Nekrolog Helge Norseth

Han formidlet sin historie uten hat

Oddvar Schjølberg

22. november 2008 døde vårt tidsvitne Helge Norseth, nær 85 år gammel. Helge ble født 6. desember i 1923 i Lurøy kommune, i Polarsirkellandet på Helgelandskysten. Faren var prest, og tilhørte den yrkesgruppen som iblant flytter på seg. Han ble senere prest i Kolbu på Toten, før familien endte opp i Oslo i 1935.

Fem år senere okkuperes Norge av nazi-Tyskland, og Helge som da er 17 år gammel blir aktivt med i motstandskampen mot nazismen. En kamp som kostet ham ganske nøyaktig ett tusen, ett hundre og femten dager i tyske konsentrasjonsleirer. Det satte sine spor. For i løpet av det som skulle være hans beste ungdomsår opplevde han isteden år og måneder bak piggtråd og elektriske gjerder, hvor han daglig sto ansikt til ansikt med den umenneskelige ondskapen, satt i system i de ulike konsentrasjonsleirene hvor nazistiske ideologer fritt fikk bedrive sin kreative ondskap.

Han stiftet sitt første bekjentskap med nazistene en vakker maidag 1942, da han ble arrestert og ført til Gestapos hovedkvarter i Oslo. Senere ble han satt i arrest på Bredtveit fengsel og derfra til Åkerbergveien før han blir plassert i Oslo Kretsfengsel, Landsavdelingen, 5. juni 1942.

Snaue 10 dager senere sendes han til Grini hvor han blir tatt imot av SS-Unterscharführer Walter Kunze.
Oppholdet i denne leiren skulle bli 10 lange måneder i uvisshet. Men siden skulle han oppleve at denne tiden nærmest var å betrakte som en ”sommerleir” i forhold til det som ventet ham lenger framme.

Noen dager før jul 1942 fikk Helge beskjed om å møte hos Gestapo på Victoria Terrasse, og det ble et forhør med både skrik og trusler, og med hirdmannen Olaf Claffy som tolk under avhørene. Det endte med at Helge fikk et kraftig slag i hodet, men likevel klarte han på forunderlig vis å komme seg gjennom forhørene før han sendes tilbake til Grini
Den 1. mai 1943 var det slutt på Grini-oppholdet. Da ble han sammen med 41 andre fanger sendt med slaveskuta Monte Rosa – til en uviss framtid i Det Tredje Riket. I første omgang til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, noen mil nord for Berlin.

Han skulle utslettes

Den 28. april 1944 er det slutt. SS-legen som vet at Helge er NN-fange erklærer han for transportdyktig, og Helge måtte undertegne et dokument der han lovet og ikke fortelle noe om det han hadde sett og opplevd under oppholdet i Sachsenhausen. Den 5. mai 1944 ankom han, etter en strevsom reise i kuvogn, Natzweiler hvor den tidligere kommandanten Josef Kramer hadde satt dagsordenen.
Helge var nå uten navn, det eksisterte ikke lenger, han fikk bare et nytt fangenummer – 13887. Han var fange i den kategorien som skulle utslettes gjennom hardt arbeide. Det var vonde og lange måneder som lå foran ham, men på ett eller annet vis klarte han å slite seg gjennom dagene. Tross sykdom og total utmattelse klarte han så vidt å overleve, og via leirene Ottbrun og Dautmergen kommer han omsider til Dachau hvor han reddes av de hvite bussene i slutten av mars 1945.

Helges historie var dramatisk og den var proppet med traumatiske opplevelser, og det var da også en lang og smertefull vei som ventet ham etter at han hadde kommet hjem til Norge igjen den 25. mai 1945. Årene i Hitlers ariske drømmerike hadde gitt ham dype sår i sjelen. Han kunne ikke bare vri på en bryter så var opplevelsene borte – nei han måtte sakte men sikkert bearbeide dem. Ikke minst i lange nattetimer, når marerittene gjestet soverommet hans.

I en samtale med Helge høsten 2007, konkluderte han sine opplevelser på denne måten:
- Ikke hat! Du ødelegger bare deg selv. Jeg er veldig opptatt av at vi skal kunne gi til dem som sulter, og vi må jobbe målbevisst for fred og rettferdighet.
Jeg har en spesiell bakgrunn for å si dette, fordi jeg vet hva sult er. Når det omtrent kjennes ut som om du har ormer i magen. Jeg har kjent når døden banket på, og jeg hadde fred med både Gud og mennesker. Da kunne jeg sovnet stille inn. Den døden vil jeg dø. Da har jeg ikke noen angst for døden.
Tiden er ikke kommet enda. Det finnes fortsatt mange gamle spøkelser, og nazismen er ikke død, og derfor vil jeg bruke den tiden jeg har igjen til å fortelle de unge hva nazisme er – det er menneskeforakt.”

Det var nettopp hva Helge Norseth gjorde. Sammen med norske skoleungdommer tok han plass i Aktiver Fredsreiser busser, og tok fatt på turen tilbake til konsentrasjonsleirene. På disse turene som tidsvitne, delte han rikt av sine erfaringer. De bitre og vanskelige tingene brukte han nå i det godes tjeneste. For det er nemlig ingen som kan bedre formidle historien om denne fryktelige tidsepoken i europeisk historie, enn nettopp tidsvitnene som opplevde dette på egen kropp. Helge er nå borte, men vi som fikk være med ham på disse turene vil aldri glemme hans engasjement for å skape en bedre og tryggere verden.

Vi lyser fred over Helges minne.