Nå har hun fortalt sin historie for siste gang...

Tidsvitnet Maria «Mitzi» Gabrielsen (f. Schwarz) var en av de siste Holocaust-overlevende jødene her i landet. Hun var i gang med å planlegge reisen med den norske delegasjonen til 80 årsjubileet for frigjøringen av Auschwitz. Men hun blir ikke med på den turen – for lørdag 4. januar døde hun brått, 91 år gammel.

Maria var født i Wien 3. januar 1934. Faren var jødisk, mens moren var fra en tysk ikke-jødisk familie.

Da Hitler annekterte Østerrike i 1938, fikk familien snart merke nazistenes systematiske forfølgelse av jødene. Maria ble ofte slått, spyttet på og dratt i håret av både voksne og barn, men ingen gjorde noe for å stoppe det. Hun var bare et lite jødebarn, og dermed var det fritt fram for å krenke henne. Sammen med sine seks søsken fikk Maria en rasert og brutal barndom. Hun fikk aldri en klem av moren eller fikk sitte på fanget hennes. Men det verste sviket kom da barna opplevde å bli angitt til Gestapo, sammen med faren. Angiveren var moren som da hadde forelsket seg i en SS offiser.

For å bli kvitt ektemannen anga hun ham til Gestapo. Han ble sendt til Auschwitz, hvor han ble drept i gasskammeret. Så fort moren fikk dødsattesten, giftet hun seg med sin nazist. Deretter sendte hun alle barna til konsentrasjonsleiren Theresienstadt.

Av de 15 000 barna som ble sendt til denne leiren overlevde bare 132. Maria og hennes seks søsken var blant disse. Som ved et mirakel overlevde alle og vendte tilbake til Wien etter frigjøringen, hvor de får vite om farens skjebne.

I 1947 da hun var 13 år, fikk Maria og to av søsknene tilbud om å reise på en tre måneders sommerferie til Norge. Hun kom til en fosterfamilie på Elverum. Der ble hun tatt godt imot, og Maria ble værende i Norge.

I 1954 møtte hun Asbjørn Gabrielsen. De giftet seg og bosatte seg i Sandefjord. Hun har rukket å gjøre mye gjennom årene, fra å være renholder på kontor i noen år, til at hun tok opp kokkefaget i Sandefjord og jobbet 13 år i barnehage med å lage mat.

Da den jobben tok slutt utdannet hun seg innen håndarbeid på Skiringssal Folkehøyskole, før veien gikk videre til Lunden Sykehjem hvor hun jobbet med de eldre på aktivitets-stua. Men opplevelsene fra en traumatisk barndom, som savner sidestykke i europeisk krigshistorie, klarte hun aldri å glemme.

Først i 2004 begynte hun å fortelle litt om sine opplevelser. Denne verdifulle dokumentasjon ble etter hvert til boka ”Angitt av mamma”, skrevet av forfatter Oddvar Schjølberg.

Boka ble også utgitt i Tyskland og Østerrike. Det at Maria begynte å dele sin historie var også en god terapi for henne, og hun begynte samtidig å reise som tidsvitne for Aktive Fredsreiser, sammen med ektemannen Asbjørn.

I løpet av de 16 årene hun har deltatt som tidsvitne på 175 turer, har hun truffet ungdommer fra hele landet.

Grunnen til at Maria har fortalt om sine opplevelser til flere tusen norske ungdommer forklarte hun slik: - Det er viktig at vi bringer historien videre. Vi kan ikke få tilbake de menneskene som ble utryddet i gasskammeret, slike som min far. Våre døde reiser seg heller ikke fra askehaugene igjen. Men ekko av deres røster kan vi fortsatt høre. Da er det viktig at vi lytter med vårt indre øre – for de har alle en viktig historie å fortelle. Dersom vi gir rom for hatet, vil vi oppleve at vi gradvis blir ”spist opp” innvendig. For hatet er den tyngste børen et menneske kan bære. Vi kan heller ikke kreve noen revansje. Derfor er vår oppgave at vi skal formidle vår historie videre. Vi skal dokumentere det som virkelig skjedde, og peke på hvilke konsekvenser dette har fått for vår tid. Og sist, men ikke minst; vi må synliggjøre hvilke konsekvenser dette får for vår framtid. Vi må være oppmerksomme på at likegyldighet er ondskapens beste forbundsfelle. Vi må ha mot til å sette foten ned når vi ser at andre mennesker blir mobbet. Samtidig må vi tåle at andre kan ha andre meninger enn de vi selv står for. Vi må ta oss tid til å lytte, og vi må lære oss til å vise medmenneskelighet og respekt for andre mennesker.

I tillegg til alle turene til Polen, Tsjekkia og Tyskland, har Maria besøkt en rekke skoler og holdt foredrag, samtidig som hun har tatt i mot mange skoleelever hjemme i Sandefjord, for å hjelpe dem med særoppgaver.

Maria var en aktiv dame helt til det siste, og hun var stadig rundt om både på skoler og i en rekke foreninger hvor hun delte sin historie og erfaringer. Nå har hun delt den for siste gang.

Vi lyser fred over hennes minne.