Fangenes Testament
av Tollef Larsson
Når jeg står overfor skoleungdom, enten på tilstelning på en skole eller som tidsvitne på reise til konsentrasjonsleirene, slår det meg at det er meget lang tid siden de begivenheter som er turens tema, fant sted. Det er godt over 50 år siden. Da tenker jeg uvilkårlig på min egen ungdom, den gang jeg var i den alderen som disse mine tilhørere nå er i.
Jeg forsøker å tenke femti til seksti år tilbake, fra den gang i begynnelsen av 30- årene og jeg kommer til 1870 – 1880 årene. Hvilke av de historiske begivenheter fra den gang skulle røre meg slik at jeg ville ofre tid og penger for å sette meg bedre inn i dem?
Jeg blir uten svar, og i lys av dette synes det imponerende at i løpet av de siste 8 årene har ca. 30.000 norske skoleungdommer nettopp foretatt en reise i en fortid, som for dem, må føles meget fjern.
Dokumentasjonen om den annen verdenskrig, og spesielt nazismen, synes nå på det nærmeste å være fullbrakt. Man kan kanskje med rette spørre seg hvorfor konsentrasjonsleirfangenes opplevelser kan bety så meget at de nå, over femti år senere er gjenstand for en slags misjonering. Er da ikke dette nå historie som vi må bli ferdig med, likedan som historien i 1870 – 1880 er dokumentert og tilbakelagt?
Vi mener ikke det.
Krigen er i sitt vesen råskap; men det er noe spesielt med denne krigen. Foruten å være en erobringskrig med nasjonale og økonomiske siktemål, var den en ideologisk krig. Nå er dette i og for seg ikke noe nytt, men vi med vår humanistiske oppdragelse og skolering ble bokstavelig og mentalt tatt på sengen. Forskrudde ideer om raserenhet og høyverdige og mindreverdige mennesker, gav denne krigen sitt preg. Vi skulle pådyttes en ideologi, og som historien før har vist, følger de verste eksesser i sporet av religiøse og politiske ideer. I deres skygge finnes massegraver. Gisseldrap og represalier innføres som gangbar rettspraksis.
Det overraskende var at det skjedde i vår egen tid og hadde sitt utspring i hjertet av Europa i en høyt utviklet kulturnasjon. Vi ble vitne til en ukjent ondskap satt i system, en statsinstitusjonert og dermed rettsgyldig ondskap som fikk sin spesielle utløsning i konsentrasjons- og utryddelsesleirene.
Disse forhold var en vesentlig bakgrunn for den motstand som ble ytet mot den tyske okkupasjonsmakt, en motstand som for noen førte til fangenskap. Mot denne bakgrunn er det kanskje forståelig at misjonsiveren melder seg, en iver som har fått uttrykk i slagordet : ALDRI MER. Så meget mer forståelig er det kanskje også fordi det hele synes å gjenta seg forskjellige steder i verden. Da er våre opplevelser, som vi den gang trodde vi var enestående representanter for, ikke bare historie, men brennende aktualitet.
Er det noe som tilsier at vi skulle forsøke oss med et "Konsentrasjonsleirfangenes Testamente" ?
Har vi noe å gi etterslekten, og på hvilken måte skal det i så fall bibringes?
Kan vi formulere et testament som har noen verdi for dem som kommer etter oss? Er det ikke pretensiøst å anta at akkurat våre krigsveteraner skulle ha noe mer å overlate etterslekten enn andre krigers veteraner. Og når det gjelder konsentrasjonsleirfangene, er vi i dag så sikre på at det som vi etter femti års ettertanke måtte føle var riktig å overlate, vil være det samme som våre døde kamerater ville, disse som ikke kom hjem? Et vet vi i alle fall at de ville. Det er mange beretninger om fanger som lovet hverandre at den som måtte komme seg ut av dette, han ville forplikte seg til å fortelle. Han måtte gjøre sitt ytterste for å få dem utenfor piggtrådene til å forstå at det ubegripelige, det var sant.
Da befrielsen og friheten var et faktum, hadde vi KZ-fanger med vår bakgrunn en følelse av at vi spilte en spesiell rolle i et spesielt drama. Så har ettertiden lært oss at vi kanskje bare var statister i et stykke som spilles om og om igjen på alle verdens scener. Er vi kanskje blitt noen mimrende, navlebeskuende relikter fra en tid som nå bare er historie med alle dens generaliseringer og vektlegging av de store linjer? Historien må skrives om igjen for hver generasjon sies det. Er det en fare for at våre opplevelsesbidrag vil tynnes ut og blekne i denne tidens renselsesprosess?
Nei, vi har den tro at de rikholdige fangeberetninger og ikke minst Kristian Ottosen’s enestående bidrag til fangehistorien vil utfylle og levendegjøre den generelle og verdinøytraliserende historie. Mange norske gestapofanger har i årenes løp virket som foredragsholdere i skoleklasser gjerne i forbindelse med historieundervisningen om Den andre Verdenskrig og således medvirket til å holde beretningen om konsentrasjonsleirene levende for norsk ungdom. Responsen har vært stor.
I møte med mange skoleklasser har et nesten uunngåelig spørsmål vært: "Hva mener du om tyskerne i dag?" Jeg har måttet svare at en tidligere KZ- fange, som i løpet av tre år av sitt unge liv bare er blitt stillet overfor tyskere som praktiserte nazisme i alle dets avskygninger, han vil også resten av livet ha problemer med å skjelne mellom tysk mentalitet og nazisme. Selvfølgelig vet han med sin fornuft at dette er en gal sammenblanding, men langt bak i hans bakhode blir det sittende igjen en liten rest av skepsis. Han er blitt anti-germanist, hvilket ikke er annet enn en slags rasisme. Dette illustrerer hvilke følger vold og overgrep har. Hvilke sterke følelser må ikke fortsatt leve hos de folk som i langt høyere grad enn oss fikk føle nazismens svøpe i tysk forkledning.
Selvfølgelig opplevet vi unntagelser, og rett betenkt har vi fått mange gode signaler i den tid som har gått siden den gang:
Det skjedde noe da Willy Brandt knelte i Warzawas ghetto.
Det skjedde noe da den tyske presidenten, Richard von Weizächer
I den tyske Bundestag den 8. mai 1985 bl.a. sa: "Men de som lukker øynene for fortiden, blir blinde for nåtiden. Den som ikke minnes umenneskeligheten, blir mottagelig for ny smittefare." Videre sa han:
"De unge er ikke ansvarlige for det som skjedde den gang; men de er ansvarlig for det historien gjør ut av det."
Det skjer også noe når unge tyskere i dag under "Aktion Sühnezeichen" påtar seg soningsarbeid bl.a. i norske pleieinstitusjoner.
Så opplever vi her i Norge det paradoks at det ble en tysker som har gjort det til sin livsoppgave å holde minnet levende hos norsk ungdom om hennes egen nasjons eksesser i ly av en forkvaklet ideologi. Hennes navn er Helga Arntzen i Risør, daglig leder av stiftelsen Hvite Busser til Auschwitz, inntil august 1998.
Den ide som ligger bak Hvite Busser til Auschwitz, er genial både med hensyn til navn og innhold. "Hvite Busser" betyr redningen, som Kristian Ottosen har dokumentert i sin siste bok store bok. "Til Auschwitz" betyr vilje til opplevelse med holdningsskapende siktemål.
Helga Arntzen i Risør og Hvite Busser til Auschwitz ble synonymer. Hun er et arbeidsjern, et oppkomme av ideer hvor veien til handling er kort. Dette er grunnlaget for den suksess tiltaket har hatt, eller som en har uttalt:
"Det beste som har hendt i Norge i kampen mot nynazismen."
Stiftelsens ide kommer til syne i følgende nærmest testamentariske sentenser:
"Det motsatte av kjærlighet er ikke hat; men likegyldighet sier Eli Wiesel.
Likegyldigheten er et onde vi i Hvite Busser til Auschwitz vil søke å bekjempe. Vi vil åpne unge menneskers øyne, så de kan se hva som skjer når de ikke tar ansvar selv. Demokrati er ingen selvfølge. Når ungdommen ser hvilke grusomheter rasistiske og ikke-demokratiske bevegelser kan føre til, vil de lettere gjennomskue disse holdningene i vår egen tid. De vil forstå at demokrati, menneskerettigheter og fred ikke er noen selvfølge. Det er noe vi alle aktivt må forsvare. Den som glemmer historien må leve den om igjen."
Som tidsvitne får vi ofte følgende spørsmål: Hva mener du om nynazisme?
Jeg går ut fra at spørreren vil ha svar på om nynazismen representerer noen fare og i så fall hvordan den skal bekjempes. Så lenge nynazismen bare ytrer seg som skinnbejakket skinhead-stupiditet, kan den kanskje neglisjeres. Der hvor den arbeider med bevisst historieforfalskning, er den langt farligere, en forfalskning som går ut på at Holocaust ikke fant sted. Nynazistene vet nemlig at Holocaust er en belastning for deres renomme´. Opplysning er foreløpig det beste våpen;
Men vi må ikke glemme at den tyske nasjon var meget opplyst og høyt kulturelt utviklet. Det hjalp dem lite. Det beste vern synes å være at man hegner om demokrati og maktfordelingsprinsippet.
Galninger må ikke slippe til. Sitt bredt anlagte foredrag om Holocaust, harBjørn Egge gitt den manene og provoserende tittel: "Fra Nynazisme til Holocaust." Hvis denne bevissthet holdes levende, skulle vi være sikret.
Men, tilbake til et mulig testamente :
Vi har museene,
Vi har fangeberetningene og fangelitteraturen,
Vi har metervis med dokumentasjon om Holocaust,
Vi har monumentene,
Er ikke dette nok?
Vi får tro at vi som tidsvitner har kunnet gi et bidrag til den opplysnins-virksomhet som forhåpentligvis kan gjøre vår norske etterslekt mer årvåken overfor de farer som truer fra totalitære systemer. KZ-fangene var de som fikk den intime nærkontakt med nazismen som hadde karakter av rendyrket ondskap. Nazisme og ondskap ble for dem synonymer og tysk mentalitet fikk også følge med i denne karakteristikk.
Men, det er et men.
Alle realistiske beskrivelser og museale dokumentasjoner til tross, alt dette som forteller om lidelsene i konfrontasjon med Det Onde, alt dette om hvordan det skjedde og de konklusjoner vi kan trekke for et holdningsskapende arbeide, alt dette har ennå ikke gitt noe fullverdig svar på spørsmålet.
Hvordan kunne dette skje, hvordan var det mulig?
Er en historisk beskrivelse av nazismens framvekst et tilstrekkelig svar, og kan den gi oss nok kunnskap til å hindre dens gjentagelse? Sett at vi klarte det. Var vi da ved målet. Hadde vi da for all framtid taklet Det Ondes Problem?
Nazismens ondskapsytringer var et sykdomstegn, et symptom. Men før man greier å stille diagnosen kan man heller ikke gjøre seg noen forhåpninger om noen terapi som gir helbredelse. Diagnosen må avdekke hvordan en hel nasjon, alle enkeltmenneskene stilltiende og nesten naivt uvitende stillet seg bak
Det Onde.
Hvordan kan det forklares at borgerlige og i det ytre skikkelige typer ble tilde grader fullkomne kadaverdisiplinerte funksjonærer slik at de adlød enhver ordre slik at de på sine tegnekontorer konstruerte gasskamre og effektive krematorieovner, eller ekspederte bokser med Cyklon-B etter bestilling fra SS?
Hvordan kan det forklares at snille bondegutter ble til smådjevler som fant sin fornøyelse i å plage fangene?
Det 20. Århundre har opplevet to verdenskriger. Begge hadde sitt utspring i Europa. Etter den første verdenskrig het slagordet "Aldri mer krig". Etter den andre verdenskrig het slagordet "Aldri mer". Det peker ut over selve krigshandlingen og retter seg mot dypereliggende forhold som i seg selv er krigsuavhengige. Det har dog vist seg at krig ofte er en utløsende faktor for de ovenfor nevnte eksesser. Den europeiske krigsgenerasjonen 1939-1945 fikk føle nazismens svøpe. I ettertid har vi fått erfare at mange av de ondskapsytringer som kjennetegnet nazismen flere steder har dukket opp i andre forkledninger.
Ettersom tiden har gått hen over oss har vi fått erkjenne at Det Ondes rot nok stikker dypere enn en forkvaklet ideologi eller en folkesjel. Dog føler vi at Claudio Magris har rett når han i sin berømte bok "Donau" sier: "Det kan likevel ikke være tvil om at nazismen var et klimaks, et høydepunkt i ondskapens historie, den tetteste sammenkopling mellom sosial orden og råskap." Han mener det er en for lettvint forklaring ar dr. Mengele skulle være sinnssyk. Han var et redskap i den sosiale ordens råskap.
Under problemstillingen om Det Onde er vi blitt presentert for begrepet "Det Ondes Banalitet". Hermed menes at de uhyrligste ondskapsytringer kan være knyttet til personlige ubetydeligheter. Således skriver professor Hagtvedt:
"Eichmanns personlighet stod ikke i noe forhold til de uhyrligheter han var med på." Det var overhodet ikke noe storslagent ved ham.
Det samme hevdes om Terboven, "Det normale trekk hos ham gjør hans ondskap mer provoserende."
Disse borgerlige og i det ytre skikkelige typer som elsker barn og dyrker roser, disse fullkomne funksjonærer hvis høyeste bud er å adlyde – uansett, og som bukker seg fram og opp, de synes å være de virkelig farlige i Det Ondes tjeneste. Når vi er vitne til denne banaliseringen av Det Onde er det nærliggende å spørre: Kunne også vi, om omstendighetene hadde vært de samme ?
Her har Jens Bjørneboe satt opp en læresetning:
Hver gang vi bøyer oss for en ordre fra høyere hold - uten selv å bedømme den moralsk – da er det Eichmann som bukker i oss. Det har nazismen lært oss."
Som tidsvitne blir vi bestandig svar skyldig når spørsmålet som rettes til oss er: "Hvordan var all denne ondskap mulig?"
Uten at jeg kjenner til det, foreligger det sikkert mange studier over Det Ondes Problem. Kanskje tilhører det flere fagområder, så som sosiologien, filosofien, psykologien og psykiatrien. Det er imidlertid åpenbart at allmenn kunnskap om det er mangelfull. Rent umiddelbart synes å avtegne seg to typer ondskap. Den logisk begrunnede, eller rasjonelle ondskap og den irrasjonelle.
Ofte er der en indre sammenheng mellom dem. Således hang konsentrasjonsleir-institusjonen og Holocaustfenomenet nøye sammen med den irrasjonelle smådjevelutfoldelse som fant sted. Herfra er det konsentrasjonsleirfangen hentet den erfaring som var helt spesiell for ham. Skulle han derfor lage et testamente måtte det ta sitt utgangspunkt i Det Ondes Problem.
Jeg tror at Axel Middelthon, en hardt prøvet NN-fange på et tidlig tidspunkt forsto hva det egentlig dreiet seg om. Han sa omtrent følgende:
- Alle historiske, politiske, sosiale og økonomiske forhold til tross som årsaker til totalitære systemers framvekst og med dem ondskapsfremmende ideer, måtte i det hele tilbakeføres til enkeltmennesket.
Man snakker om nazismens ofre. Så har det vært ofre for enkeltmennesker. Enkeltmennesket torturerte, enkeltmennesket slo og sparket, enkeltmennesket gav ordre og enkeltmennesket adlød. Det er merkelig at disse enkle kjensgjerninger ikke er lagt mer vekt på. Hvorfor har man ikke stillet spørsmålet:
Hvordan skal man få enkeltmennesket til å avstå fra onde gjerninger ?
Hadde man greid det, hadde hele grunnlaget for KZ systemet falt bort. Mer generelt sier Middelthon i 1946 i forbindelse med forsøk på å forstå nazismen:
- Det er en selvfølge at nazismen og all dens vesen skal bekjempes, men det er en for lite positiv oppgave. Det er ikke usannsynlig at en psykologisk og sosiologisk undersøkelse av det foreliggende materialet – en granskning av nazimentalitetens oppståen og de former de har fått og de forandringer de har undergått – i noen monn kan sikre verden mot lignende foreteelser. Den rent saklige utformingen av dette spørsmål må foretas av psykologer. Det må allerede nå utpekes et lite utvalg som kan ta seg av denne saken.
Det ble formulert en oppgave: "Lar det seg gjøre ved psykologisk hjelp å bekjempe det mentale grunnlag som ligger bak konsentrasjonsleirene ?" og Middelthon fikk i oppdrag å arbeide med saken, men som han sier med et hjertesukk:
"Den gled langsomt fram. Det ble ikke meget av det, annet enn skriverier".
Det er kanskje et problem å være for tidlig ute med ideer, men Middelthon hadde pekt på noe vesentlig: han bragte psykologen på banen og dermed menneskesinnet. Betydningen av menneskesinnet bringes stadig på bane.
Det er menneskets svøpe at det gode og det onde bor side om side i vår sjel. Hvilken av disse som blir aktualisert i en gitt situasjon, er det på forhånd ikke gitt å svare på, spesielt hvis vi blir indoktrinert. Jeg plukker noen ord fra Lars Bjørke
Som skrev i Morgenbladet under tittelen: "Nazisten i oss alle":
- Bak enhver parole og bak ethvert forvridd ansikt finnes en massegrav, uansett hvilken side man skulle stå på.
- Tankene er ikke tilstrekkelig avklart, det er det hele. Derfor hatet.
- Alle bevegelser, alle ideologier, alle demonstrasjonstog, all begeistring har et snev av hat i seg.
- Oppdag nazisten i deg, først da blir det fred på jord.
Historien viser at alle former for ideologier, heri innbefattet religion, kan bli farlige. De fører før eller senere til eksesser. Men det er enkeltmennesket som er eksekutøren og den ansvarlige.
Jeg karakteriserte Det Tredje Riket som en kriminell stat. Men som Middelthon sa : Staten torturerte ikke. Det er i virkeligheten den enkelte misdeder som er kriminell. Krigsforbryter prosessen viser at dette er i overensstemmelse med vanlig rettsoppfatning.
Det skulle således være viktigere å bekjempe nazisten i oss selv, enn selve nazismen. Nå er det naivt å tro at man kan avskaffe det onde i mennesket, men det kunne kanskje hjelpe å vite litt mer om det.
Siden vår tid da vi var ofre for et totalitært systems ondskap har verden blitt rystet av rapporter om ondskapens ytringer i mange slags forkledninger.
I 1968 fikk vi høre om massakrene utført av amerikanske soldater i landsbyen My Lai i Vietnam. Mor til en av soldatene sa etterpå: "Jeg gav dem en god gutt og de gjorde ham til en morder". Det er blitt uttalt at "man kan skylde på prosessen, opplæringen og den militære treningen, men til syvende og sist kan ikke noe av dette ta hele skylden for at menn forvandles til uvesen som dreper kvinner og barn".
M.a.o. den individuelle forsvarsmekanismen mot aktivering av det onde har sviktet.
"Skal det da aldri ta slutt", sier vårt århundres ondskapsvitne Eli Wiesel når han stilles overfor massakre og folkemord rundt omkring i verden.
I Aftenpostens søndagsutgave 11. oktober 1998 er der en reportasje som kalles
"Det onde – filosofiens sorte hull". Ordene tillegges den franske filosofen Anne Christine Habbard. Hun sier følgende:
- Ingen kan være sikker nok på seg selv til å si at hvis jeg var i samme situasjon ville jeg reagert annerledes. Derfor er det viktig å fordømme overgrep. Å fordømme handling, er ikke det samme som å si at jeg ville oppført meg bedre. Men kunnskap om hvor lett det er å utføre onde gjerninger kan øke motstandskraften mot å utføre dem.
Kan det sies tydligere?
Med bakgrunn i de foregående betraktninger fremsettes et forslag til
- Konsentrasjonsleirfangenes Testamente -
Når menneskets frihet blir kneblet på forskjellige måter ved politisk, religiøs, kulturell, eller annen form for ensretting, og disse kneblingsmønstre i sine ytterste konsekvenser fører til tortur, direkte nedbryting av menneskeverdet, slavearbeid, voldtekt, etnisk utrensing osv., er det egentlig uinteressant for den det går ut over hvilken merkelapp disse handlinger bærer. I de aller fleste tilfeller føres disse handlinger tilbake til ideer eller ideologier som i sin rendyrking får forkvaklet innhold og som uten blygsel tar
Det Onde i sin tjeneste.
I erkjennelse av dette ser vi det som vår oppgave å henlede oppmerksomheten til de kommende generasjoner mot alle de forhold som i sin ytterste konsekvens kan settes i forbindelse hva vi med en felles betegnelse kan kalle Det ondes problem. Vi ønsker å bli minnet som den generasjon som med sine smertefylte erfaringer klarte å se utover sin egen spesielle situasjon. Vi har den tro at en fast institusjon for eksempel et årlig seminar kan holde liv i den oppmerksomhet som må rettes mot de farer som kan true både fra sjelens dyp og fra ideer, som mennesket danner seg som basis for sine livsanskuelser – og spesielt når disse utvikles til ideologier. Temaene synes å stå på rad for et slikt seminar, der er sikkert mange flere:
Nasjonalisme (sjåvinisme)
Rasisme (etnisk rensing -Holocaust)
Ideer og idealer (inkvisisjon, korstog, hellig krig)
Sjelelig avvikelser (sadisme)
Kadaverdisiplin (mental ensretting)
Relevante forskningsrapporter fra psykologi og psykiatri.
I tilknytning til disse foreslås at der opprettes et legat som bærer vårt navn.
Avkastningen skal gå til spesifiserte forsknings- og utredningsarbeider som tar sikte på å kartlegge de menneskelige holdninger som utvikler et menneske til torturist, bøddel, smådjevelsk plageånd og gasskammerfunksjonær i en bestemt ideologis navn. Dette ut fra det syn at man for å bekjempe et fenomen, må ha full kunnskap om det.
Dette kan bli et levende testamente, et som får næring, som gror og vokser og som bæres fram av en grunnidé`.
Testamentets skjebne står og faller med om der finnes en levende organisasjon som vil påta seg å være dets forvalter. Når nå Helga Arntzen gjennom etableringen og allerede med ett års drift av Aktive fredsreiser har sikret at Risør fortsatt er et sentrum for holdningsskapende arbeide hvor kampen mot Det Onde har en bred plass, ville det glede meg meget om Aktive fredsreiser ble testamentets forvalter.