I tro på sine visjoner...

Av Oddvar Schjølberg

Leif Heimstad var en av nøkkelpersonene i Konvoibyen i Risør, og han hadde en unik erfaring å bygge på da han startet opp med dette prosjektet. Sammen med kona Else ledet han senteret i over 40 år, og de ble med rette betegnet som ”Konvoibyens mor og far”.

Konvoibyen er et unikt tilbud til krigsseilerne fra annen verdenskrig. Men Heimstads visjoner for stedet strakk seg også mye lenger fram i tid. Han viste av egen erfaring hva krigsveteraner har å slite med av både fysiske og psykiske problemer, og da bestyrerparet Else og Leif Heimstad ble tildelt St. Olavs Orden, uttrykte de nyutnevnte ridderne ønske om at Konvoibyen åpnes opp for norske soldater som har vært i internasjonale oppdrag. De vil at anlegget også skal bli et hjem for norske FN-soldater med senskader, slik det har vært et hjem for traumatiserte krigsseilere. Og vi i Aktive Fredsreiser slutter oss helhjertet til denne visjonen.

Visjoner for framtidig drift

Det var under overrekkelsen av St. Olavs Orden at Else og Leif Heimstad spennende visjoner om stedets framtidige drift ble presentert. De sa tydelig ifra om at de ønsker at Konvoibyen åpnes opp for norske soldater som har vært i internasjonale oppdrag. 
Det dekorerte ekteparet, hadde vært som en "mor" og en "far" for krigsseilerne i Konvoibyen i snart 40 år, og nå hadde de et stort ønske før deres stemmer stilner hen sammen med resten av krigsseilerne: Det var et genuint ønske om at symbolverdiene som er forankret i Konvoibyen skal leve videre også etter at ekteparet og krigsseilerne er borte, og Else Heimstad sa det slik til avisen Agderposten:

- Vi er ikke i tvil om hvordan det kan gjøres på best mulig måte. En del av de modige norske FN-soldatene som har kjempet for demokrati og frihet i internasjonale operasjoner har mange av de samme traumene å slite med som krigsseilerne. De positive erfaringene vi har hatt med krigsseilerne i Konvoibyen, som er blitt understøttet ved en rekke kongebesøk, tilsier av dette konseptet kan videreføres til nåtidens og fremtidens skadde FN-soldater. Også de trenger samfunnets omtanke og omsorg når senskadene dukker opp og gjør livet vanskelig for dem, sa Else Heimstad.

Og under tildelingen av St. Olavs Orden introduserte pensjonert flaggkommandør i Sjøforsvaret, Pål Henning Sæthre, ekteparets visjoner i en tale under seremonien, hvor han understreket at han skulle vie resten av sitt liv til å jobbe for at det hedrede ekteparets visjoner skulle kunne settes ut i livet. Vi sakser fra Agderposten:

- Samfunnet er mer og mer siktet inn mot internasjonale militære operasjoner. Dette vil fremover gjøre at vi i stadig større grad vil bli konfrontert med soldaters senskader. Dette vil komme enten vi vil det eller ikke, og senskader er også noe Forsvaret registrerer i stadig større omfang.
Tidligere visste vi ikke om senskader. Det gjør vi i dag. Derfor kan vi også planlegge og tilrettelegge for at soldater med senskader skal få et eget hjem og sitt eget miljø slik som krigsseilerne har hatt i Konvoibyen, sa kommandøren under sin tale.
Kommandøren i Sjøforsvaret sier i en samtale med Agderposten at tiden nå er overmoden for å realisere visjonen til ekteparet Leif og Else Heimstad.

Viktig å støtte soldatene som kommer hjem

De tanker som nå har kommet fram om Konvoibyen som senter for norske krigsveteraner med senskader fra utenrikstjeneste, er noe som vi i Aktive Fredsreiser også støtter.
Tidsvitnet Ingvald Wahl har siden 2007 engasjert seg sterkt i arbeidet for å bedre forholdene for de som vender tilbake til Norge etter å ha utført militærtjeneste i utlandet. Ikke minst etter krigen i Irak og Afghanistan, Libanon og Somalia.
Sammen med flere andre krigsveteraner skrev han et brev til Forsvarsdepartementet der det blant annet sto:

”Vi har alle sammen kommet opp i 80-årene, men vi er fortsatt fullstendig klare i hodet, og vi forsøker å følge med i det som skjer den dag i dag.
Når det gjelder norske ungdommer som tjenestegjør i de norske styrkene i utlandet, så må vi forvente at noen av dem vil komme hjem i kiste. Slik er det bare i en krig. Andre ville komme hjem med skader på sjel og sinn. ’
Da er det viktig at de blir tatt bedre vare på enn det mange av krigsseilerne ble, da de kom hjem etter krigen. Faktum er at mange av disse unge krigsveteranene fra de ulike konfliktene og krigene sliter med senskader”.

Wahl og de andre Krigsveteranene som underskrev brevet ble da innkalt til et møte i Forsvarsdepartementet, og de fikk faktisk også et takkebrev for initiativet sitt.

Dystre prognoser

Prognosene tilsier at rundt 10 % av de norske soldatene kan få psykiske senskader. Norge er ikke flinke til å ta vare på soldater med usynlige sår.
En rapport Aftenposten offentliggjorde, utført av et eget utvalg av embetsmenn fra flere departementer, konkluderte med at Norge ikke tar nok vare på sine soldater etter endt tjeneste. (VG 08.11.07) Noe som må være et tankekors for oss alle. Vi bør gjøre Arnulf Øverlands kjente ord til våre egne: Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.
Ordene har så absolutt sin gyldighet den dag i dag.

Kan bli et senter for krigsveteraner

Konvoibyen i Risør står som et symbol på anerkjennelse av krigsseilerne. Den har vært som en Fredens Havn for nedkjørte krigsseilere, og den har skapt et håp om en bedre framtid.
Takket være en mann som fikk virkeliggjort sine visjoner, og som av ble mange karakterisert som ”Konvoibyens Far”. Leif Heimstad døde 28. oktober 2010, men minnet om en mann som ga krigsseilerne et ansikt, vil for alltid leve videre i blant oss.

Det er vårt håp at Konvoibyen også i årene som kommer vil være et senter for krigsveteraner. Et senter som kan være dem til hjelp og støtte, og redusere krigstraumene de sliter med etter norsk utenrikstjeneste.

Hvordan Konvoibyen ble til

Heimstad var opprinnelig fra marinebyen Horten, og fascinert som han var av sjøen, ble det også sjøen som skulle bli hans arbeidsplass. Han valgte et maritimt yrke, og var bare 20 år da krigen brøt ut, men han ble også en av de mange tusen nordmenn som seilte ute under krigen.
Det er beregnet at Norge deltok på alliert side under annen verdenskrig med over 1000 skip og rundt 35000 sjøfolk. Over 4200 av dem mistet livet på sjøen. Og det er ikke uten grunn at det i ”Hovedverket om Krigsseilerne” konkluderes med: ”Handelsflåtens innsats var det viktigste norske bidrag til de alliertes endelige seier.”
Fram til USA gikk inn i krigen, sto den norske handelsflåten for transport av 40 prosent av oljeforsyningene som ble skipet til Storbritannia. I de to årene fra 9. april 1940 til 9. april 1942 gjorde 157 norske tankskip 615 reiser og fraktet 6,9 millioner tonn olje til Storbritannia.
Hadde ikke det britiske flyvåpenet og den britiske marinen fått denne oljen, så hadde de heller ikke kunne yte naziregimet så stor motstand

Krigens brutale virkelighet

Som sjømann fikk Leif Heimstad selv oppleve hvordan krigens brutale virkelighet slo til også på havet. Undertegnede fikk ved flere tilfeller sjansen til å snakke med Heimstad på forskjellige arrangementer, bl.a. i regi av Aktive Fredsreiser. Med enkle ord ga han oss noen glimt fra krigsseilernes hverdag under annen verdenskrig.
Han satte ord på den usikkerheten det var å seile i konvoi, tur etter tur med store mengder flybensin og krigsmateriell over lange havstrekninger. Han beskrev hvordan det var å gå i usikkerhet hele døgnet.
Nettene var verst. Da skjulte mørket det som var rundt dem, og de visste aldri hvor fienden lurte på dem. Om dagen hadde de i alle fall en sjanse til å oppdage periskopet eller se torpedostripen. Men ubåtene dukket opp til alle døgnets tider, og sende sine dødbringende torpedoer mot konvoiene, mens andre ganger var det fiendtlig fly som slapp sin dødbringende bombelast over skipene.
Ble en båt i konvoien truffet, var det forbudt for de andre båtene å stoppe opp for å forsøke å plukke opp sjøfolka som lå og kjempet for livet i sjøen. Iblant i et hav av flammer.
Skrekken sto som meislet i ansiktene deres, og de strakte hendene mot de andre for å få hjelp. De øynet håp om redning når et skip nærmet seg, men konvoien kunne ikke stoppe opp. Hver båt var pålagt å holde sin plass i rekken og de måtte seile forbi og la sjøfolka ligge igjen. Det var barbarisk å seile fra de nødstedte og dette synet meislet seg fast for alt tid hos mange av krigsseilerne. Det var bare de heldigste som overlevde. Og Leif Heimstad var en av dem.

Møtet med Norge var sjokkerende

Da forfatteren Per Hansson skrev dokumentarboka om krigsseilerne – ”Hver tiende mann måtte dø” – var han avhengig av å få skrevet ned krigsseilernes egne opplevelser. Heimstad var en av dem som klarte å sette ord på opplevelsene sine, og han var derfor en viktig kilde for Hansson.
Møtet med Norge etter krigen ble for mange krigsseilere den store skuffelsen. De ble ikke mottatt som helter, men heller som noen brysomme individer.

Et av Aktive Fredsreisers tidsvitner - Ingvald Wahl - sier det slik:

”Vi kom hjem i stillhet og ble mottatt i stillhet av våre. Jeg husker jeg kom inn til Tromsø som var en typisk norsk sjøfartsby. Der kom vi inn ca 100 krigsveteraner fra Handelsflåten. Vi låder i mange, mange dager. Det var to aviser i byen – Tromsø og Nordlys, men ikke en av dem nevnte vår ankomst med et eneste ord. Det kunne nesten virke som om vi hadde vært på gal side.
Det er innmari hardt å si det slik, men det er den nakne sannhet Senere erfarte jeg blant mine venner som havnet i andre byer langs norskekysten – det var ikke noe særegent det jeg haddeopplevd i Tromsø, de hadde opplevd det samme de også. Vi var ikke verdsatt for to flate øre noen av oss”.

Krigsseilerne opplevde også en økonomisk krise da de kom hjem. Pengene deres som var satt i fond av norske myndigheter ble ikke utbetalt.
De måtte stille sist i boligkøen, fordi de ikke hadde bodd i Norge de siste årene. Noen var heldig og greide å skaffe seg bolig, men klarte ikke å bo i bolig. Til det var nervene for nedslitte og krigsskadene for store, og det ble i stedet gata som ble deres hjem. Dermed ble ”Løsgjengerloven” deres skjebne. Deres drøm om en verdig tilværelse etter deres innsats for fedrelandet ble knust, og mange av dem gikk bokstavelig talt til grunne.

Hvem var så disse fyllikene?

Et annet av våre tidsvitner - Richard Kuran – forteller om sitt møte med krigsseilerne, etter at han selv var sluppet ut fra konsentrasjonsleir:

Vi bodde på forskjellige pensjonater i byen, og siden det ikke var tillatt med noen form for matlaging på disse stedene, møtte vi hver morgen i verkstedets kantine. En god kopp kaffe og et smørbrød med speilegg kostet bare en symbolsk sum da det ble subsidiert av verkstedet. Vi satte stor pris på denne muligheten til å få oss mat.
Før vi kom til hovedinngangen, passerte vi en rad med porter og innganger hvor det satt en del mennesker i nokså shabby forfatning. De bommet oss for røyk. Noen spurte også om vi kunne rulle noen sigaretter for dem. For de skalv så på hendene at papiret revnet, og tobakken drysset mellom fingrene på dem.
Noen av dem spurte også om vi kunne spandere en kopp kaffe på dem. Dette ble det aldri svart nei til. Det kom selvfølgelig an på den vaktmannen som satt i vestibylen. Noen av vaktmennene var svært hyggelige og forståelsesfulle, og så mellom fingrene med at vi tok dem opp til kantina og skjøv et smørbrød og en kopp kaffe bort til dem.
Andre vaktmenn var ikke så menneskelige, men skrek og jaget dem vekk, mens de kalte dem for ”fordømte fylliker”.
Det var ikke så greit å være disse ”fyllikene”. Hvem var så disse menn som ble skjelt ut og jaget vekk på denne måten?
Jo – det var de som hadde seilt under krigen. Noen av dem hadde blitt torpedert både en og to ganger, og kommet fra det med livet behold. Andre hadde vært vitne til sine landsmenns forlis, men måtte seile forbi dem som kavet i det iskalde vannet og ropte om hjelp.
Det som de fikk med seg ved avmønstring var slike minner for livet. De slapp aldri tak i dem.

Kunne ikke slette minnene

Mens andre kunne legge krigen bak seg og innstille seg på en fredelig tilværelse, var det altså slett ikke slik for alle. Mange av krigsseilerne håpet og trodde at bare krigen kom på avstand, så ville de også kunne glemme alt det vonde de hadde vært vitne til i de årene de hadde seilt i handelsflåten. Omtrent som man sletter en datafil. Slik gikk det ikke, og en av dem uttrykte det så treffende på denne måten:
”Du vet, det tar ikke lang tid å gjøre et menneske til soldat, men det tar så uendelig mye lengre tid å gjøre en soldat til et menneske...”
Slik var det for tusener av andre krigsseilere også. De visste ikke noe om hverandre, og den enkelte trodde at det var bare han som sleit med slike problemer

De sjøfolka som kom hjem til Norge etter å ha seilt ute under krigen, kom hjem med en helt annen livserfaring, enn de som hadde vært hjemme under krigen. Det var veldig vanskelig å snakke om det de hadde opplevd. Alle de vonde opplevelsene ble bare lagret et sted inne i dem. Det var ikke noe som het krisepsykiatri den gang, og ”Krigsseilersyndromet” var et helt ukjent begrep.
Det var nok ikke så merkelig at mange av dem fikk en livskvalitet hvor angst, depresjoner, kraftløshet, søvnforstyrrelser, og et ustabilt følelsesliv var blant ingrediensene hver eneste dag.
Tenk på alle de familier som har måttet lide i alle disse årene? Familier som ble splittet fordi far hadde angst og mareritt, fløy oppe om nettene, fikk alkoholproblemer og mistet nattesøvnen, osv”.

Kunne ikke stille seg likegyldig

Heimstad hadde selv opplevd krigens store påkjenninger både fysisk og psykisk, og marerittene kom ubedt til alle døgnets tider, og ville aldri slippe taket i ham. På tross av sine egne problem startet han en utrettelig kamp for å redde mange forkomne ”kolleger” fra et liv under uverdige forhold. Han klarte ganske enkelt ikke å stille seg likegyldig til det som rammet hans tidligere yrkesbrødre.
De hadde kjempet for Norges frihet med livet som innstas, men nå var det ikke rom for dem i det ”norske herberget”. Men det var rom for dem hos Leif og Else, som åpnet sitt hjem for flere av dem. Her ble de møtt med varme og medmenneskelighet, mens Heimstad sto på barrikadene for dem.
I 1960-åra førte de en hard kamp for sjøfolkenes rettigheter, noe som førte til ny lov om krigspensjon og skikkelige boligforhold

En visjon fødes

Få kjente krigsseilerne og deres vanskeligheter bedre enn Heimstad. Han og Else var rundt om og plukket dem opp under presenninger, i barhytter og huler, men også i hus der familien gjemte dem bort fordi nerver var flaut, også fordi det var mye alkoholmisbruk som fulgte med.

I 1964 begynte Heimstad å bygge opp et register over krigsseilerne, og etter hvert modnet tanken å få bygd opp et eget senter for dem. Sammen med kona Else satt han i gang med å realisere sin visjon. Med på laget fikk de forfatteren Per Hansson og TV-veteranen Erik Bye.

Wenche Foss og programsekretæren Kjell Arnljot Wig stilte opp, og det samme gjorde Marinen og Marinemusikken fra Horten. Det ble satt i gang med innsamlingsaksjoner og i desember 1968 sto visjonen ferdig bygget – Konvoibyen i Risør - 28 leiligheter, fordelt på sju firemannsboliger, fellesarealer, bestyrerbolig og gjestebolig.
At anlegget fikk navnet Konvoibyen var ikke tilfeldig, men det henspeiler på at den vanligste farten de norske skipene gikk i var såkalt konvoifart, spesielt i Nord-Atlanteren, mellom havnebyer på Canadas østkyst og havnebyer i England.
Det norske Kongehuset har alltid stått krigsseilerne nær, og det var da naturlig at også selveste Kong Olav V åpnet det nye anlegget på toppen av Risør. Like naturlig var det Leif Heimstad ble anleggets bestyrer. Sammen med kona har han gitt mange krigsseilere trygghet og et godt hjem i fredelige omgivelser. Heimstad sparte seg aldri, men sto på og kjempet for krigsseilernes rettigheter, ofte mot gjenstridige myndigheter.

I sin Nyttårstale 1968 refererte kongen til Konvoibyen:

- Jeg har i inneværende måned hatt den glede å være til stede ved innvielsen av Konvoibyen i Risør, som skal gi plass for en del av de norske sjøfolk som gjorde tjeneste i vår handelsflåte under krigen. Jeg vil ved denne anledning takke alle dem som har gjort mulig dette prosjekt, som er en velfortjent honnør til den stand og til de menn som i farefull seilas i så høy grad bidro til at vårt land igjen ble fritt. Og jeg håper at alle de som nu er flyttet inn i Konvoibyen, må få sine forventninger innfridd.

Betalingen kom 27 år for seint

Samme år som Konvoibyen ble tatt i bruk kom også en lovendring som gjorde at regelverket ble lempet på. I 1969 bevilget Stortinget 155 millioner kroner som skulle fordeles over tre statsbudsjetter.
I 1972 besluttet Per Bortens regjering å dele ut 180 kroner pr. fartsmåned, et ex-gratia-beløp som skulle utbetales til hver sjømann som hadde seilt under krigen. Det måtte altså gå 27 lange år før disse sjøfolkene fikk sitt oppgjør. Men uansett så er denne behandling en skamplett i norsk etterkrigshistorie.
Det er for øvrig interessant å se hva ex-gratia egentlig står for: Ex-gratia er et latinsk uttrykk, som oftest brukt i en juridisk sammenheng, og betyr at man gir en erstatning - ikke fordi en må - men for å få «saken ut av verden». Et typisk eksempel på dette er altså utbetalingen til krigsseilerne fra den norske stat. Nå var de ferdige med den saken.
Den norske stat gjorde omsider opp for seg når det gjelder den økonomiske biten. Men den kom seint, alt for seint. Fordi den første generasjonen krigsseilere var gått bort, og de fikk aldri nyte godt av de midlene de hadde spart opp gjennom Nortraship-fondet.
Pengene kunne heller ikke rette opp for en ødelagt helse, et ødelagt familieliv, eller et bittert sinn.
Ekteparet Heimstad engasjerte seg for fullt i Konvoibyen, og sammen skapte de en trygg ramme for de mange krigsseilerne som flyttet inn i leilighetene. Her hadde de noen å dele sine problemer med og her fikk de møte noen som brydde seg om dem, og som talte deres sak.

Leif og Else Heimstads store og unike engasjement ga gjenlyd langt utenfor Risørs grenser, og innsatsen ble satt stor pris på ikke bare av enkeltpersoner, men også av Kongehuset.

For sin innsats har Leif Heimstad mottatt Kongens Fortjenestemedalje i gull. Det skjedde i 1973. Og i 2007 ble han og Else utnevnt til riddere av 1. klasse i Den Kongelige Norske St. Olavs Orden, som er en av Norges mest høythengende utmerkelser.