Kofi Annans Nobelpris tale

Deres Majestet, Deres Kongelige Høyheter, Eksellenser, Medlemmer av den norske Nobelkomiteen, Mine  damer og herrer.

I dag vil det bli født et pikebarn i Afghanistan. Moren hennes vil holde rundt henne og mate henne, trøste henne og passe på henne - akkurat som en hvilken som helst annen mor rundt om i verden. Når det gjelder disse mest grunnleggende menneskelige handlinger, kjenner menneskeheten ingen skillelinjer. Men det å komme til verden som et lite pikebarn i dagens Afghanistan betyr at livet starter flere hundreår unna den velstanden som en liten del av menneskeheten har oppnådd. Det betyr å leve under forhold som mange av oss som sitter her i dag, vil betrakte som umenneskelige.

Jeg snakker om et lite pikebarn i Afghanistan, men jeg kunne like gjerne ha nevnt et lite guttebarn eller pikebarn i Sierra Leone. Ingen er i dag ukjent med dette skillet mellom de rike og de fattige i verden. Ingen kan i dag hevde at de ikke kjenner til den prisen som de fattige og hjemløse må betale selv om de i like stor grad som oss fortjener å få tilgang på menneskeverd, grunnleggende rettigheter, trygghet, mat og utdannelse. Denne prisen er de imidlertid ikke alene om å betale. Til syvende og sist er det en pris vi alle betaler - Nord og Sør, rik og fattig, menn og kvinner av aller raser og religioner.

I dag går de egentlige grensene ikke mellom nasjoner, men mellom de mektige og de maktesløse, de frie  og de trellbundne, de privilegerte og de underdanige. I dag er det ingen vegger som kan skille mellom humanitære kriser eller menneskerettighetskriser i en del av verden og nasjonale sikkerhetskriser i en annen.

Forskerne forteller oss at naturens verden er så liten og gjensidig avhengig at en sommerfugl som slår med vingene sine i regnskogen i Amazonas kan forårsake en voldsom storm på den andre siden av kloden. Prinsippet er kjent som "sommerfugleffekten". I dag innser vi, kanskje mer enn noen gang tidligere, at de menneskelige aktiviteters verden også har sin "sommerfugleffekt" - enten resultatet blir slik eller slik.

Mine damer og herrer,

Vi har gått inn i det tredje millennium gjennom en ildport. Hvis vi i dag, etter det forferdelige som skjedde 11. september, ser klarere og lengre, ja da vil vi innse at menneskeheten er udelelig. Nye trusler skiller ikke mellom rase, nasjoner eller religioner. En ny utrygghet har slått rot i oss alle, uavhengig av rikdom eller status. En dypere forståelse av de båndene som knytter oss sammen - så vel i smerte som i velstand - preger både gammel og ung.

Ved inngangen til det 21. århundre - et århundre som allerede er blitt brutalt frarøvet ethvert håp om at vi nødvendigvis ville måtte gjøre fremskritt på veien mot globalfred og fremgang - kan man ikke lenger overse denne nye virkeligheten. Den må man forholde seg til.

Det 20. århundre var kanskje det mest dødelige i menneskehetens historie, rystet av utallige konflikter, uhørte lidelser og ubegripelige forbrytelser. Gang på gang opplevde vi at en gruppe eller en nasjon tok i bruk ekstrem vold mot en annen gruppe eller nasjon, ofte drevet frem av et irrasjonelt hat og mistenksomhet, eller uinnskrenket arroganse og tørst etter makt og ressurser. Som en reaksjon på disse katastrofene, kom verdens statsledere, halvveis ut i hundreåret, sammen for å forene nasjonene på en helt ny måte.

Det ble opprettet et forum . De forente nasjoner - hvor alle nasjoner kunne slå sine krefter sammen for å markere enkeltindividets verdighet og verdi, og for å ivareta fred og utvikling for alle folk. Her kunne statene stå sammen om å styrke rettssikkerheten, anerkjenne og gjøre noe med behovene til de fattige, temme menneskets brutalitet og grådighet, bevare naturens ressurser og skjønnhet, fremme like rettigheter for menn og kvinner, og ivareta fremtidige generasjoners trygghet.

Dermed har det 20. århundre gitt oss en arv i form av så vel politiske, som vitenskapelige og tekniske instrumenter som - forutsatt at vi er villige til å ta dem i bruk - gir oss muligheten til å beseire fattigdom, uvitenhet og sykdom.

I det 21. århundre tror jeg De forente nasjoners oppgave vil bli preget av en ny og mer dyptgripende forståelse av det enkelte menneskelivs ukrenkelighet og verdighet, uavhengig av rase eller religion. Dette gjør at vi vil måtte se ut over nasjonalstatens rammer og under overflaten på nasjoner og samfunn. Mer enn noen gang tidligere, må vi fokusere på å forbedre vilkårene for den enkelte mann eller kvinne som utgjør en stats rikdom og gir den særpreg. Vi må begynne med det lille afghanske pikebarnet, og innse at ved å berge dette ene livet, er det selve menneskeheten som berges.

I løpet av de siste fem årene har jeg ofte minnet om at FN-pakten innledes med ordene: "Vi, De forente nasjoners folk". Det man av og til glemmer er at "VI, De forente nasjoners folk" består av enkeltindivider som så altfor ofte har sett sine krav om grunnleggende rettighet bli ofret for at statens eller nasjonens påståtte interesser skulle bli ivaretatt.

Et folkemord starter med at man tar livet av ett menneske - ikke for hva han eller hun har gjort, men for hvem han eller hun er. En kampanje for "etniske utrenskning" starter med at en nabo vender seg mot en annen. Fattigdom starter med at ett eneste barn ikke får oppfylt sin grunnleggende rett til utdannelse. Det som starter som en manglende evne til å opprettholde ett menneskelivs verdighet, ender så altfor ofte med en ulykke for hele nasjoner.

 I dette nye århundret må vi ta utgangspunkt i en forståelse av at fred ikke er noe som utelukkende tilhører stater eller folk, men hvert enkelt individ som disse samfunnene består av. Statenes suverenitet kan ikke lenger brukes som et skjold for grove brudd på menneskerettighetene. Freden må bli reel og håndgripelig i hverdagen for det enkelte individ som lever i nød. Fremfor alt må vi bestrebe oss på å skape fred fordi der er en forutsetning for at ethvert medlem av den menneskelige familie skal kunne leve et verdig og trygt liv.

Enkeltindividets rettigheter er ikke mindre viktig for innvandrere og minoriteter i Europa og Amerika enn for kvinner i Afghanistan eller barn i Afrika. De er like grunnleggende for de fattige som  for de rike; de er like nødvendige for tryggheten i den industrialiserte verden som i utviklingsland.

Ut av denne visjonen for FNs rolle i det neste århundret, springer det tre sentrale og prioriterte målsetninger for fremtide: utrydde fattigdommen, forebygge konflikter og fremme demokratiet.

Først når verden har kvittet seg med fattigdom, kan alle menn og kvinner utnytte sine evner til fulle. Først når individets rettigheter respekteres, kan forskjellene kanaliseres politisk og løses på fredelig vis. Bare i Demokratiske omgivelser, basert på respekt for mangfold og dialog, kan individets rett til å uttrykke seg og styre seg selv ivaretas, og foreningsfriheten opprettholdes.

 I løpet av den tiden jeg har sittet som Generalsekretær, har jeg forsøkt å plassere mennesket i sentrum for alt vi gjør - alt fra konfliktforebygging til utvikling av menneskerettigheter. Alt det vi foretar oss i De forente nasjoner, måles opp mot det å kunne skape en reell og varig forbedring av livene til den enkelte mann og kvinne.

Det er i denne ånd jeg med stor ydmyket mottar Nobels fredspris i dette jubileumsåret. For nøyaktig 40 år siden, i 1961, gikk prisen for første gang til en Generalsekretær i De forente nasjoner, da den posthumt ble tildelt Dag Hammarskjöld, som allerede hadde gitt sitt liv for freden i Sentral-Afrika. Samme dag ble prisen for 1960 for første gang tildelt en afrikaner, nemlig Albert Luthuli, en av pionerene i kampen mot apartheid i Sør-Afrika. For meg, en ung afrikaner som startet sin karriere i FN noen måneder senere, satte disse to mennene en standard som jeg har forsøkt å leve opp til i hele mitt yrkesaktive liv.

Denne prisen tilhører ikke bare meg. Jeg står ikke her alene. På vegne av alle mine kolleger i de ulike delene av De Forente nasjoner rundt om i verden, som har viet sine liv, og i mange tilfeller risikert og gitt sine liv for fredens sak, vil jeg takke medlemmene av Nobelkomiteen for den store æren de har vist oss. Min egen vei til å tjene FN  ble til gjennom min families oppofrelse og engasjement og takket være mange venner fra alle kontinenter - noen av dem har også gått bort - som lærte meg opp og viste vei. Alle disse står jeg i dyp takknemlighetsgjeld til.

I en verden fylt med krigsvåpen og så altfor ofte krigsretorikk, står Nobelkomiteen frem som en vital forkjemper for freden. Dessverre er fredspriser en mangelvare i denne verden. De fleste nasjoner har krigsmonumenter og krigsminnesmerker, bronseskulpturer som hylder heroiske slag, triumfbuer, mens freden ikke har fått noen parade eller monument.

Det den har fått, er Nobelprisen - en markering av håp og mot med unik gjenklang og autoritet. Bare ved å forstå og ta opp enkeltindividets behov for fred, verdighet og trygghet kan vi i De forente nasjoner gjøre oss forhåpninger om å leve opp til den æren vi er blitt vist her i dag, og oppfylle visjonen til våre grunnleggere. Dette er den stor fresoppgaven som de FN-ansatte utfører hver eneste dag rundt om i verden.

Noen av disse kvinner og menn sitter her i salen sammen med oss i dag. Blant dem er for eksempel en militærobservatør fra Senegal som hjelper til med å ivareta den grunnleggende sikkerheten i Den demokratiske republikken Kongo, en sivil politirådgiver fra USA som hjelper til med å ivareta rettsikkerheten i Kosovo, en UNICEF-ansatt med ansvar barnevern fra Ecuador som hjelper til med å ivareta rettighetene for de mest utsatte borgerne i Colombia og en ansatt fra Verdens matvareprogram i Kina som hjelper til med å skaffe mat til det nordkoreanske folk.

Ærede gjester,

Ideen om at ett folk har monopol på sannheten, at det finnes ett svar på alle verdens ulykker eller en løsning på menneskenes behov, har gjort usigelig stor skade opp gjennom historien, og særlig i løpet av det siste hundreåret. Selv i en situasjon hvor det kontinuerlig oppstår etniske konflikter rundt om i verden, er det i dag en økende forståelse for at det menneskelige mangfold både er den virkeligheten som gjør det nødvendig med dialog og samtidig utgjør selve grunnlaget for en slik dialog.

Mer enn noen gang tidligere forstår vi at hver enkelt av oss fullt ut fortjener den respekt og verdighet som er grunnleggende for vår felles menneskehet. Vi innser at vi er et produkt av mange kulturer, tradisjoner og minner og at toleranse gjør det mulig for oss å studere og lære fra andre kulturer, og at vi står sterkere dersom vi kombinerer det fremmede med det velkjente.

I samtlige store trosretninger og tradisjoner finner man verdier som toleranse og gjensidig forståelse. Koranen forteller oss for eksempel at "Vi skapte dere fra et enkelt par av hankjønn og hunkjønn og delte dere inn i nasjoner og stammer for at dere skulle bli kjent med hverandre." Konfucius henstilte til sine tilhengere om at "når den gode vei følges av staten, tal djervt og opptre djervt. Når staten har gått seg vill, opptre djervt og tal mildt" I den jødiske tradisjonen er budet om at du skal "elske din nabo som deg selv" selve essensen i Toraen.

Denne tanken gjenspeiles også i det kristne evangeliet, som sier at vi skal elske våre fiender og be for dem som ønsker å forfølge oss. Hinduene lærer at "sannheten er ett, de vise gir den ulike navn." Og i den buddhistiske tradisjonen anmodes det enkelte individ om å opptre medmenneskelig i alle livets situasjoner.

Hver og en av oss har rett til å være stolt av vår egen tro eller arv. Men ideen om at det som er vårt nødvendigvis er i konflikt med det som er andres, er både feilaktig og farlig. Den har ført til uendelig mye fiendskap og konflikt og har ledet menn til å begå de verste forbrytelser på vegne av en høyere makt.

Det trenger ikke å være slik. Folk med ulike religioner og kulturer lever side om side i så godt som alle deler av verden og de fleste av oss har overlappende identiteter som knytter oss sammen med svært ulike grupper. Vi kan være glad idet vi selv er, uten å hate det - og de - som ikke er som oss. Vi kan ha fremgang i vår egen tradisjon selv om vi lærer av andre og etter hvert respekterer det de står for.

Dette forutsetter imidlertid religions-, ytrings- og foreningsfrihet, samt grunnleggende likhet for loven. Lærdommen vi kan trekke av det forutgående hundreåret er nemlig at der hvor individets verdighet er blitt trampet på eller truet - der hvor borgerne ikke har hatt tilgang på sin grunnleggende rett til å velge sin regjering eller skifte den ut med jevne mellomrom - der har det så altfor ofte oppstått konflikter hvor uskyldige sivile har måttet betale prisen, med sine egne liv eller ved at deres lokalsamfunn er blitt ødelagt.

Hindringene for demokrati har lite med kultur eller religion å gjøre - de har mye mer med det å gjøre at de som sitter ved makten for enhver pris ønsker å opprettholde sin posisjon. Dette er ikke noe nytt fenomen eller et fenomen som er begrenset til en del av verden. Folk i alle kulturer setter pris på sin valgfrihet og har behov for å bli hørt i beslutninger som berører deres liv.

De forente nasjoner, som har så godt som alle verdens stater som sine medlemmer, er tuftet på prinsippet om at hvert menneske er like mye verd. Det er det nærmeste vi kommer en representativ institusjon som kan ivareta samtlige staters og folks interesser. Gjennom dette universelle og helt nødvendige instrumentet for menneskelig fremgang, kan statene tjene borgernes interesser ved å anerkjenne at de har felles interesser og kjempe for dem i fellesskap. Dette er utvilsomt grunnen til at Nobelkomiteen sier at den "i sitt jubileumsår, ønsker å markere at den eneste vei til global fred og samarbeid går gjennom De forente nasjoner."

Jeg tror Komiteen også erkjenner at dagens æra, med sine globale utfordringer gjør at vi ikke har noe valg, at vi må samarbeide på det globale plan. Når stater undergraver rettsikkerheten og bryter borgernes individuelle rettigheter, blir de en trussel ikke bare for sitt eget folk, men også for sine naboer, ja faktisk for hele verden. Det vi trenger i dag er bedre styring - en legitim, demokratisk styring som gjør det mulig for den enkelte å trives, og for den enkelte stat å skape fremgang gjennom samarbeid.

Deres Majesteter, Eksellenser, Mine damer og herrer,

Dere husker sikkert at jeg innledet mitt foredrag med å snakke om dette lille pikebarnet som blir født i Afghanistan i dag. Selv om hennes mor vil gjøre alt som står i hennes makt for å beskytte og støtte henne, er det bare en fjerdedels sjanse for at hun vil leve så lenge at hun vil kunne feire sin femte fødselsdag. Hvorvidt hun skal lykkes eller ei, er bare en prøve på vår felles menneskelighet - på vår tro på vårt individuelle ansvar for våre medbrødre og -søstre. Men det er den eneste prøven som betyr noe.

Glem ikke dette pikebarnet, for da vil ikke våre overordnete målsetninger - å bekjempe fattigdommen, forebygge konflikter eller behandle sykdommer - fremstå som fjerne eller umulige. Da vil disse målsetningene fremstå som svært nære og svært oppnåelige - akkurat slik de bør fremstå. Under overflaten til stater og nasjoner, ideer og språk, ligger skjebnen til enkeltindivider i nød. Det vil være De forente nasjoners oppgave i det kommende hundreår å oppfylle deres behov.

Tusen takk.

NTB