Ondskap og humanisme - Lars Fr. H. Svendsen

Fangenes Testamente
Lørdag 09.06.07
Lars Fr. H. Svendsen

Det virker som vi med jevne mellomrom glemmer det onde, for så brutalt å minnes på det. I 1939 fastslo Thomas Mann at vi igjen visste hva som er godt og ondt, og han hadde rett i det. Erkjennelsen av det onde vinnes gang på gang, for så å glemmes. Og når vi glemmer det, synes katastrofen ofte å være like rundt hjørnet.

Hva er en ond aktør? Vi kan si at det er en fri aktør som påfører andre lidelse mot deres vilje og uten å ta hensyn til deres menneskeverd. Den lidelsen som påføres andre behøver ikke være intendert, men kan skyldes tankeløshet – det må imidlertid være en tankeløshet aktøren kan lastes for fordi han burde ha tenkt seg om. Hvis evnen til å skille rett fra galt er forbundet med evnen til å tenke, noe det er god grunn til å tro, må vi kunne kreve av folk at de tenker. Det moralske onde er en mulig bestemmelse av menneskets frihet. En verden uten frie aktører ville fremdeles kunne inneholde det onde, men det ville utelukkende være snakk om det naturlige onde, ikke det moralske. En verden uten frihet ville kunne romme en uendelighet av lidelser, men bare et vesen som kunne ha handlet annerledes kan klandres for ikke å ha handlet annerledes og følgelig være skyldig i et moralsk onde. Alle som deltok i masseutryddelsene, kunne ha handlet annerledes – det er det avgjørende.

Våre tydeligste bilder av ondskapen er ekstreme handlinger utført av en slags ”monstre”. Det finnes kanskje enkelte menneskelige monstre, men det finnes altfor få av dem til å forklare mellommenneskelig ondskap generelt. Det er i siste instans ingen annen forklaring enn at det er mennesker som oss – normale, noenlunde anstendige og hyggelige mennesker – som sørger for det meste av faenskapen. Men vi vegrer oss mot å beskrive oss selv som onde. De onde er alltid ”de andre”. Den som gjør det onde, vil sjelden erkjenne handlingen som ond. Det onde finnes med andre ord nesten aldri i gjerningsmannens selvbilde, men snarere i ofrenes og betrakternes dommer.

Ser vi på aktørene som deltok i ugjerningene under Hitlers ledelse, finner vi ikke så mange sadister som fant nytelse i å påføre andre lidelser. Riktignok finnes det en rekke eksempler på sadistiske voktere i konsentrasjonsleirene – og disse sadistene syntes ofte å konkurrere om hvem som kunne finne på de mest ekstreme og innovative grusomhetene – men de utgjorde et mindretall, og Himmler ga faktisk ordre om at slike individer skulle lukes ut av tjenesten. Store deler av vaktene i konsentrasjons- og utryddelsesleirene ble plassert i slik tjeneste ene og alene fordi de var tjenesteudyktige i vanlig militærtjeneste. Kriteriene for å bli valgt til slik tjeneste var få, utover at man ikke skulle vise sadistiske tendenser. Majoriteten besto av karrierejegere, idealister og først og fremst konformister som gjorde det de andre gjorde uten å ta selvstendig stilling til handlingenes moralske status. De var kort sagt helt vanlige mennesker som gjennomførte den størst mulige ondskap. Spørsmålet er: Hvorfor?

Etter min mening har forestillinger om det onde forårsaket mer ondskap enn noe annet. Bestrebelser på å overvinne illusoriske og reelle onder har forårsaket langt mer ondskap enn bestrebelser på å gjøre det onde. Og menneskelig aggresjon drives mer av forestillinger enn hormoner. Mennesket er et vesen som drives av et behov for mening, og som meningssøkende og -produserende skaper det forestillinger som det igjen handler på grunnlag av. To sentrale forestillinger er ”godt” og ”ondt”, og disse blir ofte korrelert med skillet mellom ”oss” og ”dem”.

En avgrensning mellom ”oss” og ”dem” er vesentlig for menneskelig identitetsdannelse. Det er i utgangspunktet ikke noe i veien med en slik identitetssdannelse, selv om enkelte avgrensninger unektelig er mer vilkårlige enn andre. Det store problemet er at disse skillene gjerne oppfattes som asymmetriske, slik at de danner grunnlag for forskjellsbehandling. Djevelen henter sitt navn fra det greske verbet diaballein som betyr å skille fra hverandre, eller dele. Det onde utspiller seg der menneskelige bånd blir oppløst, der de konkrete relasjonene forvitrer til fordel for abstrakte identifikasjoner.

Det klassiske, aristoteliske prinsippet om at like tilfeller skal behandles likt og relevant ulike tilfeller behandles relevant ulikt, blir systematisk undergravd av gruppetilhørigheten. Mennesket er, for å bruke Aristoteles uttrykk, et politisk dyr, og vi slutter oss sammen i grupper. Gruppetilhørighet synes å være et utbredt menneskelig behov, men den blir farlig når gruppen blir for tett, når individene i gruppen opphører å tenke som individer og følgelig også opphører å reflektere over gruppens verdier, oppfatninger og handlinger. Når skillet mellom ”oss” og ”dem” er etablert vil individene ofte erstatte egne verdier og vurderinger med gruppens – behovet for egen refleksjon faller bort, og en slik egen refleksjon kan fremstå som illojal mot gruppen. Grupper er farlige fordi en folkemengde ikke har noen samvittighet – samvittigheten er alltid den enkeltes samvittighet – og derfor kan den enkelte i gruppen tilsynelatende bli fristilt fra moralens krav. Gruppetilhørighet og fravær av tenkning er forbundet. Å oppgi sin individualitet innebærer en oppgivelse av tenkning, og omvendt. Du må være et individ for å anerkjenne en annen som et individ – avpersonaliseringen av en selv fører til avpersonalisering av andre.

William Blake skriver: “Ingen kan se mennesket i fienden… Jeg kan ikke elske min fiende, for min fiende er ikke et menneske, men et udyr og djevel.” Det er vanskelig å se mennesket i fienden, for fiendebildet kommer i veien for menneskebildet. Man skal ikke drepe et menneske, men det oppfattes ofte som berettiget å drepe en djevelsk fiende. Det er avgjørende å se det menneskelige i mennesket, eller snarere: ikke å miste dette menneskelige av syne til fordel for ideologier eller gruppetilhørighet.

Kan det tenkes en menneskelig verden uten ondskap? Jeg tror ikke det, nettopp fordi den er menneskelig. I denne verden utsettes vi og utsetter andre mennesker for onde handlinger. Vi gjør ikke minst dette fordi vi er moralske vesener, og som sådanne deler vi verden inn i godt og ondt.

Vi oppfatter det som ondt som truer oss eller sårer oss. Vi forsøker å gjøre verden til et beboelig sted, og vi reflekterer over hvordan vi kan få kontroll over det onde. Vi leter etter det onde, selv når vi ikke er umiddelbart truet, for å komme det i forkjøpet. Vi forsøker å lokalisere det onde, for å bekjempe det, ut fra en tanke om at det vi selv gjør må være godt hvis det er et ledd i bekjempelsen av noe ondt. Vi deler verden inn i får og geiter, de gode og de onde. Og da har fårene – de selvoppnevnt gode – en tendens til å utsette geitene for de mest forferdelige handlinger.

Når vi gjør det onde, vi ikke vil, er det ofte fordi vi tror at vi gjør det gode, men har forvekslet de to med hverandre. Det hender også at vi gjør noe ondt, vel vitende at det er ondt, fordi vi for eksempel ønsker å berike oss selv, men den ondskapen som er basert på gode hensikter, er den som pleier å føre til de helt store katastrofene. Den som gjør det onde, vil bare unntaksvis erkjenne handlingen som ond. Gjerningsmannen vil vanligvis mene å ha gode motiver, fordi han har tolket offeret som ”ondt”. De uskyldige menneskene som ble dømt for hekseri og kjetteri, og brent, ble forfulgt av mennesker som trodde at de sto på det godes side. Voldsmannen ser seg som oftest som representant for det gode, som den som kjemper for en rettferdig sak – dette var utvilsomt tilfelle med mange av de kristne korsfarerne, som det er blant dagens terrorister. Gjentatte ganger opp gjennom historien har vi sett de katastrofale følgene av trangen til å rense verden ved å tilintetgjøre dem man betrakter som ondskapens inkarnasjoner. Det er en tankevekkende kontinuitet mellom middelalderens hekse- og kjetterprosesser og nazistenes masseutryddelser. De hundretusener av uskyldige mennesker som ble dømt for hekseri og kjetteri, og brent, ble forfulgt av mennesker som trodde at de sto på det godes side.

Fra ofrenes perspektiv fortoner det seg unektelig annerledes. Nietzsche skriver at det som skjer av kjærlighet, skjer hinsides godt og ondt. Det kan jeg vanskelig si meg enig i. En overveldende stor del av det onde som begås, skjer av kjærlighet – til en selv, til ens familie og venner, til ens land, et abstrakt ideal eller en leder. Ikke noe av det vi gjør, uansett motivasjon, er hinsides godt og ondt.

Da humanismen opprinnelig oppsto i den romerske kulturen, var det ut fra en tanke om at dannelse skulle kunne bidra til at mennesket hevet seg over sin dyriske natur – en dyrisk natur som blant annet viste seg i at man kastet mennesker til ville dyr som rev dem i filler. Tanken var kort sagt at homo humanus skulle heve seg over homo barbarus. Dette skulle ikke minst skje ved at man ble innforlivet med gresk dannelse (paideia). Men ble virkelig homo humanus mindre barbarisk enn homo barbarus? Det virker snarere som homo humanus aldri klarte å heve seg over sin dyriske natur, og i stedet bare fant nye utveier for barbariet.

Nå kan man kanskje si at nettopp i det spesifikt menneskelige, finner vi ondskapens kilder. Dyr er ikke onde – det er bare mennesker som kan være det. Det korteste svaret på spørsmålet om hvorfor ondskapen finnes, til tross for all opplysning og humanisme, er ganske enkelt at mennesket er fritt. Å være en fri, moralsk aktør, innebærer nødvendigvis å være god og ond. Det betyr imidlertid ikke at vi alle er gode og onde i samme utstrekning. Og det betyr heller ikke at mengden ondskap i verden alltid vil være den samme.

Menneskehetens største problem er ikke så mye et overskudd av aggresjon som et underskudd av refleksjon. Dette underskuddet fører til at mennesker aksepterer og til og med deltar i de mest vanvittige overgrep på sine medmennesker. Egoismen ligger til grunn for langt færre drap og overgrep enn den ureflekterte, uegennyttige hengivelsen til ”høyere” formål. Og likegyldigheten krever enda flere ofre – ikke minst i forhold til mennesker som ikke befinner seg i vår umiddelbare nærhet.

Hva skal så løsningen være? Den farligste løsningen er en tro på at ondskapen virkelig kan utryddes én gang for alle, såfremt man kan lokalisere de ”onde kreftene” i verden, og utrydde dem. Da overser man Alexandr Solsjenitsyns observasjon om at den linjen som skiller godt fra ondt, ikke går mellom ulike grupper – stater, klasser eller politiske partier – men ”tvers gjennom ethvert menneskelig hjerte”. Jeg ser ingen annen løsning enn fortsettelse av det humanistiske prosjektet, av en opplysningstenkning. Det vil ikke utrydde ondskapen, men det er vårt største håp for å begrense den.