktsrom. Mange av bygningene, spesielt de ved havnen og flyplassen, ble jevnet med jorda eller sterkt ødelagt.

I desember 1940 kom det tyske Luftwaffe til Sicilia for å hjelpe italienerne med erobringen av Malta. Tyske og italienske undervannsbåter angrep alle forsyningsskip til Malta. I juni 1941 angrep Tyskland Russland, og mesteparten av det tyske luftvåpenet på Sicilia ble forflyttet. Angrepene mot Malta avtok, men opphørte ikke helt. I desember 1941 ble bombingen gjenopptatt med den samme intensiteten som tidligere. Mellom 1941 og 1942 ble mer enn 3 000 flytokt gjennomført. I løpet av de første seks månedene av 1942 var det kun én eneste periode på et døgn hvor det ikke var et bombetokt. Valletta var den mest bombede byen under andre verdenskrig (Kirkenes i Norge har den tvilsomme æren av å komme på andreplass).

Byene rundt industriområdene og havnene ble sterkt ødelagt, og mesteparten av befolkningen ble evakuert til sentrum av øya. Befolkningen fikk knappe matrasjoner, og det ble sagt at befolkningen holdt ut på en kost bestående av «tre kokte drops, en halv sardin og en skje syltetøy». 1 493 sivile ble drept og 3 674 ble såret. Lidelsene til barna var enorme.

Det var avgjørende for at Malta skulle overleve at forsyninger kom fram. Eksempelvis, en konvoi i mars 1942 på fire handelsskip hadde overlevd italienske krigsskip kun for å møte tyske bombefly straks de nærmet seg Malta. Et skip ble senket kun 30 km fra Malta, det neste sank 12 km unna, mens de to gjenværende nådde fram til jubel fra malteserne, bare for å bli senket i havna. Lykken snudde i august samme år, da det amerikanske tankskipet SS Ohio klarte å komme fram. Skipet var blitt truffet av torpedoer, bomber og en kræsjet stupbomber, men overlevde med et nødskrik. Omkostningene var store: kun fem transporter av 14 kom frem.

Selvmordskonvoiene til Malta

I mars 1942 var situasjonen ytterst prekær for Malta. Det var tvingende nødvendig å få skipet inn med nye forsyninger til befolkningen og militært utstyr til soldatene. Igjen ble Talabot satt opp som et av de skipene som skulle frakte inn krigsmateriell til Malta.
Konvoiene til Malta var spesielt farefulle. Marskonvoien dit i 1942 ble vurdert som ekstremt risikabel, og omtalt som selvmordskonvoien. Talabot (bildet) ble sammen med de tre britiske fartøyene M/S Breconshire, M/S Clan Campbell og M/S Pampas valgt ut til denne seilasen.

19. mars var skipene ferdig lastet med 600 tonn ammunisjon, 600 tonn bensin, 200 tonn parafin og 880 tonn kull, samt hvete og hvetemel. Det var livsnødvendig at de fire handelsskipene skulle nå fram til Malta. De var derfor utrustet med samme type last og mengde, alle fire. Risikoen var beregnet til at i alle fall ett av skipene skulle komme velberget fram. Neste dag forlot de havna i Alexandria, eskortert av både krigsskip, jagere og kryssere..

Til slutt besto eskorten av 18 krigsskip, under ledelse av kontreadmiral Philip Vian.
Talabot, som førte en høyrisikolast av eksplosiver, var blitt utstyrt med flere kanoner, mitraljøser og annet krigsmateriell i tillegg til et militært ekstramannskap. Ombord i denne flytende bomben befant salongpiken Margit Johnsen seg.

Under angrep

Den 22.mars dag ble konvoien oppdaget av tyske rekognoseringsfly. Bare noen timer seinere hadde italienske flåtestyrker tatt opp jakten. Snart kom også det første bombeangrepet. Det kunne se ut som om det var Talabot som var det fremste målet, og bombene eksploderte tett ved skutesida.  Ved 16-tida om ettermiddagen nærmet også fiendtlige krigsfartøy seg. Det ble en truende situasjon. Eskorteskipene oppdaget imidlertid dette tidsnok til å kunne få lagt ut et teppe av røyk omkring handelsskipa. Innhyllet i tykk, svart tåke kunne konvoien dermed fortsette ferden for en stund.
Flyene ga seg likevel ikke, og en time seinere ble Talabot på nytt angrepet av seks svært nærgående fly. Nok en gang kom skipet mirakuløst ut av det voldsomme angrepet uten å bli påført større skader, men to av mannskapet ble lettere skadd av bombesplinter. På utsida av røykteppet fortsatte sjøslaget for fullt, fram til mørkets frambrudd. Om bord i Talabot hadde kaptein Toft på dette tidspunkt fått melding om at konvoien skulle oppløses. De fire handelsskipene måtte forsøke å nå fram hver for seg. Da kvelden kom, splittet konvoien seg opp. Hvert enkelt skip skulle følge egen kurs og forsøke å nå Malta hver for seg.

Destroyeren som eskorterte Talabot ble angrepet en time etter midnatt. Et prosjektil gikk gjennom kjølerommet. Like etter daggry ble Talabot enda en gang stupbombet uten at skipet ble skadet. Etter en svært vanskelig innseiling til Gran Harbour, nådde skipet omsider havn på Malta. Det var bare Talabot og Pampas fra konvoien som greide å komme fram til bestemmelsesstedet med sin dyrebare last. De ble mottatt med stor hyllest i Valletta. Om dette forteller kaptein Toft:
”Klokken 9.45 fikk vi los ombord, men vi var ikke fortøyet før ved femtiden om ettermiddagen. Det var luftangrep så og si uten stans. Den voldsomme ilden fra luftvernbatteriene førte til at det haglet med glødende, skjærende stål ned fra himmelen hele dagen. Det var bare å finne dekning så godt det lot seg gjøre...”

Margit, katten og jeg...

Tiden var imidlertid knapp, og de var ikke i tvil om at fienden ville gå til angrep igjen. Derfor startet lossingen så snart det lot seg gjøre. Alt av tilgjengelig mannskap ble satt inn, og Talabot ble losset i løpet av to dager. Men den tredje dagen startet bombeangrepene igjen. 300 Stukas-fly tok av fra basen på Sicilia. I løpet av kort tid forvandlet de havneområdet i Valletta til et eneste stort ildhav.

Mannskapet klarte å komme seg i sikkerhet i et av tilfluktsrommene på land. Her sto de sammen med kaptein Toft som hjelpeløse tilskuere da et av flyene fikk inn en fulltreffer. Talabot ble rammet, og en bombe slo ned på babord side av båtdekket. Den raste videre gjennom shelterdekk og hoveddekk, og eksploderte i maskinrommet. Neste bombe rammet skutesida, og skipet ble satt i brann. Sammen med et par av mannskapet klarte Toft å komme seg om bord. De gjorde fortvilte forsøk på å slukke brannen. Men det var håpløst. Han måtte dermed på land for å varsle om at Talabot kunne gå i lufta når som helst. Dette ville være katastrofalt, og det var nødvendig å evakuert de nærmeste bydelene.

Brannen spredte seg i skipet. Midtskipsdekket ble så rødglødende at mannskapet måtte gå i båt fra fordekket for å komme seg i land. Heldigvis ble ingen fra mannskapet truffet. Situasjonen ble mer og mer kritisk etter hvert som brannen spredte seg mot de lasterommene hvor det var bensin og sprengstoff. Med hjelp fra et nærliggende skip, lyktes kaptein Toft å få hull i skipssiden, slik at den farlige og lettantennelige lasten i forskipet kom under vann. Dette forhindret en større eksplosjon som kunne fått dramatiske følger.

Ifølge boka som kom ut i forbindelse med Arendals Sjømannsforenings 150-årsjubileum (skrevet av Kristen Taraldsen), framkommer det at løytnant Denis Copperwheat på HMS Penelope hadde meldt seg frivillig til å plassere ut eksplosiver på Talabot, etter kaptein Toft’s instruksjoner. Løytnant Copperwheat gikk ned i en dykkerdrakt og klarte å kutte flere åpninger i skipssiden. Dermed klarte man å fjerne noe av bombelasten, inkludert 16 torpedoer. Denis Copperwheat ble senere hedret med ”George Cross” for denne bragden.

Da kapteinen forsto at skipet og lasten ikke kunne reddes, gikk kaptein Toft til lugaren sin for å samle noen personlige effekter; bilder av kone og barn, dagbok og skipspapirer. Varmen var på det tidspunktet så intens at det freste under skosålene da Toft sprang over det rødglødende dekket. Akkurat i det øyeblikket oppdaget han salongpiken Margit, og han fortalte senere:
”...En episode skal aldri glemmes. Like før jeg skulle forlate skipet for siste luftangrep oppdaget jeg Margit. Hun trykket den forskremte skipskatten mot brystet. Hverken katten eller vi andre kunne utrette noe mer. Vi var de siste som gikk fra borde – Margit, katten og jeg.››…

Hun serverte kaffe under angrepene

Margit var med om bord da de forsøkte å redde skipet under det voldsomme angrepet. Det er riktig at hun var - sammen med skipets kaptein og skipskatten - de siste som forlot Talabot da skipet gikk ned 27.mars 1942. Ikke før hadde hun fast grunn under føttene, før hun rigget seg til med kopper og kar, klar for ny innsats. Neste dag var det bare vrak igjen av det stolte skipet, men hele mannskapet på 37 ble berget. Talabot var totalskadd, men vannet sto langt over stedet hvor kassene med ammunisjonen lå, slik at det ikke lenger var noen fare for eksplosjon. Den 27.mars ble det norske flagget firet og den britiske marines flagg heist.

Både under overfarten fra Alexandria og i havn i Valletta, utmerket Margit seg med mot, tapperhet og kaldblodighet i sin støtte til besetningen. Kapteinen vurderte hennes rolige opptreden for å være av stor betydning for opprettholdelsen av moralen om bord. Midt oppi infernoet med bombeangrep både på reisen og i selve havneområdet, utførte Margit jobben sin med stor ro. Kaptein Albert Toft fortalte senere at han aldri kom til glemme synet av salongpike Margit Johnsen, som under voldsomme angrep og bomberegn gikk rundt og serverte mannskapet og de britiske skytterne forfriskninger. Samtidig oppildnet hun til ytterligere kamp og dåd.

Kaptein Albert Toft sa det på denne måten: ”Under angrepene var hun rundt med kaffebrettet sitt. Smilende og tilsynelatende uanfektet viste hun mig en granatsplint hun hadde i lommen og som hadde truffet stålhjelmen som hun, likesom vi andre, hadde på hodet. Hun var i det hele tatt et strålende eksempel på mot og kaldblodighet.”

To dager senere ble Margit og det øvrige mannskapet sendt fra Malta til England med den britiske krysseren Aurora.  

Margit seilte utenriks helt til 1960

De dramatiske hendelsene skremte så visst ikke Margit vekk fra sjøen. Hun trivdes absolutt best ute på havet. Hun fortsatte derfor å seile under resten av krigen. Hun tjenestegjorde om bord på Wilhelmsen-skipene MS «Tarifa», MS «Tai Yin», MS «Toulouse» og til slutt MT «Fagerfjell», som hun vendte hjem til Norge med i desember 1945.

Selv om krigen var brakt til ende, fortsatte hun i utenriksfart til rundt 1960. Da giftet hun seg og tok etternavnet Godø.
Margit fikk en datter og har to barnebarn. Margit døde den 20. juli i 1987. Hun ligger begravet på Nedre Gravlund i Ålesund.

Høytidelig dekorering av en del av mannskapet fra MS «Talabot».
Salongjenta Margit Johnsen fra Ålesund står i sentrum med serveringsforkle,
og tar imot British Empire Medal av admiral J.S. Ritchie.
Foto: Ukjent fotograf / Riksarkivet, PA-1209

Norges høyest dekorerte kvinnelige krigsseiler

Margits historie fortelles i sjøfarts- og krigslitteraturen som et eksempel på kvinners innsats under andre verdenskrig. Hun er Norges høyest dekorerte kvinnelige krigsseiler under den 2. verdenskrig.

Kaptein Toft var en av dem som søkte om hederspris til den tapre salongjenta. I sin søknad viste han til hennes innsats under angrepene, og hvordan hun var et strålende eksempel for alle de andre med sitt mot og kaldblodighet.

På Malta ble hun dekorert med britiske «Distinguished Service Cross». Senere da hun kom til England, ble hun tildelt «St. Olavsmedaljen med ekegren», «Krigsmedaljen» og «British Empire Medal» av konsul Johan Vogt og admiral J.S. Richie.

Margit Johnsen er også den eneste kvinnen av i alt 779 personer som har blitt tildelt «St. Olavsmedaljen med ekegren». Under et TVprogram i 1962 ble hun tildelt den høythengende «Ulabrand-statuetten» av Erik Bye.

I Ålesund ble det opprettet en komité som arbeidet for å reise et minnesmerke over salongpiken Margit Johnsen. De hadde som mål å reise en byste og oppkalle en plass etter krigshelten og bysbarnet ved hurtigbåtterminalen i indre havn i Ålesund.
Adskillige år seinere, nærmere bestemt 8.mai 2013, ble monumentet avduket på Skateflua på havna i Ålesund. Det er en byste i bronse av Margit Johnsen (1913 - 1987), salongpiken fra ”Talabot”.  Samtidig fikk plassen navnet "Margit Johnsens Plass".  Selve avdukinga var det barnebarn av Margit Johnsen , Hanne og Line Bastholm - som stod for.

Kilder:

Komiteen for Margit Johnsen Godøs minnesmerke, Ålesund
minnehallen.no MS Tudor (ny fane)
sjohistorie.no om MS Tudor (ny fane)
warsailors.com im MS Tudor og mannskapsliste (ny fane)
sandefjordhistorie.no skipsliste (ny fane)
no.wikipedia.org British Empire Medal (ny fane)
no.wikipedia.org om Margit Johnsen (ny fane)
no.wikipedia.org om Valletta (ny fane)
nrk.no avduke byste Margit J.-Godø (ny fane)
warsailors.com gjestebok
http://maltagc70.wordpress.com/tag/talabot/ (ny fane)
awm.gov.au om Talabot (ny fane)
arkivverket.no Helter til havs (ny fane)
ivargunnar.blogspot.no Talabot og salongpiken fra Ålesund (ny fane)

Bilder:

Schjølberg, Oddvar
Lardex Group, Sandefjord
Riksarkivet, Oslo
Warsailors.com/Sverre Johansen
Wikipedia Commons/Foto: Russell, J E (Lt) - Royal Navy offisiell fotograf