Tale snublesteiner 2019 - Torill Torp-Holte

Når vi møtes her i dag i Risør, 15. juni 2019, i regi av Aktive Fredsreiser, har dagens hovedperson Gunter Demnig forlatt Norge for akkurat to dager siden. Han har på turen til Norge i år – selv satt ned 57 nye steiner for jødiske ofre for Holocaust. I tillegg er det satt  ned en stein i Berlevåg, en i Hammerfest og en i Trondheim i regi av av JmT – pga Gunters  stramme program/tidsskjema rakk han i år ikke til disse tre steder – selv om vi vet at han svært gjerne ville.

Til nå lagt ned 603 steiner i Norge, derav 329 i Oslo.
739 er det antatte tall som skal sikkert skal legges – vi er 135 steiner unna dette tallet for de jøder som ble deportert fra Norge og drept – eller måtte holde ut – et uutholdelig fangenskap.

For: prosjektet forsetter. Gjennom vårt samarbeid med kunstneren Gunter Demnig har Jødisk Museum i Oslo tatt mål av seg til å etablere dette minnesmerket for alle jødiske ofre som ble deportert fra Norge og som det er mulig å sette stein for. Vi håper å sette ned de siste i 2022. Da vil det være 80 år siden storaksjonene mot jødene i Norge under den tyske okkupasjon og årene da nazismens grusomme hånd og håndlangere fikk virke og rammet – hardest av alle – den jødiske minoriteten i landet.

Når vi er ferdige med dette prosjektet, og før det også, ser vi gjerne at andre tar det videre. Snublesteinprosjektet er fra kunstnerens side ment å være for alle ofre for nazismen: jøder, motstandsfolk, slavere, homofile, roma, religiøse grupperinger, politiske fanger, tilfeldige ofre. Her i Oslo er det allerede lagt stein for en motstandsmann som ble skutt på Trandum i 1944, fordi hans sønn ønsket det.  

Hva er så en snublestein? Hva ga støtet til prosjektet? Og hvordan virker steinene? Hvordan virker de på oss – og på andre som ser eller oppdager dem? Disse spørsmålene skal jeg forsøke å tenke litt høyt omkring, og vil lufte dem med dere, i samband med prisen til Gunter fra Aktive Fredsreiser.

Gunter Demnig, kunstneren bak dette minne- og erindrings-prosjektet, er født i Berlin, men har sitt hjem og studio i Köln i Rhineland i vestre del av Tyskland. I 1990 fant han å trekke opp med kritt ruten Kölns sigøynere måtte gå da de ble deportert i 1940. Da han tre år senere trakk denne streken på nytt, kom en voksen kvinne bort til ham og sa: ”Men hva gjør du? Det var ingen sigøynere i vårt nabolag”.  

Gunter forsto at denne kvinnen  faktisk ikke visste at disse hadde bodd i nabolaget.  ”Og akkurat det ville jeg endre”, har Gunter sagt og han har utdypet det slik: ”Jeg designet snublesteinene for å bringe tilbake Holocaust-ofrenes navn til de stedene de hadde levd.  Etter min mening hadde de eksisterende minnesmerkene ikke maktet å gjøre det. En gang i året legges det kanskje ned en krans på større minnesmerker, men den vanlige borger vil svært sjelden passere disse stedene.”, sier Gunter.

Å motvirke uvitenheten om nazismens forbrytelser og de tilsynelatende forsvunne – som man ikke visste verken hadde eksistert eller da hadde forsvunnet - var altså den umiddelbare motivasjonen for at Gunter gikk i gang med sitt snublesteinprosjekt.  Men dermed gikk han også inn i – og presenterer oss for – en svært krevende problematikk omkring fravær og nærvær,  som vi skal  reflektere litt mer over her i dag.

Det er alltid stor oppmerksomhet rundt de nye snublesteinene som settes ned i Norge. Jeg har før sagt: ”Særlig gjelder det på mindre steder; for svært mange av Oslos innbyggere er jo etterhvert blitt kjent med konseptet.”  NÅ vil jeg si: Oslos innbyggere er også svært oppmerksomme på de nye steinene som blir satt ned – det  viser seg ikke minst på sosiale medier som facebook, der veldig mange kommenterer rundt  nedsetting av steinene. Også oppmøtet av nåværende naboer og skoleklasser på adressene idet steinene settes ned, viser dette.  

For med nedsetting av steinene skjer nettopp det Gunter har villet skal skje: Med steinene og navnene kommer også menneskene og deres historier fram igjen; hvem de var, hva de drev med, hvem de var knyttet til, deres alder – og hva som hendte dem. Det holdes taler, det skrives i både landsdekkende og lokale aviser, historielag og skoler engasjerer seg.

Men når seremonien er over og steinene ligger der for seg selv, hva da?

Som en hver annen tekst eller gjenstand, er også snublesteinene avhengig av resepsjonen, dvs. lesningen og tolkningen – hos den som stanser opp, leser, ser og betrakter.

ALTSÅ: Ikke bare steinen, men også den som snubler over den, vil måtte bidra med sin kunnskap, hva den enn måtte bestå av – og med  imaginasjon, det vil si: sin forestillingsevne.

For snublesteinen i seg selv – etter at den har fanget vårt blikk med sin gyldne kobberflate – fatter seg i absolutt korthet.  Den gir observatøren et minste felles multiplum av historiske faktum – NAVNET; og så:  bare fødselsår, deportasjonsår, dødsdato og sted.  Snublesteinen forteller i krønikens språk – det vil definisjonsmessig si: historiske fakta i kronologisk orden.  

Snublerne, i møte med steinene, må dermed selv føye til noe:  for om en selv ikke kjente personene, eller er i slekt med dem, eller kjenner noen som kjente dem, vil det uansett i et flash i ens bevissthet dannes et bilde av personen som VAR navnet – før dette like raskt slukes av vårt bilde av den historien som også står der: nemlig utslettelsen av både person og navn.

Hva så når steinene er blitt mer kjent for oss, altså hva med snublesteiner man stadig vekk passerer, på vei til eller fra jobb, by- eller handletur? Jeg har spurt forskjellige rundt meg og vet at man har sine egne måter å passerer slike steiner på: Noen hilser faktisk , inne i seg, på de som har bodd der. Andre kan se og tenke mer nøkternt: ”Ja, nå er de og deres navn tilbake, her bodde de jo. La oss ikke glemme”. Mens atter andre igjen kan vanskelig for å etablere noen egentlig sammenheng mellom snublesteinene i gata og personen og livet de viser til. 

På en måte kan det virke som om man gjerne faller ned - ENTEN på livs – ELLER på døds-siden – i tilegnelsen av informasjonen på snublesteinene. Hvorfor?  Jeg antar at årsaken er at det er svært vanskelig for oss mennesker å forholde seg til både liv og død, nærvær og fravær, på en og samme tid og i dette tilfellet: i nesten samme leseøyeblikk.  I tilfellet snublesteinene – intensiveres også utfordringen med å forestille seg både livet og døden – av den særlig død – personens undergang via de nær ufattelige myrderier og drapsmetoder (gassing av hundrevis av innestengte mennesker – eller sult og arbeid til døde), som det her er snakk om.

Snublesteinen har ikke bare en opplysende effekt, men også en sjokk-virkning – men forteller den oss om et menneskes skjebne?
Er det et menneskes skjebne som beskrives i disse steinene? Her i dag vil jeg hevde at det snarere er deres skjebneløse skjebne, eller rettere: hvordan de ble berøvet sin skjebne, om vi forstår skjebne som muligheten for en unik, individuell, dels tilfeldig, dels styrt, dels valgt livsbane i en antatt full livslengde.

Som noen av dere vil høre, låner jeg nå begrep og tanke fra den ungarske Nobelprisvinneren i litteratur, Imre Kertész, som ga tittelen Uten skjebne til sin selvbiografiske roman om hvordan han som ung jødisk gutt ble ført til Auschwitz og videre til Buchenwald, der han på hengende håret og takket være eldre medfanger, var i live da leiren ble befridd.  Uten skjebne er et begrep Kertézs har laget for å viser til tapet av individualitet, av valg, av sine nærmeste og monotonien i den påførte livets avslutning.  

Tilbake til de forskjellige tilnærmingene og opplevelsene vi kan ha til snublesteinene: Er noen av dem bedre eller dårligere enn andre? Burde vi operere med en fasit eller norm for hvordan vi skal tolke og reagere på dem?

Nei, vi skal ikke det. I forhold til de klart-talende, men også uutgrunnelige steinene, er ulike måter å erfare dem på selvfølgelig både mulig og tillatt og vår tanke er fri og ingen sensur skal eller bør finne sted. 

Jo, men holdt. Det ER to typer tolkninger mot hvilke snublesteinen selv protesterer gjennom sin i metall inngraverte stemme: det er mot den som snur seg bort og ikke vil vite – og det er mot den som benekter.

Spør dere meg, lurer dere på, hvordan jeg oppfatter og responderer på steinene?
Da er mitt helt personlige svar av melankolsk og ganske dyster art:  Snublesteinene blinker mot oss med sin sorg og med en tale om et uutsigelig fravær.

Derav tittelen jeg har valgt på dette foredraget: ”Snublesteinene - alvorets kunst”. Jeg kunne såvel ha sag tog skrevet “Sorgens kunst”.

Dette var min monolog – men gjennom bl.a. facebook er det også skapt dialoger gjennom et mylder av monologer fra et mylder av mennekser knyttet til minne – og skal vi også si: opplysningsprosjektet til Gunter Demnig:

HER ER TO AV DEM, som jeg merket meg nå i år:

Laila Stang Snublesteinene er vakre, og skaper ettertanke og en trist, men varm tanke til alle de som døde. Jeg er takknemlig for å bli minnet om det forferdelige. Steinene ligger der og lyser mot meg - og deg.

HURWITCH – mor, datter og sønn i Torggata

Bitte Lund Hegtun Så trist og rart. Faren min og hans familie bodde i Torggata 36 før, under og etter krigen. Han var født i 1927, og farmor i 1898. De må ha kjent til Fredrik, Jenny og Therese, men faren min snakket aldri om krigen eller om disse tragiske og 
grusomme arrestasjonene.

NÅ – er tre snublesteiner kommet til – der de i lang tid vil tale til de forbipasserende på sitt vis.