Takketale Fangenes Testament 2010

Av Lars Fredrik H. Svendsen

Tusen takk for denne prisen! Det er en anerkjennelse jeg setter svært høyt! Og jeg blir ydmyk når jeg også ser på listen over tidligere prisvinnere og leser Tollef Larsons begrunnelse for opprettelsen av prisen.

Da jeg for noen år siden utga boken min om ondskap i Danmark, reiste jeg rundt der og holdt en del foredrag om emnet. Etter et av foredragene fikk jeg et etter litt rart spørsmål fra en tilhører: Hvorfor innfører du dette begrepet om ondskap? Da måtte jeg påpeke som sant er at jeg ikke selv kan ta æren for å ha innført begrepet ondskap, for det fantes som kjent allerede noen tusen år før jeg ble født. Men det var selvfølgelig ikke det som var tilhørerens poeng. Snarere ønsket hun å stille spørsmål ved om det overhodet er hensiktsmessig å snakke om ondskap. Og det er i høyeste grad et relevant spørsmål. ”Ondskap” er et vidt begrep vi bruker til å beskrive handlinger og lidelse, og det refererer til et slikt mangfold av fenomener – for eksempel krig, folkemord, terrorisme, narkotikahandel, slaveri, mishandling, overgrep mot barn etc. – at det kan mistenkes for å være så vidt at det mangler spesifiserbart innhold. Og vi kunne brukt andre uttrykk til å beskrive disse fenomenene.

Etter 11. september 2001 har vi også igjen sett hvor farlig dette uttrykket er, hvor potent det er, og hvordan det kan inngå i ulike politiske praksiser som er uhyre problematiske.

Bruken av ondskapsbegrepet i politikken synes langt på vei å bekrefte George Orwells påstand om at ”i vår tid er politisk tale og skrift i det vesentlige et forsvar for det som ikke kan forsvares”. Begrepet er blitt et slags trumfkort man kan legge på bordet for å forsvare nær sagt hvilke som helst tiltak selv om disse tiltakene utgjør åpenbare brudd på selve grunnpilarene i det liberale demokratiet som kanskje er det viktigste vi mennesker overhodet har klart å frembringe i løpet av vår historie.

Så da er betimelig å spørre om vi overhodet burde fortsette å bruke et så farlig begrep og snakke om ”ondskap”. Svaret mitt er at vi rett og slett ikke kan la være, i det minste ikke uten å miste en avgjørende del av vår moralske orientering. Vi er moralske vesener, og vi har en verdiakse med en positiv og en negativ pol. For den ytterste delen av den negative polen behøver vi ord i våre forsøk på å forstå uhyrlighetene. Og et ord som ”umoral” er simpelthen ikke dekkende for fenomener som Auschwitz og Srebrenica. Ordet ”ondskap” utgjør kort sagt et uomgjengelig redskap for oss i vårt forsøk på å orientere oss i det store uoversiktlige landskapet vi kaller verden.

Så vi må fortsette å bruke ordet, men vi må samtidig være oss bevisst farene ved å gjøre det. Ikke minst bør vi være på vakt når vi er så altfor overbevist om vår egen godhet. Et problematisk trekk ved ondskapsbegrepet er jo at vi så gjerne bruker andres ondskap som en bekreftelse på egen godhet. Selv om vi med en viss rett kan beskrive ”de andre” som onde, kan vi ikke av den grunn bruke deres ondskap som en garanti for at alt vi måtte gjøre for å bekjempe dem er godt. Det er faktisk fullt mulig at begge sider er onde. 

Ondskapen har særlig godt vekstgrunnlag når vi lar vår kritiske – og ikke minst vår selvkritiske – sans fare. Denne kritiske sansen må vi bestrebe oss på å opprettholde, og det er avgjørende at den ikke bare rettes utover mot andre, men også mot oss selv. Det er viktig at vi ikke tar ”moralske snarveier”, men gjør det vi vet vi bør gjøre. Og dette er en viten vi alle har, uavhengig av hvilket religiøst eller moralsk ståsted vi har. Vi vet alle forskjellen på godt og ondt. Det avgjørende er vi anvender de moralske innsiktene vi har. Det onde konfronterer oss i form av et utall konkrete problemer – situasjoner der vi settes på prøve som reflekterende og handlende vesener.

Vi trenger historiske eksempler som støtte i vår moralske refleksjon. Det finnes ikke lenger utryddelses-, konsentrasjons- eller arbeidsleire i drift i Tyskland, Polen eller Russland, men det betyr selvfølgelig ikke at de er irrelevante. Å fortsette å fortelle om hva som foregikk og å forsøke å forstå hvordan det var mulig, er å fortsette en motstandskamp som begynte mens de fortsatt var i drift. Det er verdt å merke seg hvilken betydning hemmelighold og villedende propaganda hadde for at forbrytelsene overhodet kunne gjennomføres. Det er i seg selv en sterk indikasjon på at kunnskap er et av våre viktigste redskaper for å forhindre at historien gjentar seg. 

Ondskapen har mange ansikter, og de endrer seg i en verden som er i stadig endring. Nye skikkelser kommer til og gamle vender tilbake i nye former. Vi forledes ofte til å tro at visse kamper er vunnet én gang for alle, slik at vi kan stryke dem fra listen over problemer. Et eksempel på dette er slaveri.

ange synes å tro at slaveriet som institusjon er et historisk tilbakelagt kapittel. Forbløffende få er klar over at det på kloden i dag er flere slaver, i absolutte tall, enn noensinne tidligere i historien. Prosentandelen har vært høyere tidligere, men det reelle antallet har aldri vært høyere. Anslagsvis dreier det seg om 27 millioner mennesker som lever i reelt slaveri. Vi snakker om mennesker som trues til å arbeide uten lønn under trusler om vold og uten mulighet til å reise sin vei. Situasjonen er verst i Asia, men det finnes slaver i alle deler av verden.

Det er store geografiske forskjeller i hva en slave koster i dag, men den globale gjennomsnittsprisen ligger på i underkant av 100 amerikanske dollar. Tenk det: For rundt 600 kroner kan man kjøpe et menneske, gjøre det til sin eiendom og bruke det som et hvilket som helst annet redskap etter eget forgodtbefinnende. Slaveriet representerer den absolutte motsetningen til alt hva vi ønsker for menneskelivet, og jeg synes at det er temmelig oppsiktsvekkende hvor lavt prioritert denne problematikken er på den politiske agendaen.

Lenge var det stor grunn til optimisme på den politiske frihetens vegne – det meste så ut til å gå rett vei. Men nå har faktisk antall demokratier på kloden gått tilbake fire år på rad, og det kan se ut til at vi igjen er kommet i en negativ utvikling. Klassiske, individuelle rettigheter – som er rettsstatens og det liberale demokratiets grunnpilarer – er satt under press, ikke minst med henvisning til nødvendigheten av å bekjempe terrorisme. Amnesty slapp nylig sin årsrapport for 2009. Den konkluderer med bruk av tortur i 111 land, manglende rettssikkerhet i 55 land (men det tallet er nok altfor lavt), altfor sterke restriksjoner på ytringsfriheten i 96 land etc.
Vi må være ideologisk fargeblinde i vår kamp for respekt for grunnleggende rettigheter. Faktisk vil jeg si at det påligger en et særlig stort ansvar for å kritisere dem man er grunnleggende sympatisk innstilt til når de begir seg inn på uakseptable veier. Det gjelder både i personlige relasjoner og i politikken.

Som tilskuere er vi forpliktet til å gripe inn. Hvis man har mulighet til å gripe inn, men unnlater å gjøre det, er man moralsk medskyldig. Tilskuere kan gjøre mye for å påvirke situasjoner, både i enkeltstående voldshandlinger og i forhold til store statlige forbrytelser. Et eksempel på det sistnevnte er Edmund Dene Morel som i årevis kjempet for å gjøre ugjerningene i Belgisk Kongo kjent for verden og bidro til å bringe dem mot sin slutt. De av oss som lever i demokratier er forpliktet til å si ifra. I et demokrati er det slik at den som tier samtykker – den som har anledning til å protestere offentlig, men ikke gjør det, samtykker ved ikke å protestere. Tilskuere kan påvirke en situasjon vesentlig ved å bli deltagere. Slik deltagelse handler ikke bare om å gripe inn fysisk med vold eller sanksjoner, men like mye ved å bidra til å definere og redefinere hendelsers moralske status. Tilskuere som blir deltagere, kan bryte den moralske konsensusen og forstyrre oppfatningen om at det som gjøres er moralsk akseptabelt. Den deltagende tilskueren kan bidra til å vekke en moralbevissthet og trekke ofrene tilbake i et moralsk fellesskap. De fleste aktører føler et behov for å legitimere sine handlinger, helst før, men også etter at de settes ut i livet. Derfor er bekjempelsen av fordommer så viktig fordi det bidrar til å delegitimere fordomsbaserte begrunnelsesstrategier.

Rettferdiggjørelsen av onde handlinger består vanligvis av én av to grunner, eventuelt begge: (1) Personen eller gruppen utgjør en så alvorlig trussel mot meg eller andre at vedkommende må skades eller utslettes, eller (2) personen eller gruppen har en eller annen foraktelig egenskap som tilsier at vedkommende ikke bør betraktes som innehaver av en viss ukrenkelighet. Med andre ord er frykt og forakt ondskapens to hovedkilder. Som tilskuere kan vi forsøke å endre dette bildet slik at frykten og/eller forakten ikke lenger fremstår som begrunnet.

Jeg tror ikke at vi noensinne vil få en verden uten ondskap. Faktisk tror jeg vel at overbevisningen om ondskapen kan utryddes én gang for alle, er en av de farligste overbevisningene vi kan ha. Det er slike overbevisninger som har ligget til grunn for de fleste av de største menneskeskapte katastrofene vi har sett. Derimot er det klart at mange onder kan bekjempes. Mye kan gjøres helt konkret med fattigdom, sykdom, diskriminering, slaveri, tortur, krig etc. Her er kunnskap og opplysning våre viktigste våpen. Det vil ikke utrydde ondskapen, men det er vårt største håp for å begrense den. Det vi behøver er en tiltro til menneskets evne til skritt for skritt å forsøke å løse disse problemene, til å lære av sine feil og til å skape en bedre verden – kort sagt: en humanistisk optimisme.