Tale ved Knut Vollebæk

FANGENES TESTAMENTE 2022
FREDSHUSET, RISØR, LØRDAG 11. JUNI KL. 14

Kjære ordfører, kjære prisvinner Milfrid Tonheim, kjære ledelsen for Aktive Fredsreiser, kjære alle sammen.

Hvorfor er vi her?

Vi er her selvsagt for å hylle og hedre årets prisvinner og takke henne for innsatsen med å hjelpe jenter som har vært barnesoldater i Kongo tilbake til et verdig liv og for det hun fortsatt gjør for å motarbeide utenforskap på ulike måter. Det er en god grunn i seg selv.
Men vi er her også fordi Aktive Fredreiser inviterer oss til å reflektere over hvordan vi kan fremme fred, frihet og demokrati. Med bakgrunn i annen verdenskrig og holocaust blir vi bedt om å stille spørsmål om hva vi kan lære av Auschwitz, ikke bare hva vi lærer om Auschwitz.

Vi er her for å takke for at «Fangenes Testamente» gir oss en påminnelse om at kampen mot ondskap og destruktive krefter ikke er over. Da Berlinmuren falt og Sovjetunionen gikk i oppløsning, trodde vi en liten stund at det var duket for fred, forsoning og demokratisk vekst fremover, i alle fall i Europa. Krigene på Balkan som brøt ut før vi hadde vendt oss til en ny verdensorden, bragte oss raskt tilbake til en realpolitisk hverdag. Vi ble klar over hvor viktig det er å forebygge konflikter, hvor viktig det er å ha en grunnmur av demokrati og menneskerettigheter for å kunne arbeide for en stabil verden.
Det britiske tidsskriftet, «The Economist», publiserer hvert år en demokrati-indeks hvor ukemagasinet rangerer 167 land, basert på fem forskjellige kategorier: frie og rettferdige valgprosesser, sivile rettigheter, hvor godt regjeringen fungerer, politisk deltakelse og det som blir kalt politisk kultur.
Ifølge den siste indeksen som ble publisert i år, bor nå bare 8,4 prosent av verdens befolkning i land som kan kalles fullverdige demokratier, og hver tredje verdensborger lever under et autoritært regime, konstaterer The Economist. Demokratiets kår er trangere enn noen gang siden tidsskriftet begynte sin rangering i 2006. Verden går ikke fremover hvis ikke vi som borgere tar ansvar for å bevare de verdier som ligger i menneskerettigheter og demokrati og arbeider for å styrke dem. Din og min deltagelse i valg, lokaldemokrati og samfunnsdebatter blir derfor viktig.
Akkurat i år trenger vi vel egentlig ikke å minnes om at ondskap er en realitet i verden. Den meningsløse og brutale krigen i Ukraina er en daglig påminnelse om hvilke uhyrlige konsekvenser det kan få om det ikke settes grenser for enkeltpersoners og staters maktbegjær. Statsledere og kommentatorer spør seg hva vi kunne ha gjort for å forhindre at krigen brøt ut. Etterpåklokskap er som kjent en favorittsport for mange av oss. Vi skal passe oss for å si «hva sa jeg». Bortsett fra advarslene som kom fra amerikansk etterretning, var det vel så godt som ingen som forutså invasjonen før den skjedde. Det virket for usannsynlig at Russland ville gå til krig mot Ukraina, et naboland og broderfolk. Vi forstod ikke Putin, og forstår ham vel fortsatt ikke, bortsett fra at vi ser et enormt maktbegjær og en visjon om å gjenreise et stor-russisk rike.

Heller ikke Putin bedømte situasjonen riktig. Han trodde han stod overfor en lettvint seier i Ukraina, hvor ikke minst de mange russisktalende ukrainere nærmest ville hilse ham som befrier, og at han derfor raskt kunne sette inn et nytt regime. Ukrainas tidligere president Viktor Janukovitsj, som måtte flykte fra Ukraina i 2014, har vel bare sittet i Russland og ventet på en anledning til å komme tilbake til Kyiv. Slik har det ikke gått.

Akkurat nå er vi alle ukrainere. Akkurat nå må vi bekjempe en aggressor. Akkurat nå må vi gjøre det vi kan for å hjelpe Ukraina i et rettmessig forsvar for sin frihet og territorielle integritet. Men det betyr ikke at vi skal la være å stille spørsmål om hva som gikk galt. Hva kunne ha vært gjort for å forhindre krigen.
Angrepet på Ukraina er som kjent ikke Putins første aggresjon. Personlig vil jeg mene at vi skulle ha satt ned foten mot Putins ekspansjon tidligere. Hverken okkupasjonen av deler av Georgia i 2008 eller annekteringen av Krim og deler av Donbas-regionen i det østlige Ukraina i 2014 fikk veldig alvorlige konsekvenser for Putin. Putin har også gjentatte ganger gitt uttrykk for en drøm om å gjenreise et storrussisk rike. Blant annet i sin tale til den russiske nasjonalforsamlingen, Dumaen, i april 2005, sa Putin at: ”det bare er å erkjenne at Sovjetunionens sammenbrudd var den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundret. Det ble en tragedie for det russiske folk. Titalls millioner av våre innbyggere bor nå utenfor de russiske grensene”, sa Putin.  Han har gjentatte ganger lovet å forsvare russiske ”kompatrioter”, som han kaller dem, som bor utenfor Russland. Han har i denne sammenheng spesielt vist til Ukraina og de baltiske land hvor han har hevdet at myndighetene forsøker å skrive om historien gjennom å distansere seg fra Russland og hvor etniske russere blir diskriminert. Vi hadde flere advarsler enn vi ønsket å se.
Men drømmen om en reetablering av et stor-Russland kan ikke rettferdiggjøre angrep på Russlands naboland.  Vi må kunne holde Russland ansvarlig for avtaler som landet har inngått. I 1994 undertegnet Russland, Storbritannia og USA en avtale hvor de forplikter seg til å respektere Ukrainas uavhengighet, suverenitet og eksisterende grenser, altså inkludert Krimhalvøya og Donetsk og Luhansk regioner. Avtalen ble inngått som en del av ikke-spredningsavtalen av atomvåpen, og vilkåret var at Ukraina kvittet seg med alle sine atomvåpen. I dagens krigssituasjon er det tankevekkende at avtalen bl.a. forplikter partene til å avstå fra å true med, eller bruke væpnet makt mot Ukrainas territorielle integritet eller politiske uavhengighet.

Den krigen som Putin startet 24. februar i år, er dermed et klart brudd på en avtale Russland selv har inngått. Krigen kan ikke forsvares med historiske fortellinger om at Ukraina historisk sett er en del av Russland og at opprinnelsen til det russiske riket lå i Kyiv. En fortelling mange historikere problematiserer.

Når krigen er et faktum ser vi også hvor utfordrende det er å komme ut av den. Noen av mine venner i Ukraina mener det i dag er veldig vanskelig å tenke seg en forhandlingsløsning som innebærer et kompromiss med Russland fordi så mange nå er drept og så mye er ødelagt. Folk vil ikke akseptere at det gis innrømmelser til Putin. Dermed er vi inne i en ond sirkel hvor tusen drepte fører til nye tusen drepte fordi et kompromiss vil bety at de som allerede er drept, døde forgjeves. Dette er krigens katastrofale matematikk.

De som ønsker seg en forhandlingsløsning for å stanse ytterligere død og ødeleggelse, blir møtt med spørsmålet om hva en slik forhandlingsløsning vil innebære på lengre sikt. Vil det kunne inspirere Putin til nye ekspansive forsøk hvis han kan vise til en delvis seier denne gangen også? For en måneds tid siden var jeg i Washington for å delta i tidligere utenriksminister Madeleine Albrights begravelse.  I et møte i State Department kom det klart til uttrykk at man fra amerikansk side nå mener at Putin må overvinnes, hva nå det egentlig måtte bety.

Vi kan selvsagt ikke oppgi Ukrainas frihet på deres vegne. Vi kan ikke kreve at landet skal kapitulere for at vi skal få fred i Europa. Men vi kan heller ikke se på at folk og land går til grunne. Situasjonen er full av mange vanskelige dilemmaer ikke bare for president Zelenskyj, men også for alle oss som støtter Ukraina.

«Hva kan vi lære av Auschwitz?» spurte de som stiftet ”Fangenes Testamente”. Noe vi kan lære, er at det viktigste vi kan gjøre for å hindre krig og konflikt er å arbeide for stabile lokalsamfunn, nasjonalstater og en verden hvor vi gjør hva vi kan for å styrke demokrati og utjevne sosiale og økonomiske forskjeller.
 
I 1992 utnevnte Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) den første høykommissær for nasjonale minoriteter. Bakgrunnen var krigene på Balkan. Det var nesten 50 år siden den andre verdenskrig var over, Berlinmuren var falt, Sovjetunionen var gått i oppløsning og landene som hadde vært kommunistiske diktaturer, hadde skiftet regimer. I vår naivitet trodde vi nesten at vi stod foran et tusenårsrike med fred og demokrati i Europa. Men det viste seg å være feil. På Balkan brøt det ut alvorlige interetniske konflikter som resulterte i enorme materielle ødeleggelser, millioner på flukt og hundretusen drept. Titos Jugoslavia var tilsynelatende stabilt. Det viste seg imidlertid at det var en falsk stabilitet som bygget på autoritær makt og kontroll. Gamle konflikter og motsetninger var ikke løst, men bare undertrykket. Da undertrykkeren ble borte, gikk trykkokeren i luften. Naboer ble fiender. Etnisitet ble den viktigste identitetsmarkøren.

OSSE innså at arbeidet med integrering var noe av det viktigste man kunne gjøre for å hindre krig og konflikt. Mandatet for høykommissæren for nasjonale minoriteter ble derfor å gripe inn tidligst mulig der det kunne oppstå interetniske konflikter. Fra 2007 til 2013 innehadde jeg stillingen som høykommissær. Det var en veldig meningsfylt oppgave å legge til rette for at minoriteter fikk en plass i samfunnet. Alle OSSEs 57 deltagerland, som omfatter et stor-Europa fra Vancouver til Vladivostok, er i dag multietniske, multikulturelle og multireligiøse. Alle land har større eller mindre utfordringer med å legge til rette for minoriteter slik at de også føler at det landet de bor i, er deres. Det betyr en gjensidig vekselvirkning mellom minoritet og majoritet. Dette arbeidet er ikke gjort en gang for alle. Våre samfunn er dynamiske. Utfordringene forandrer seg. Mange regjeringer trenger hjelp for å legge til rette for at minoriteter skal få sin plass i samfunnet. Samtidig må minoriteter også innse hvor viktig det er bli en del av storsamfunnet gjennom å lære nasjonalspråket og forstå den kulturen som omgir dem.

I mine seks år som høykommissær var jeg ofte i Ukraina. I følge utenriksminister Lavrov burde de baltiske land og Ukraina være det eneste jeg drev med. I følge ham var diskrimineringen av etniske russere i disse landene de mest alvorlige brudd på menneskerettighetene i verden. Jeg uttrykte min uenighet, og sa jeg visste om steder med verre brudd på menneskerettighetene. Samtidig så jeg at myndighetene bl.a. i Ukraina la hindringer i veien for at etniske russere ble inkludert i samfunnet gjennom å stenge russiskspråklige skoler, forsøke å få vedtatt diskriminerende språklover og på ulike måter fortelle russerne i Ukraina at de ikke hørte hjemme der. Fra OSSEs side advarte vi myndighetene mot denne politikken. Vi så hvordan Moskva fisket i rørt vann. Russiske foreninger og grupper i Ukraina fikk økonomisk, kulturell og politisk støtte fra Russland og følte at de måtte henvende seg til Moskva for å få den hjelpen regjeringen i Kyiv skulle ha gitt dem. På mine reiser rundt i Ukraina, hvor jeg besøkte etniske russere, møtte jeg et hat mot regjeringen i Kyiv som jeg tror jeg aldri har møtt noe annet sted. Kanskje var det nettopp dette som inspirerte Putin til å annektere Krim og deler av Donetsk og Luhansk regionene i 2014 og til å tro at han lett kunne få til et regimeskifte i Kyiv da han startet krigen 24. februar i år.

På denne bakgrunnen er det veldig interessant, og nesten utrolig, å se hvor forenet Ukraina i dag står i forsvaret av landet. I følge media uttrykker nå også borgere som etnisk sett er russere at de vil kjempe mot den russiske invasjonen. Putin har skapt en ny enighet ikke bare i det vestlige Europa, men også internt i Ukraina.

Med Putins drøm om å gjenreise det storrussiske riket, er det slett ikke sikkert at Ukraina kunne ha gjort noe som helst for å forhindre invasjonen. Men ting kan tyde på at de etniske motsetningene som fantes i Ukraina, gav Putin grunn til å tro at det ville være større støtte for den russiske invasjonen enn det har vist seg å være. Det vi kan lære av dette, er hvor viktig det er å hindre slike konflikter i våre samfunn. Det betyr ikke at vi skal legge lokk på debatter som viser uenighet. I det lange løp vil det øke motsetningene. Uenighet må få komme til uttrykk. Uenighet må tas på alvor. Vi må sørge for at det ikke er slik at visse grupper alltid føler at de taper i samfunnet. Vi må forhindre utenforskap. Vi må aktivt arbeide for at alle føler et eierskap til det samfunnet de lever i. Som kjent foregår det akkurat nå en debatt om hva det vil si å være norsk. Boken ”Norsk nok” av Mala Naveen har samlet en rekke stemmer fra denne debatten. Dette er et ordskifte vi må ta på alvor, ikke for at vi alle skal bli like, men for at alle norske statsborgere skal kunne oppleve at Norge er deres land og at myndighetene er deres myndigheter uavhengig av etnisitet og religion

Prisen «Fangenes Testamente» kan være en påminnelse om dette daglige arbeidet mot utenforskap. Dagens prisvinner kan hjelpe oss i dette arbeidet. Selv om det i begrunnelsen for å gi prisen til Tonheim vises til hennes arbeid for å få jentesoldater tilbake til samfunnet i Øst-Kongo, er hennes arbeid for immigrantbarn i Norge ikke mindre viktig. Forskjellene i Norge er heldigvis mindre enn i mange andre land. Samtidig ser vi også økende forskjeller hos oss. Vi vet også at den største utfordringen når det gjelder utenforskap,  finnes i gruppen med immigranter enten de er flyktninger, asylsøkere eller arbeidsinnvandrere. Derfor er slik forskning som Tonheim bedriver svært viktig. Og det er viktig at forskningsresultatene finner veien til våre myndigheter, at resultatene blir tatt på alvor og kan være med å legge grunnlaget for de beslutninger som myndighetene fatter.

Vi må aldri slå oss til ro. Vi trenger forskere som gir oss faktagrunnlag. Vi trenger frie media som peker på urettferdighet og trekker frem grupper som ikke er så synlige i samfunnet. Vi trenger uavhengige domstoler som gjør at vi opplever oss rettferdig behandlet. Vi trenger skoler og undervisningsinstitusjoner som oppdrar oss til å delta i samfunnslivet og ta ansvar. Da er det ikke nok bare å gi kunnskap til elevene. Putin er ikke analfabet. Nazi-Tysklands ledere var høyt utdannede akademikere. Kunnskap må gis innen rammen av verdier som gir forståelse for menneskerettigheter og demokrati. Hvordan skal disse rettighetene komme til uttrykk i samfunnet vårt? Hva betyr det å ha respekt for hverandre? Hvordan kan vi bekjempe fordommer mot minoriteter og hindre at store grupper faller utenfor samfunnet?

I 2016 vedtok Regjeringen en handlingsplan mot antisemittisme. Denne planen inneholder tiltak som forsøker å demme opp mot fordommer mot en gruppe i vårt samfunn. Snart 80 år etter at annen verdenskrig er over, viser det seg at kampen mot antisemittisme fortsatt er nødvendig. ”Jøde” er et av de mest brukte skjellsordene i norske skolegårder.  HL-senteret i Oslo forsker på antisemittismen i Norge. Senteret forsker også på diskriminering av muslimer, og det som kalles ”hverdagsrasisme”. Forskning har vist hvordan institusjoner kan ha inngrodde systemer som diskriminerer minoriteter.

Jeg begynte med å spørre hva vi kan lære av Auschwitz. Det kan være grunn til å avslutte med det samme spørsmålet.  Svaret må være at vi må være oppmerksomme på og ta på alvor tendenser til diskriminering, til nedvurdering, til marginalisering, til bagatellisering av overgrep mot enkeltmennesker og grupper i vårt samfunn. ”Aktive Fredsreiser” og ”Fangenes Testamente” hjelper oss til ikke å glemme og til å se at vi fortsatt har ugjort arbeid.  Det takker vi for i dag. Derfor er vi her.